Større enn The Beatles?
Motown-brødrene Holland forteller om hva som gjorde dem til to tredjedeler av 60-tallets største låtskriverteam.
Tekst:
H-D-H og Motown
Eddie Holland (f. 1939), Lamont Dozier (f. 1941) og Brian Holland (f. 1941) arbeidet for Motown Records som låtskriver- og produsentteamet Holland-Dozer-Holland i årene 1962 til 1967, for korthets skyld kjent som H-D-H.
De var alle tre aktive som artister og produsenter for Berry Gordy før de ble det mest berømte og suksessrike av alle produsentteam på Motown. De hadde eventyrlige fem listetoppere på rad med The Supremes i tidsrommet 1964-65 samtidig som de begynte å produsere en gullrekke av hit-låter med The Four Tops. De produserte også «Heatwave», «Nowhere To Run» og «Jimmy Mack» med Martha & The Vandellas, «Can I Get A Witness» og «How Sweet It Is (To Be Loved By You)» med Marvin Gaye, "This Old Heart of Mine" med The Isley Brothers, "I'm A Roadrunner" med Junior Walker & The All Stars, «Mickey's Monkey» med The Miracles.
I 1967 sluttet H-D-H å produsere for Berry Gordy og i 1968 brøt de ut og startet sine egne plateselskaper Hot Wax og Invictus. Motown og H-D-H saksøkte hverandre gjensidig for henholdsvis kontraktbrudd og tilbakeholdt lønn, bonus og royaltyutbetalinger. Motowns rettighetsselskap Jobete utbetalte over 2, 2 millioner dollar i royalty for perioden 1965-67 til H-D-H, men krevde det tidobbelte i erstatning for svindelen de mente seg utsatt for. Saken gikk i årevis før partene kom til enighet.
En novemberkveld blir jeg til avtalt tid ringt opp av en britisk representant for plateselskapet Universal, som igjen setter meg over til en amerikansk publisist som svarer på vegne av brødrene Eddie og Brian Holland.
- Du får straks Brian her. Hvor lang tid trenger du?
Siden jeg skriver for ABC News spør jeg om det er greit med en halvtime. Jeg har tross alt æren av å snakke med to tredjedeler av et av de absolutt største låtskriver- og produsentteamene i populærmusikkens historie, målt i platesalg og antall førsteplasser på hitlistene.
Sammen med Lamont Dozier sprengte Brian og Eddie Holland R&B-listenes salgsmessige rasebarrierer ved at artistene de produserte på Motown Records til tider totaldominerte det amerikanske popmarkedet midt på 60-tallet. Motown og i særdeleshet produksjonene til Holland-Dozier-Holland var de eneste som kunne forsvarer de amerikanske hitlistene mot den såkalte britiske invasjonen. Jeg hører publisisten snakke med noen andre, så sier han:
- Brian, dette er Øyvind fra ABC News.
- Oyvind? Aivind??
Så kommer engelskmannen på. Vi er fire personer på linja. Intervjuobjektene befinner seg i Los Angeles. Her gjelder det å snakke synkronisert og håpe at båndopptakeren ikke streiker.
«Bodde» i studio
Brian Holland og broren bodde praktisk talt i Motown-studioet fra 1962 til 1967, Studio A i The Snake Pit på 2648 West Grand Boulevard i Detroit. Man skal ikke se bort fra at den 67 år gamle studioveteranen har noe nedsatt hørsel etter fem år blant skrallende tamburiner, knasende symbaler og rapende barytonsakser.
Jeg sier så høyt og tydelig jeg kan over Atlanteren: DETTE INTERVJUET ER I ANLEDNING DET FORESTÅENDE 50-ÅRSJUBILEET TIL MOTOWN...
- Yeah, svarer Brian og Eddie i kor.
- Det er ikke mulig å dekke alt som har med Motown å gjøre, og dere er så stor del av Motown at det er mye å spørre om, men jeg har lyst til å starte med hva Detroit-bakgrunnen har betydd. Dere ble jo begge født der, spør jeg med høy og klar røst.
- Jeg kunne ikke høre veldig godt hva han sa, hører jeg Brian mumle i den andre enden av telefontråden.
- Well, jeg hørte ok jeg, sier Eddie.
- Men la oss starte med Brian, du var på turné som pianisten til Barrett Strong. Stemmer det?
- Ja, jeg spilte piano og tamburin.
- Spilte du også piano på innspillingen hans av «Money»?
- Yes, I did.
Der fikk jeg vite det. Musikknerden i meg har nemlig alltid lurt på om Brian Holland spilte på «Money» i 1960, Motowns første store hit.
- Grunnen til at jeg begynte med dette spørsmålet, fortsetter jeg, - var at dere var med helt fra begynnelsen, da Motown utga rå og usminket R&B, til dere startet opp produksjonsteamet H-D-H og innspillingene av The Supremes, som var popmusikk. Kan du beskrive hvordan denne forandringen skjedde?
Brian hører ikke ordentlig hva jeg sier. Eddie bryter inn. - Han vil gjerne vite noe om hvordan denne overgangen fra en rå musikk til pop-sound skjedde..
Jazz, gospel og smørsang
Telefonlinjen er ikke helt god og Brian hører ikke ordentlig hva jeg sier. Og jeg som hadde håpet å få hektet ham på The Marvelettes' «Please Mr. Postman», som han produserte med et annet team før han gikk inn i H-D-H-trioen, og som ble Motowns første nummer én-hit på de amerikanske poplistene. En milepæl av en innspilling som både var modellen for «The Locomotion» med Little Eva og var originalen for en av de første Beatles-klassikerne.
Stemmen til Eddie bryter inn i den famlende samtalen og hjelper til: - Brian, han vil gjerne vite noe om hvordan denne overgangen fra en rå R&B-musikk til pop-sound skjedde på Motown...
- «Money» was raw and raunchy... hva skjedde?, Fortsetter jeg og prøver å få de berømte brødrene til å avsløre noe om hvorvidt de mener utviklingen av Motown-soundet skjedde som resultat av prøving og feiling eller planmessighet. All litteratur om Motown gjengir Berry Gordys ambisjon om musikk som produkt underlagt kvalitetskontroll etter mønster av den bilindustrien han selv kjente fra Detroit.
- Sangens melodi dikterte ofte sangens og sangerens karakter og anslaget (the attack), og orkestreringen, svarer Brian mekanisk. Dette har han svart på før. Han begynner å snakke som produsent.
- Basically var den musikken Brian og jeg vokste opp med veldig mye popmusikk, ikke down home, fortsetter Eddie.
- Skjønne. Kan dere gi noen eksempler på den musikken dere vokste opp med og som påvirket dere mye?
- Yes, basically, hjemme hos oss var vi vant med å høre mye jazz. Billy Eckstine, Nat King Cole, Duke Ellington. Og på søndagene gikk vi i gudstjenestene og hørte spiritual music. Vi hørte på all slags musikk, Brian hørte veldig mye forskjellig på skolen, jeg likte veldig godt å høre på Mario Lanza.. vi hørte alle sorter.
Mario Lanza, smørsangeren som Elvis og Jackie Wilson forgudet.
- Hadde dere, som brødre, veldig lik musikksmak i oppveksten?
Her er bare noen av stjernene som Holland-brødrene skrev låter for. Foto: Topham Picturepoint/Scanpix
- Dere gikk for myke sangere, pop eller jazz, som Eckstine?
- Riktig. Men det som også influerte oss like mye, var gospel, Brian og jeg var så mye i kirka at spiritual og gospel påvirket oss like mye.
- Var det noen grupper eller artister innen gospel som dere ble spesielt influert av, som for eksempel Dorothy Love Coates eller The Soul Stirrers?
- The Soul Stirrers var favorittgruppa vår, svarer Eddie før jeg rekker å trekke pusten.
Jeg tillater meg å si at den var jeg heldig med, og hører en dyp og bekreftende latter fra L.A.
The Soul Stirrers var altså favorittgruppa deres. - Fulgte de Sam Cookes musikk da han forlot Soul Stirrers og ble R&B, popsanger og verdslig, fortsetter jeg.
- Etter min mening var gospelmusikken hans langt, langt bedre, gikk dypere enn popmusikken hans.
- En annen artist jeg vet at du, Eddie, var kjent med var Jackie Wilson.
- Å ja. Jeg gjorde demoer for Berry Gordy Jr. og Jackie Wilson.
- Var du mye sammen med Jackie Wilson. Kjente du ham godt?
- Jeg vil ikke si godt. Han var knyttet til Berry, og jeg fulgte Berry, men jeg kjente ikke Wilson på samme måten. Han var eldre enn meg, og Berry var eldre enn ham. Jeg kunne ikke gå på byen med de fyrene. Men jeg var nok sammen med Wilson til å bli kjent med ham.
- Du hadde også egne hit-innspillinger, «Jamie» og «Leaving Here» - den siste er blitt spilt inn av veldig mange forskjellige artister og band..
- Korrekt...
Kunne blitt sanger
Det var det. Faktum er at Eddie Holland godt kunne blitt en suksessrik soulsanger som helt sikkert kunne frigjøre seg fra å være en Jackie Wilson-imitator, men i motsetning til Wilson hadde Holland visstnok litt sceneskrekk, og var nok mer bekvem med å være bak kulissene som låtskriver- og produsent.
Soundet til Holland-Dozier-Holland ble skapt med deres første hit.
- Kan dere gi en forklaring på hvorfor Detroit har frambrakt så mye soulmusikk?
- Vokalgrupper var populære da vi vokste opp, skyter Brian inn før den mer taletrengte broren fortsetter:
- Talentkonkurranser i kinoteatre, hard konkurranse om å bli plukket ut. Men den største grunnen til at talentene vokste fram i Detroit er Berry Gordy jr. Måten han rekrutterte talenter på, spilte dem inn og fikk dem ut i verden. Han slapp til så mange kreative krefter, låtskrivere, produsenter som fikk utvikle faget sitt, han slapp oss inn i studio, Mange fikk komme inn og høre og lære. Motown var basically en skole. En Norman Whitfield, en Smokey Robinson, en Stevie Wonder, de gikk i lære og fikk utvikle seg videre, de slapp til ...
- Men det var andre selskaper i Detroit også, hva med Fortune?, skyter jeg inn.
- Sant nok, men grunnen til at Motown lyktes var at Gordy var sjefen. Han hadde med seg de andre som igjen lærte av ham. Han skrev jo for Jackie Wilson. Og så fikk vi påvirke utviklingen senere, Smokey Robinson , broren min Brian, Norman Whitfield. Skjønner?
- Var Berry Gordy viktig i den forstand at han hørte hva som var i tida? Hadde han gode ører?
- Fantastiske ører, svarer Eddie med trykk på fantastiske.
Sugde Motown?
Var H-D-Hs største stjerner. Foto: Universal Music Group
- Det er sant. Det er veldig sant! Skribentene i staben hadde feelingen for musikken, kunne stilen, teknikken, vi hadde kunnskapene, men det store fortrinnet var at vi kunne lære av hverandre fra begynnelsen av.
- Var det noen klubbscene for levende musikk i Detroit på den tiden?
- La meg forklare, svarer Brian. - Vi fikk muligheten til å bruke tiden vår i studio. Vi kunne gjøre hva ville, vi fikk utvikle ideene våre, uansett hva slags talenter vi hadde.
- Var det noen spesiell anledning da Motown-soundet ble skapt. Eller la oss heller si Holland-Dozier-Holland?
- Det var da den første hiten vår ble laget.
- Kan det ha vært «Can I Get A Witness» (Marvin Gaye, 1963)?
- I den tidlige fasen, ja.
The Supremes var kulminasjonen av girl-groups
- Handlet det om å finne den rette artisten for den rette sangen - som «Where Did Our Love Go»? Ble for øvrig ikke den sangen først tilbudt The Marvelettes?
- Det vet jeg ikke noe om, men jeg husker godt da vi tre laget den for The Supremes, vi hadde jo jobbet med dem på «When The Lovelight Shines Through Your Eyes». Da var det et spørsmål om hvem som skulle synge lead, Mary Wilson eller Diana Ross, svarer Eddie mens broren samtykker.
Holland-brødrene har gitt meg et gløtt inn i rivaliseringen mellom The Supremes-jentene. Det var «Where Did Our Love Go som var vendepunktet i The Supremes-historien og for så vidt også for H-D-H. Det var da Diana Ross ble frontfiguren, og måtte legge stemmen dypere enn hun pleide, og fraseringen hennes, der like mye det hun ikke sang - pausene - som det hun sang, skapte magien. Flo Ballard og Mary Wilson ble da gjort til bakgrunnssangere for stjernen. Skulle gjerne fått til en utdyping fra Holland-brødrene her.
Store klassikere
H-D-H lagde det virkelig store klassiske Motown hit-miraklet da dere produserte både The Supremes og The Four Tops. Fem nummer én-hits på rad med The Supremes, fra «Where Did Our Love Go» videre til «Baby Love», «Come See About Me», «Stop! In The Name Of Love» og «Back In My Arms Again». De var overalt i 1964-65.
- Vi var heldige som fikk oppleve det, svarer Eddie ydmykt.
- Og så hadde dere Four Tops samtidig... dere må ha hatt nok å gjøre?
- Vi hadde også The Marvelettes og Martha & The Vandellas.
- Dere gjorde «Nowhere To Run»?
- Og «Heatwave»...
- Men dere gjorde ikke «Dancing In The Street»?
- Jeg skulle virkelig ønske at vi hadde fått den... det er en av mine favorittplater!
- Filmen «Standing In The Shadows Of Motown» viser hvordan studiobandet The Funk Brothers besto av fantastiske musikere.
Fikk flere store hits med låter signert Holland-Dozier-Holland. Foto: Universal Music Group
- Hadde dere en klar arbeidsdeling som team?
- Jeg lærte artistene sangene, teksten på sangene, Brian ville legge ut melodien på piano, Lamont hjalp til med pianoet. Gordy la seg ikke opp i noe av det vi gjorde.
- Jeg var 14 år da «Where Did Our Love Go» ble utgitt. Husker veldig godt tida. Jeg forbandt alltid Motown-låtene, spesielt de med The Supremes, med saksofonsoloer. Hvem spilte saksofon?
- Husker ikke.
Jeg konstaterer at dette ligger for langt tilbake i tid, og neppe noe Eddie Holland kan forventes å huske. På den annen side; «Where Did Our Love Go» var det definitive gjennombruddet for Holland-Dozier-Holland og selve fødselsøyeblikket for The Supremes-eventyret. Saksofonsoloen er testoteron-tilsvaret til Diana Ross' sukkende «Bay-beh--- bay-beh--- bay-beh-» innpust. Jeg fikk altså ikke svar på min gjetning om at det kanskje var Thomas «Beans»Bowles som frambrakte de hese gryntelydene i hornet.
Venner med Gordy igjen
- Hva med girl groups? Var Motown-gruppene The Marvelettes og The Velvelettes en utvikling fra The Shirelles, The Chiffons, eller Phil Spector- (journalistens kommentar: Spector brukte saksofon-breaks) produksjonene av The Ronettes og The Crystals?
- Jeg vet hva du sikter til, vi likte Spector, men han betydde ikke noe for det vi laget på Motown, vi laget mer individuelt særpreg på alle artistene enn Spector.
- Var dere klar over at The Beatles gjorde coverversjoner av Motown-låter?
- Ikke med én gang, men vi skjønte at de var viktige for oss, vi elsket The Beatles.
- Så splittet dere med Gordy i 1967 og startet eget selskap, Invictus og Hot Wax.
- Våre veier skiltes...
- Skiltes dere som venner ?
- Ikke den gangen, men vi er venner nå. Vi gikk til rettssak. Vennskapet gikk aldri over styr, men det ble noen misforståelser.
Sånn kan det også sies. Da H-D-H ventet på at femårskontrakten skulle fornyes i 1967, hadde de hatt 25 topp ti-plasseringer på tre år og mente at de drøye to millioner dollarene de hadde fått i royalty ikke sto i forhold til hva de hadde tjent inn for Motown.
Bruddet med Gordy
De lot være å produsere mer og Gordy saksøkte dem for kontraktbrudd og unnasluntring med erstatningssøksmål som resulterte i motsøksmål på nette 22 millioner dollar. Det blir ikke til at jeg går nærmere inn på den saken. Tvisten er bilagt, og Holland-brødrene kan i dag ikke få lovprist Gordy nok. Jeg går over til å spørre om Motowns påvirkning på andre, for mange prøvde å etterligne Motown, og bare noen få har lykkes i å være i nærheten.
- Trommer, klapping, tamburiner, bass, alt dette som har skapt Motown-
Holland-brødrene er blitt venner igjen med sin gamle sjef etter den turbulente rettsaken midt på 60-tallet. Foto: UMG
- Vi har aldri vært spesielt opptatt av de som har kopiert oss, vi har vært opptatt av det vi selv har gjort. Andres Motown-feeling gjør ikke mye for oss. Men vi kan jo høre hos Elvis, Eagles, The Beatles og Bob Dylan. Det må jo ha vært noe der, konkluderer brødreparet.
- Men hva med Jackie Wilsons «(Your Love Keeps Lifting Me) Higher And Higher». Mye Motown der?
- Å ja, det var jo Motown-musikere som spilte på den.
- Og Fontella Bass' «Rescue Me»...
- Å ja, hun, utbryter Brian begeistret.
- Chess, ikke sant. Chicago måtte vise at de kunne de også, det låt Motown, skyter jeg inn.
- Å ja, jeg var også veldig glad i Stax i Memphis. Jeg mener Stax var et av de beste plateselskapene som har vært, tilføyer Eddie.
Rotter, kakerlakker og kjærlighet
Berry Gordy nevnte alltid at Motwn oppsto av «rotter, kakerlakker og kjærlighet», det vil si av den svarte gettoens vilkår, det som også frambrakte bluesen. Men hvor mye bluesrøtter mener Holland-brødrene at det er i Motown-låtene? John Lee Hooker som lagde den millionselgende R&B-hiten «Boogie Chillen» i Detroit allerede i 1948 hevdet visstnok at Barrett Strongs «Money» var tatt fra ham, før han selv fikk spilt den inn. Hookers innspilling fra 60-tallet er iallfall svært forskjellig fra Barrett Strong.
- Vi kjenner ikke til det, svarer Eddie.
Jeg spør om ikke en låt som Marvin Gayes «Can I Get A Witness» fra 1963 var beslektet med Jimmy Reeds stil som på den tiden var veldig populær både blant svarte og hvite, og som helt åpenbart var inspirasjonen til Chuck Berrys «Memphis». Betydde Jimmy Reed noe for Motown?
- Den sangen er bygget på den eldste låten som finnes: tolvtakters blues. Den har alltid vært der!
Visste jeg det ikke! Dermed var halvtimen med Eddie og Brian over.
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket
Lesernes kommentarer
Bjørn Helge Solbakken
2. desember 2008 - 20:01
HA,HA.........