ABC Nyheter

Les kortversjonen av Motowns historie her.

Med streng kvalitetskontroll i alle ledd ble Motown Records på 1960-tallet det første svart-eide amerikanske plateselskapet som erobret det hvite popmarkedet.

Ambisjonen til grunnlegger og eier Berry Gordy Jr. var ikke bare å få salget registrert på de svarte platekjøpernes R&B hitliste, men på pop-platenes mye større og langt mer innbringende Hot 100. Studiobandet The Funk Brothers, rekruttert blant kremen av Detroits sagnomsuste jazzmusikere, sto til tjeneste sju dager i uka; et knippe fast ansatte produsenter og låtskrivere konkurrerte seg imellom om å få jobbe med selskapets mest attraktive vokalgrupper og soloartister, som hadde fått sjansen i knallhard konkurranse med de andre i køen som til enhver tid banket på døra til Gordy.

Da Motown først kom i gang, etablerte de seg raskt som plateselskapet alle Detroits unge ambisiøse lokale sangtalenter ønsket å være på. Ghettoens gospel, doowop og soul ble til pop på Motown.

Husdikteren

William «Smokey» Robinson var både låtskriver, produsent og utøver. Han ble visepresident i selskapet og en av de Berry Gordy Jr. kom til å stole mest på, enda han verken var slekt eller inngiftet. Slagordet om «The Motown Family» betydde ikke bare at artistene skulle føle at de var del av en familie, men at Gordy bestyrte en bedrift med foreldre, søsken, svogere og svigerinner på lønningslista.

Smokey Robinson kom utenifra, men med det nødvendige samspillet av flaks og dyktighet kom han til å spille en helt avgjørende rolle i Motowns suksesshistorie, noe som igjen gjorde ham fortjent til å være med i selskapets og familiens innerste krets. Robinson var på rett sted til rett tid. Og han ble ikke bare Motowns husdikter, da Motown var på sitt kommersielle og kreative høydepunkt midt på 60-tallet, utropte Bob Dylan ham like godt til «USA største levende poet».

Fellesnevneren var Jackie Wilson

I 1957 var Berry Gordy i slutten av tyveårene og Smokey Robinson en high school-tenåring. Begge beundret Jackie Wilson, Detroits første superstjerne i 50-tallets rhythm & blues: Wilson var en akrobatisk showmann og intens gospelinspirert sanger som kunne drive publikum til hysteriske høyder.

Sammen på scenen i de glade 60-årene. Foto: Universal Music Group

Jackie Wilson og Gordy hadde blitt kjent med hverandre noen år før da de begge prøvde seg i bokseringen og vanket på samme treningssenter. Gordy hang også på The Flame Bar som var Detroits viktigste scene for rhythm & blues-sangere. Gordy hadde fått mer sans for låtskriving enn boksing, og han tilbød Wilson «Reet Petite» og «Lonely Teardrops», megahits på slutten av 1950-tallet på Brunswick Records. Disse låtene var ekstatisk gospelbasert sang i Elvis-inspirerte poparrangement som fridde til hvit ungdom.

Smokey Robinson forgudet ikke bare Jackie Wilson, men også Clyde McPhatter, Wilsons forbilde og forløper i den legendariske R&B-vokalgruppa Billy Ward & The Dominoes. Det var som medlem av sin nye gruppe The Drifters at Clyde McPhatter gjorde originalinnspillingen til en av Elvis Presleys første store hits, «Money Honey». Sceneshowene til McPhatter og Wilson foregrep dansetrinnene, de knelende bønnfallingene og gospelfeberen som James Brown omskapte til soul, mens deres dramatiske falsett-tenor dannet modell for Smokey Robinsons sangstil.

Smokey Robinson hadde sunget doowop i gymsaler, trappeoppganger og på gatehjørner gjennom hele skoletiden. De kalte seg The Five Chimes, senere ble de til The Matadors. Det var et stort øyeblikk for The Matadors da de fikk prøvesynge for Nat Tarnopol, manageren til idolet Jackie Wilson. Men Tarnopol så ikke potensialet, og sa visst nok nei takk fordi det var en kvinnelig sanger i gruppa, slik som The Platters var berømt for. De lignet for mye på The Platters, og etter Tarnopols mening hadde markedet bare plass til én doowopgruppe med et kvinnelig medlem.

Det kvinnelige medlemmet Claudette Rogers var søsteren til en av de andre sangerne (Bobby Rogers) og Smokey Robinsons framtidige kone. Eller kanskje det var slik at Tarnopol heller ville at Claudette skulle sunget duett med Smokey i en slags Mickey & Sylvia-stil (en stil som foregrep konseptet til Ike & Tina Turner), og som hadde toppet salgslistene med «Love Is Strange». Da The Matadors kom slukøret ut fra prøvesyngingen, traff de på en nysgjerrig Berry Gordy Jr. som lurte på hvor de hadde fått sangen «My Mama Done Told Me» fra. Den sto i notisboka som Smokey Robinson hadde skrevet låter i siden han var elleve år.

Sjekk på $ 3.19 i glass og ramme

«The Tracks Of My Tears» ble en av deres største hits.

Gordy tilbød dem plateinnspilling. Og «My Mama Done Told Me» ble baksiden på singelen «Got A Job» utgitt på New York-selskapet End, 19. februar 1958, på Robinsons 18-årsdag og gruppas nye navn var The Miracles. End var tvillingselskapet til Gone, der flere av Robinsons andre idoler var - The Chantels, The Flamingos, Little Anthony & The Imperials. Gordy fikk tre dollar og nitten cents i royalty, og hengte opp sjekken i glass og ramme som inspirasjon på kontoret.

Den neste Robinson & Gordy-sangen med The Miracles var «Bad Girl» som ble leaset til Chess i Chicago. Da Gordy på Robinsons oppfordring startet opp Motown i 1959 måtte han i starten bruke andre selskaper for å få nasjonal distribusjon, men «Shop Around» med The Miracles ble så svær i 1960 at den satte Motown på kartet. Den ble ummer én på R&B-listene og gikk til nummer åtte på Billboard Hot 100. Sang- og låtskrivertalentet til Smokey Robinsons var blitt en suksessfaktor for Motown.

«Shop Around» ble selskapets første millionselger og av mange oppfattet som Motown-selskapets bannersang utad. Det kostet neppe Smokey Robinson store anstrengelsen å forfatte Motowns egen bedriftsang for de ansatte, men det var neppe denne som fikk Dylan til å fremheve hans litterære meritter.

Gordys gehør

Gordy blir ofte fremstilt først og fremst som en kalkulerende og kontrollerende forretningsmann med evne til å plukke musikalske talenter. Men Gordy var også en klassisk låtsnekrer som visste hva han ville ha. Han visste hvordan en låt skulle bygges opp - at den skulle etablere en situasjon og en stemning og fortelle en historie.

Denne evnen så han med en gang i Smokey Robinsons tekster.

Smokey Robinson nummer tre fra venstre i bakerste rad. Foto: Topham Picturepoint/Scanpix

Av alle låtskriverne som skulle bidra på Motown, var Robinson den som bidro med de mest sofistikerte og elegante tekstene, såre og romantiske, og rike på poetiske bilder og effektive rim. Mens mange av de største artistene, produsentene og skribentene etter hvert følte at Motown-maskinen innskrenket deres kunstneriske selvstendighet og kreativitet, og at de i hvert fall måtte ta en fight for å fortsette i systemet, forble Robinson en lojal medarbeider gjennom alle år.

You've Really Got A Hold On Me

I startfasen til Motown sang Smokey Robinson & The Miracles seg inn på R&B-listene og Hot 100 hovedsakelig med up-tempo partymusikk og novelty-plater. «Mickey's Monkey» ble Top Ten pop-hit i 1963 og feiret en ny dansefarsott med et markant Bo Diddley-beat, behørig utgitt på partyalbumet «The Miracles Doin' Mickey's Monkey».

Men «You've Really Got A Hold On Me» fra året før, som også var en pop-hit, viste fram den såre og romantiske Smokey Robinson som etter hvert skulle bli hans fremste varemerke både som sanger og tekstforfatter. Hvilket ikke holdt ham fra å begå en komisk novelty-tekst sammen med Bob Rogers som skulle bli en av de råeste og mest atypiske låtene i hele Motown-katalogen, og senere et paradenummer for de hvite R&B-rockerne The J. Geils Band. «First I Look At The Purse» som The Contours gjorde i 1965, bærer også stempelet av Robinsons proffe håndverk:

Some fellas like the smiles they wear
Some fellas like the legs that's all
Some fellas like the style of their hair
Want their waist to be small.
I don't care if their legs are thin
I don't care if their teeth are big
I don't care if their hair's a wig
Why waste time lookin' at the waistline?
First I look at the purse!

Mary Wells - Motowns første superstjerne

En av de første stjerneskuddene fra Hitsville-fabrikken. Foto: Universal Music Group

Den artisten som først nød godt av Smokey Robinsons virtuose billedbruk og speilvending av hverdagsuttrykk, var Mary Wells, Motowns første superstjerne. Robinson skrev og produserte «My Guy» som ble amerikansk listetopper i mai 1964. Ingen som var ung på den tiden kan ha unngått å bli merket av denne låten, som kom midt i Beatles-feberen, med det lekre orgelet, de dempede trombonene og den jazzete, innsmigrende sangen som befant seg et sted mellom ungpike-girl group og ung voksen-appell, og som foregrep Supremes og Diana Ross og hele Motown-slagordet om The Sound of Young America:

Like a stamp to a letter,
Like birds of a feather,
We, stick together,
I can tell you from the start,
I can't be torn apart from my guy.

The Marvelettes var nummer 1 på Hot 100 i 1961 på Tamla Records, men «My Guy» var den første listetopperen på Hot 100 for Motown Records, og Mary Wells var den første artisten i Gordy-stallen til å bli skrevet for og produsert av Smokey Robinson. Mary Wells var den første stjernen som skulle forlate Motown, men det er en annen historie.

Men det hennes skjebne på Motown illustrerer, er den konsernpolitikken som gjorde at artistene ble sett på som selskapets, produsentenes og låtskrivernes verktøy for å lage hitlåten. Det motsatte av det som senere ble kjent som singer-songwritere. Det paradoksale er at den korporative filosofien på Motown ble satt ut i livet ved hjelp av en musiker og en artist som på mange måter selv var og fortsett er en singer-songwriter - Smokey Robinson.

Temptations fikk den flotteste sangen

Sin aller mest berømte låt skrev Smokey Robinson med en annen sanger i tankene. Han prøvde ut teksten backstage med The Temptations på Apollo Theatre i Harlem. Først instruerte han de tre vokalistene i kvintetten som skulle besvare hverandre med «My Girl - My Girl - My Girl». Deretter kom den Sam Cooke-inspirerte frontsangeren David Ruffin fremst i rampelyset med hovedstrofene:

I've got sunshine on a cloudy day
When it's cold outside I've got he month of May
I guess you'd say
What can make me feel this way?
My girl (my girl, my girl)
Talkin' ‘bout my girl (my girl)

Fikk sitt definitive gjennombrudd med «My Girl».

I mars 1965 gikk «My Girl» til topps på Hot Hundred, og ble The Temptations' definitive gjennombrudd. Og selv om Smokey Robinson også skrev «I'll Be Doggone» og «Ain't That Peculiar» for Marvin Gaye, og for egen regning framførte de tekstmessig mer komplekse «The Tracks of My Tears» og «The Tears of A Clown», og har publisert over femtenhundre av sine flere tusen låter, så er «My Girl» selve milepælen i Robinsons produksjon og et høydepunkt i soulmusikken og Motowns historie.

Jeg kjenner ikke foranledningen for Dylans uttalelse om Smokey Robinson, men det hadde ikke vært overraskende om det var «The Tracks Of My Tears» som fikk Dylan til å kåre ham til USAs største samtidspoet i 1965. Dobbeltheten, underteksten og klovnemetaforen som er et gjennomgangsmotiv i Robinsons tekster, er et velkjent trekk hos Dylan, og i «The Tracks Of My Tears» aner man utvilsomt slektskapet.

My smile is my make up
I wear since my break up with you..
So take a good look at my face
You'll see my smile looks out of place
If you look closer, it's easy to trace
The tracks of my tears

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden