ABC Nyheter

Man skal selvfølgelig vokte seg vel for å henfalle til nostalgi på kulturen og menneskehetens vegne. Det er en søt kløe som kan utvikle seg til sorgtunge erkjennelser av at man faktisk har rett: det var bedre før, du lever ikke i riktig tid, du er ute av ditt element. Og det kommer neppe til å bli bedre i fremtiden. Er det rart man drikker?

Og enda verre: forandres ikke i tillegg tiden man savner ettersom den går - det blir altså stadig mer tid å savne? Enda godt det finnes hi fi-utstyr og lukkede dører. Men denne gangen er det ikke tanken på moderne storkiosker og krig som får tårene til å trille tørt. Det er to Motown-singler.

Klovnemotivet og tåren

Det er Smokey Robinsons to aller beste - tilfeldigvis også mest kjente - komposisjoner som avstedkommer reaksjoner. Robinsons mildhet og poetiske klo er en svært viktig del av varemerket Motown, kommersielt som kunstnerisk. Se for øvrig Øyvind Pharos artikkel om mannens betydning et annet sted på disse sidene. Han nevner klovnemotivet som et gjennomgående trekk ved låtene hans, men jeg vil la selve tåren få være emblemet for Smokey Robinsons uttrykk. Den forsøksvis skjulte tåren, som avslører de urolige følelsene bak et rolig mannlig ytre som later som ingenting. Det som hviler under den mannlige fasade er ofte smerte og usikkerhet, skal man tro Smokey Robinsons oeuvre.

«The Tears Of A Clown» med hans gruppe The Miracles er jo et gedigent høydepunkt i Motown-katalogen, der hypermelodiøsitet og bastante rytmer bare så vidt skjuler tekstens sorgmaterie, og dermed speiler låtas tematikk:

Now if I appear to be carefree,
It's only to camouflage my sadness.
In order to shield my pride, I try
To cover this hurt with a show of gladness

Et bedre møte mellom tekst og melodi er knapt mulig å finne i popmusikken. Det er kanskje ikke sånn ugifte menn flest føler det nå, men det kunne være riktig blodig alvor på midten av sekstitallet. Den mannlige stolthet skulle ikke la seg rokke av romantikk og bortløpne jenter. Hva kunne de andre gutta tro om deg da? Nei, det er best å benytte seg av masken.

Just like Pagliacci did,
I try to keep my sadness hid.
Smiling in the public eye,
But in my lonely room I cry
The tears of a clown
When there's no one around

Singelen «The Tracks Of My Tears» tar dette enda lenger. Selv uten tekst ville det vært en av de mest rørende innspillingene populærmusikken har skjenket verden: det oppleves som å dø og bli født samtidig. Kompet sleper seg høytidelig av gårde, mens den lette, liflige stemmen kommer i møte med den drepende selvinnsikten:

People say I'm the life of the party
'Cause I tell a joke or two
Allthough I might be laughin loud and hearty
Deep inside I'm blue
(...)
Outside, I'm masquarading
Inside, my hope is fading.
I'm just a clown, ooh yeah, since you put me down
My smile is my makeup
I wear since my breakup with you

Menns sårbare hjerter

Foto: Jason DeCrow (AP/Scanpix)

Men også menns hjerter var sårbare for ytre påvirkning, og dette beviste låtskriverne for Motown, især Smokey Robinson. Og det er noe av årsaken til selskapets store suksess: tekstene formidlet dette noe som mange kunne føle resonansen av, og kanskje også kjenne seg igjen i, og det ble verken presentert for banalt eller for subtilt: bare perfekt.

Uskylden forsvant

Da 1960-tallet begynte å nærme seg 70-tallet skjedde det en endring i den «offisielle» mannsrollen hva soultekster angikk. Den virkelige verden braste inn i ungdommenes liv, og dette måtte gjenspeiles. Den siste rest av uskyld forsvant med attentatet mot Martin Luther King, og i en periode var det politikk, sosiale forhold, og svart stolthet som stod i høysetet - naturlig nok. Dette kom også til syne i pop- og soulmusikken. Hvem hadde tid til å bry seg om kjærlighetens gåter og romantikkens lureri når verden sto i brann?

Skulle man få mennesker til å bruke pengene sine på soulsingler, måtte man stikke fingeren i jorda og finne ut hva mennesker var mest opptatt av. Derfor ble samfunnsendringene en naturlig del av morgenmøteagendaen når nye hits skulle kreeres og markedsføres. Låtskrivere og produsenter som Norman Whitfield, med sine lange, ofte semi-psykedeliske utlegninger fikk større spillerom, og albumets lange lerret tok over for den mer konsise singelen om kjærlighetens evige rollespill.

Og etter denne tapte uskyld og den eksplosive fremveksten av funken, ble nå trofé-jegeren en mer dominerende skikkelse. En karikatur av maskulinitet og seksuelle instinkter blåste den sårbare romantikeren av scenen, og en ny stereotyp mannsskikkelse kom til syne i musikken. Egenskaper og eiendeler smeltet sammen i en overstyrt, seksuell persona som så mye afroamerikansk musikk er preget av, på godt og vondt.

Gullenker, diamanter, flotte briller, utholdenhet i sengen, lange amerikanske biler, de flotteste kvinnene, statusen... selvfølgelig er det et tilsnitt av selvironi og skuespill over det hele. Det ble en annen type maske å gå rundt med. Og tårene og de poetiske henvendelsene måtte ubarmhjertig vike for mer direkte og kyniske fremgangsmåter i møtet mellom kjønnene.

Det vil alltid finnes gentlemen

Unntakene finnes selvfølgelig, og det vil alltid finnes gentlemen, også i øvre divisjon av Motown. Marvin Gaye er den perfekte symbiosen av disse forskjellige mannstemperaturene, og en direkte bro mellom 1960- og 70-tallet, musikalsk som verdimessig. Når han synger om seksuell higen, jakt og gevinst høres det (eller føles det) like fullt ut som han synger om Gud, eller om universell forståelse. Stevie Wonder styrer også klar av troféjeger-merket.

Foto: Universal Music Group

Det er fortsatt ikke nok mennesker som er i besittelse av Gayes album «I Want You» fra 1976, laget i svært tett samarbeid med den gudbenådede låtskriveren, produsenten og soloartisten Leon Ware (som forøvrig fortjener et par artikler i seg selv). Plata omhandler i stor grad hans erotiske, ulovlige, følelser for pur unge Janis Hunter, som han møtte mens han lå i bittert oppbrudd med kona Anna Gordy.

Det er som et seksuelt ladet telegram satt til toner.

Erotikk som estetikk

Platen har flere tema som går igjen, det er intensiteten som skiller partiene fra hverandre, i en økende sublim ekstase. Men selv om dette kunne gått som dyneløft og dagboknotater, føles det ikke som man uforvarende har gått inn gjennom feil soveromsdør. Gaye er hele tiden i dialog med seg selv: er dette riktig, jeg klarer ikke stoppe det, kan jeg? Et meget fascinerende og varmt album som aldri slutter å fascinere og glede.

At Gaye tidvis hadde store problemer i sengen, grunnet psykiske problemer, en følelse av underlegenhet, samt ytre fysisk påvirkning fra rusmidler, er noe kanskje de færreste tenker på når de hører mannens musikk. En låt som «Sexual Healing» handler jo om Gaye selv, det er han selv som har behovet for helbred. Gayes evner til å gjøre erotikk om til estetikk er så store at han likevel har laget lydsporet til noen av de mest grunnleggende menneskelige følelsene. Det bør man kunne kalle stor kunst.

En stille storm

Nå hører det absolutt med til historien at også Smokey Robinson fortsatte å utvikle seg, selv om den største suksessen ble liggende igjen i sekstiårenes første halvdel. Søttitallet brakte med seg nye verdier, og han svarte Marvin Gaye og liknende artisters mer ambisiøse, suite-aktige album, med det delikate mesterverket «A Quiet Storm» fra 1975. Det var så behagelig, modent og sofistikert at det kjapt ga navn til en egen subsjanger innen soulmusikken.

Quiet storm ble også en egen formatteringsbenevnelse på amerikansk radio, som en soulmusikkens Smooth Jazz eller Adult Contemporary. Alle er kanskje ikke like glade i den myke, voksne soulen, men de musikalske ideene fra denne plata er uansett mer til stede i dagens generelle musikkbilde enn sekstitallsmaterialet hans (Amy og Duffy til side.)

Foto: promo

Låta ble forøvrig ypperlig tolket av en av de siste virkelige soul/funk-artistene av stort, klassisk format; D'Angelo, på hans debutplate «Brown Sugar» fra 1995. Hos ham hører man klart avtrykk av Smokey Robinson, til tross for en mer eksplisitt og utadvendt seksuell kraft.

... men bak masken gråter alltid klovnen

Og således er det vanskelig å komme utenom det snodige, men vidunderlig perfekte møtet mellom Smokey og den ustyrlige punkfunkeren Rick James, i kuttet «Ebony Eyes» hentet fra sistnevntes plate «Cold Blooded» fra 1983. For å parafrasere Frank Zappa kan man saktens spørre seg om humor hører hjemme i deep soul. Deep soul er jo musikken som river ut hjertet på deg, i en langsom bevegelse. Deep soul er ambivalensens og tårens sang, det er hjertets egen lydbærer. Kan en narkostein kåtsekk som Rick James, en av Motowns største og morsomste suksesser fra den perioden, tilføre en dypt rystende, direkte kneskjelvende ballade noe som helst, bortsett fra klovnerier og havarerende ironi?

Svaret er ja. For bak masken gråter alltid klovnen.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden