Et vidunderbarn
Stevie Wonder er ikke blitt et av musikkverdens aller største ikoner helt uten grunn.
Tekst:
Han er en multiinstrumentalist og spiller blant annet piano, bass, trommer og ikke minst munnspill, men er også en habil låtskriver, sanger og produsent. Han kan skilte med mer enn 30 topp ti-hits i USA alene. Ti av singlene hans har nådd førsteplassen på Billboard Top 100 - den offisielle amerikanske singellisten, og 20 av dem har vært nummer én på R'n'B-listene. Totalt har han solgt mer enn 150 millioner plater på verdensbasis, noe som kvalifiserer ham til en av de aller største artistene gjennom tidene.
26 Grammys
Han har i løpet av karrieren vunnet hele 26 Grammy-priser, noe som er rekord for soloartister. I tillegg har han vunnet Oscar og er innlemmet i Rock And Roll- og Songwriters Hall Of Fame. Om ikke det er nok, så ble han i 1999 overrukket det gjeve og høythengende internasjonale trofeet Polar Music Prize hos våre naboer i øst i 1999.
Vi snakker selvsagt om Stevie Wonder, vidundergutten som startet sin karriere ved å skrive kontrakt med Motown Records i 1961, da den blinde gutten var snaue 11-år gammel.
Stevie ble raskt tildelt artistnavnet Little Stevie Wonder. Han er imidlertid mest kjent som bare Stevie Wonder, selv om han også har leflet med pseudonymene Steveland Hardaway Morris og Eivets Rednow (Stevie Wonder stavet baklengs).
Stevie Wonder og hans familie flyttet fra Saginaw til storbyen Detroit i 1960 da han var ti år gammel, så det er her han i større eller mindre har vokst opp. I Detroit begynte han som syvåring å lære seg å spille piano, og mestret instrumentet to år senere. På samme tid var han aktiv i det lokale kirkekoret og lærte seg å spille munnspill og trommer. Fra tiårsalderen mestret han også disse instrumentene til fulle.
Året etter ble Stevie oppdaget av plateselskapgründer Berry Gordy, som sikret seg det unge multitalentets underskrift til sitt fremdeles relativt ferske plateselskap Tamla Motown, som han også var grunnlegger for.
Trofast i stallen
«The Jazz Soul Of Little Stevie» (1962)
Stevie Wonders karriere kan deles inn i fire epoker; 1960-tallet - da det hele begynte, det kreative 70-tallet hvor Stevie leverte det ene mesterverket etter det andre, det suksessfylte, dog noe klisjefylte 80-tallet og den mindre produktive, men like fullt tilbakekomsten av et av Motowns største ikoner i årene siden.
11 år gammel ble som nevnt Little Stevie Wonder introdusert på Tamla Motown. En av de første som fikk jobbe med det purunge talentet var Ronnie White, kjent fra Smokey Robinsons faste band The Miracles. Der spilte han inn «I Call It Pretty Music, But The Old People Call It The Blues» under påsyn av sin egen mor og White, som skal ha vært svært imponert over det unge talentet.
To år senere spilte Little Stevie inn «Fingertips (Pt.2)», som skulle bli hans første store hit. Låten var hentet fra liveinnspillingen «Recorded Live: The 12 Year Old Genius», og blant øvrige storheter som bidro på innspillingen var en ung Marvin Gaye bak trommesettet(!). Låten nådde toppen på Billboard Top 100, og gikk i tillegg til nummer én på R'nB-listene. Fingertips ble samtidig låten som introduserte Little Stevie Wonder til de store massene, og må med rett kalles hans store gjennombrudd som artist og musiker.
Droppet «Little»
Samme år bestemte Motown at betegnelsen «Little» kunne droppes fra navnet hans, og som kun Stevie Wonder bygget den fremdeles unge artisten på midten av 60-tallet opp navnet ved å levere en rad av nye låter som gikk rett hjem hos de amerikanske platekjøperne.
Fremdeles ung, men uten tilnavnet «Little».
Det var på denne tiden Stevie Wonder ble en del av Motowns låtskriver-team, hvor han komponerte låter i fleng; både for seg selv og for sine kolleger på selskapet - deriblant «The Tears Of A Clown», som han skrev sammen med produsent Hank Cosby. Låten ble en gigantisk internasjonal hit for Smokey Robinson & The Miracles (som for øvrig kunne notere seg sin første topplassering på singellistene, den eneste med Robinson på laget) i 1967/68, og nådde førsteplassen på listene både i USA og i Storbritannia.
Gjennom resten av 60-tallet fortsatte Stevie Wonder sin ferd mot stjernene, men brukte samtidig tid på å eksperimentere litt med andre sider av sitt talent. Blant annet var det i denne perioden han snudde navnet sitt bak-frem, og ga ut albumet «Eivets Rednow» (1968) under samme pseudonym. Et album som kun inneholdt instrumentale spor i grenselandet mellom soul og jazz. Albumet ble, ikke overraskende, ingen triumf på salgslistene, og platas eneste singel, en covertolkning av Burt Bacharach og Hal Davids «Alfie», nådde kun 66. plass på listene.
Like fullt - og som den hitmaskinen han var i ferd med å bli - fortsatte Wonder å levere den ene hitperlen etter den andre i årene frem til 1970. Det var i denne perioden verden ble introdusert for låter som «I Was Made To love Her», «For Once In My Life», «My Cherie Amour», og sist, men absolutt ikke minst, «Signed, Sealed, Delivered, I'm Yours», som ble lansert i overgangen til det nye tiåret.
Det gyldne tiåret
«Music Of My Mind» (1972)
Ettertiden klassifiserer denne perioden som Stevie Wonders klassiske periode. I en kort periode på begynnelsen av tiåret ga han ut to album uavhengig av Motown-systemet, men fikk støtte fra selskapet om at han selv skulle ha full kontroll på rettighetene til materialet som resulterte i to album
Men allerede i mars 1972 var han tilbake som fullverdig Motown-artist, og startet glansperioden med albumet som regnes som det første av fem Wonder-klassikere som kom på løpende bånd de neste fire årene.
«Music Of My Mind» var en fullverdig langspiller, nærmest et konseptalbum. Normen for Motown-artister frem til da hadde vært album bestående av mer eller mindre tilfeldig sammensatte låter, ofte en miks av A- og B-sider fra artistenes singelutgivelser, gjerne krydret med noen coverlåter.
Det var også med denne utgivelsen at Wonder inngikk sitt mangeårige samarbeid med synth-pionerene Robert Margouleff og Malcom Cecil i Tonto's Expanding Head Band.
Allerede i oktober samme år forelå albumet «Talking Book» som et resultat av den nye utviklingen. Det er på dette praktfulle albumet vi finner «Superstition» og «You Are The Sunshine Of My Life» - to av Wonders signaturlåter, og to låter som bidro til å definerte lyden av 70-tallet for en hel generasjon. Begge nådde toppen av singellistene hjemme i USA.
«Innervisions» (1973)
Som perler på en snor
Allerede året etter serverte Stevie Wonder verden «Innervisions» på sølvfat. Med låten «Higher Ground», enda en klassikerperle fra Wonder-katalogen, viste den blinde superstjernen hvor landet lå. «Innervisions» er en utgivelse hvor Stevie Wonder går mer under huden på samfunnet han lever i og som viser en engasjert artist med mer på hjertet enn utelukkende å underholde.
«Innervisions» inneholdt også balladene «Living For The City», «Golden Lady» og «All In Love Is Fair». Samlet ble disse låtene og albumet tildelt hele tre Grammy-priser året etter, og ble blant annet belønnet med trofeet for Årets Album.
Kort tid etter at «Innervisions» var sluppet, var Stevie Wonder involvert i en bilulykke som satte ham ut av spill i en periode, og som førte til at han havnet i koma i flere dager.
«Songs In The Key Of Life» (1976)
Mer krevende
I september 1976 serverte Wonder det doble mesterverket «Songs In The Key Of Life», et album som den dag i dag står som en bauta i amerikansk musikkhistorie. Med denne platen fikk Stevie Wonder for alvor vist omverden hvilket musikalsk geni han er.
Selv om enkelte oppfattet albumet som krevende, ble det like fullt en umiddelbar suksess da det som første amerikanske album gikk rett inn på førsteplass på Billboards albumliste der det ble liggende å glise i fjorten uker på rad.
«Songs In The Key Of Life» inneholdt en rekke klassiske Wonder-låter, og toppes med bidrag som «I Wish», «Sir Duke», «Isn't She Lovely» (tilegnet hans nyfødte datter Aisha med det legendariske barnegråt-samplet i åpningssekundene), «Love's In Need Of Love Today», «Pastime Paradise» og «As».
Ikke helt uventet håvet platen inn flere Grammy-priser, blant annet for Årets Album.
Etter den formidable suksessen tok Stevie Wonder seg en velfortjent pause, og dukket ikke opp igjen på platefronten før i 1979 med det mer eller mindre instrumentelle og langt mindre tilgjengelige konseptalbumet «Journey Through The Secret Life Of Plants», som også var det offisielle soundtracket til dokumentarfilmen «The Secret Life Of Plants».
«Hotter Than July» (1980)
Bidrag hos andre
Paradoksalt nok står 1980-tallet tilbake som Stevie Wonders aller mest innbringende tiår, med folkelige, men også forhatte «I Just Called To Say I Love You», fra soundtracket til filmen «The Woman In Red», som en av 80-tallets aller største suksesser på singellistene.
Wonder oppnådde ytterligere suksess på listene i samarbeid med blant andre Paul McCartney på listetopperen «Ebony And Ivory» i 1982 og Michael Jacksons «Just Good Friends» fra hans «Bad»-album i 1987. Han bidro også med sitt munnspill både for Chaka Khans listetopper «I Feel For You», Eurythmics «There Must Be An Angel (Playing With My Heart)» samt på Elton Johns «I Guess That's Why They Call It The Blues».
Vi skal heller ikke glemme Wonders arbeid for veldedighet i form av «That's What Friends Are For», som han gjorde sammen med Dionne Warwick, Gladys Knight og Elton john under flagget Dionne Warwick & Friends i 1985, samme år som han spilte en betydelig rolle i USA For Africa med monsterhiten «We Are The World». På egenhånd klatret han ellers til toppen av listene igjen med «Part-Time Lover» fra 1985-albumet «In Square Circle», som fremdeles står registrert som mannens siste topplassering
«A Time 2 Love» (2005)
Dersom Stevie Wonder tar opp igjen tråden og matcher låter som «Please Don't Hurt My Baby» fra sistnevnte album når han returnerer på platefronten over nyttår, har vi forhåpentligvis mer godsaker i vente fra veteranen som besøkte Vikingskipet på Hamar i sommer.
Uansett hva man måtte mene om Stevie Wonders mange faser, er det ingen som kan ta fra ham hans posisjon som en av lederstjerne i popmusikken. Eller i hvert fall der popen møter soul og R'n'B.
Les mer musikk her
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket