Diana Ross begynte sin karriere i The Supremes.
Gordys jenter
Det var et kvinnelig trekløver som skulle bli Berry Gordys og Motowns største suksess og selve symbolet på «The Motown sound».
Tekst:
«Girl groups» besto av purunge jenter som sang flerstemte låter med elementer av pop og R&B, låter som handlet om kjærlighet og lengsler, om drømmer, kyssing, dansing og hverdagslige problemer som piker over det ganske land kunne kjenne seg igjen i.
Jentegruppene som The Bobbettes, The Chantels, The Poni-Tails og The Shirelles.vokste fram i siste halvdel av 50-tallet og ble raskt en fremtredende og viktig del av USAs populærkultur.
Og Motown var selvsagt intet unntak.
The Marvelettes, en gruppe unge jenter som fikk sjansen til å gjøre en audition for Motown etter en talentkonkurranse på skolen, sikret labelen dens første topplassering på hitlistene med «Please Mr. Postman» i 1961, og fulgte de neste par årene opp med hits som «Twisting Postman», «Playboy» og «Beachwood 4-5789».
Alt dette før Motowns kommersielle suksess var et faktum.
«Vi må lære disse ungdommene å te seg!»
Motown grunnlegger Berry Gordy var en mann som ville ha kontroll i alle ledd. Låtskriving, innspilling, produksjon, publishing, management, konserter. You name it. Gordy hadde forretningstalent i blodet, en ekstremt velorganisert business, en drøm og en helt egen drive. Han ga 110 prosent og krevde det samme av alle rundt seg, inklusive artistene.
Etter en sceneopptreden med et storøyd tyggegummityggende Marvelettes-medlem i 1962, så avdelingen «Artist Development» dagens lys. Fordi mange av Motowns artister var ungdommer som kom rett fra gettoen var avdelingen en nødvendighet. For å sitere Motortown Revue-tour manager Thomas «Beans» Bowles: «Vi må lære disse ungdommene å te seg»
Et av flaggskipene innen jentegruppene i Motown-stallen.
Avdelingen ble styrt av Berrys svoger og nære medarbeider Harvey Fuqua, den mangeårige sjarmskoleinstruktør Maxine Powell og koreograf Cholly Atkins, en mann med lang fartstid i underholdningsbransjen. Artist Development drillet artistene i alt fra å snakke med presse og skreddersy sceneopptredener og dansetrinn, til hvordan man skulle sitte, stå, gå og ta av og på yttertøy. Lite eller ingenting ble overlatt til tilfeldighetene.
Noen som for alvor skulle bli kjørt gjennom Artist Development-kverna, var fire unge high school-piker som i 1960 begynte å stikke innom Hitsville hver dag etter skolen. Jentene hadde en gruppe, The Primettes, og ville at Berry skulle la dem gå i studio. Berry beundret slik standhaftighet, og i 1961 tok han omsider jentene inn i varmen. Da var de ikke lenger fire, men tre, fikk nytt navn, spilte inn et knippe låter og ble sendt ut på veien med The Motortown Revue - med anstand, må vite, og en fast sum lommepenger!
De tre jentene ble imidlertid ingen umiddelbar suksess og var lenge mest for maskoter å regne. Men suksessbarometeret Berry så likevel noe spesielt i dem, og da særlig i den berømmelseshungrige og i hans øyne lærenemme anføreren. En storøyd jente med spinkel kropp og ditto stemme.
Navn? Diane Ross. Band? The Supremes!
Hits & misses
Martha Reeves var navnet på en annen jente som også gjerne ville bli sett av Gordy. Hun begynte sin karriere hos Motown som A&R Mickey Stevensons sekretær, men var musikalsk skolert og hadde masse sangerfaring og ambisjoner utover det å arkivere og ta telefoner.
Til slutt fikk Martha en sjanse til å vise hva hun var god for, og etter et par halvlunkne utgivelser ble hun og The Vandellas spleiset med superlåtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland, noe som sommeren 1963 resulterte i sommerhiten og listetopperen «Heat Wave» og «Dancing In The Street» påfølgende år, også den en gigantisk hit og en stor klassiker i ettertid.
Men trass i suksessen syntes ikke Martha hun fikk den oppmerksomheten hun fortjente, og ble etter hvert vanskelig å håndtere for Motown. Hun nektet å føye seg og begynte å stille spørsmål ved selskapets måte å drive business på, i særdeleshet Gordy og komani sitt fokus på de hitløse maskotene i The Supremes.
En yndig stjerne i 1962.
Gordy lot seg imponere, og ba Wells spille inn sangen selv. Et smart trekk, for Mary ble en av labelens store stjerner med flere hits (aller størst var «My Guy» som gikk til topps i 1964) og listeplasseringer i Storbritannia, som igjen resulterte i turne med og drahjelp fra The Beatles, som var store tilhengere av «The Motown Sound». Det var heller ikke noe å si på Motowns vilje til å pushe Mary Wells; selskapet brukte mye tid og penger på henne. Noe som blant annet resulterte i et særdeles heldig samarbeid mellom henne som sanger og Smokey Robinson som låtskriver og produsent.
Men Wells hadde større ambisjoner. Hun drømte blant annet om å spille i film, så da 20th Century Fox lokket med filminnspilling og store penger, gikk Wells rettens vei for å bli løst fra kontrakten sin med Motown. Noe hun ble, men som i etterkant skulle vise seg ikke å være så lurt. Filminnspillingen uteble og Wells ble aldri like stor som da hun var en del av Gordy & Co sin hitfabrikk.
Tapet av Wells var selvsagt et nederlag for Motown. Men fordi dette skjedde i 1964 fikk atskillelsen på langt nær så katastrofale følger som det lett kunne ha fått om timingen hadde vært en annen.
De suverenes seier
1964 var nemlig, til tross for at The British Invasion gikk sitt seierstog gjennom Amerika, et godt år for Motown. Og da spesielt for Motowns jentehits.
Gordy hadde bestemt seg for at The Supremes' sound skulle bygges opp rundt Diana Ross' stemme. Noe som kunne virke som en underlig avgjørelse all den tid Florence Ballard, jenta som i sin tid hadde startet gruppa, hadde en mye mer autoritær og typisk leadsinger-stemme. Hun var rett og slett en mye bedre vokalist. Selv Mary Wilson var en mer trenet sangerske en Ross.
Men Berry hadde bestemt seg. I Diana så han en jente med ambisjoner på linje med hans egne, en jente som var villig til å la seg forme og å gi alt for å bli stjerne og få drømmen sin oppfylt. Dessuten hadde Diana Ross (Diane var nå byttet ut med det mer sofistikert klingende Diana) en unik stemme. Et eget sound.
Gjorde seg også bemerket i jentegruppelandskapet.
I løpet av 1965-66 etablerte The Supremes seg som tidenes mestselgende jentegruppe. Bandets mange opptredener på TV; det nye mediet var som skapt for jentenes gjennomkoreograferte framførelser, var med på å sikre trekløvret internasjonal suksess.
Ross The Boss
Men alt var ikke som det skulle. Jentene ble drevet ekstremt hardt, noe som tærte på dem både psykisk og fysisk. Diana ble tynnere og tynnere (men hadde et omvendt proporsjonalt ego), og Flo var stadig syk. Det var ikke pur lykke i Supremes-leiren, selv om de utad fremsto smilende og vel forlikte enten de var på scenen eller på shopping i New Yorks mest fasjonable butikker.
Diana Ross rykket stadig lenger fram i bildet samtidig som Flo Ballard og Mary Wilson ble dyttet lenger og lenger bak.
Mary lot ikke til å bry seg så mye om det, men for Flo var det tøft. Hun slet mer og mer med depresjoner og uteble stadig oftere fra oppdrag på grunn av sykdom. Og en dag sto det en dobbeltgjenger på det som skulle være hennes plass. Cindy Birdsong, tidligere medlem av Patti LaBelle and the Blue Belles, var blitt trenet i ukevis til å overta Flos rolle. Og det hele hadde vært venninnen Dianas idé.
Flo tenkte mer på seg selv og sitt eget velbefinnende enn på gruppas beste, og slike holdninger hørte ikke hjemme på veien mot stjernehimmelen. Omtrent samtidig annonserte Gordy at gruppen skulle bytte navn til Diana Ross and The Supremes. Det var ikke lenger noen hemmelighet hvilke planer han hadde for sin kreasjon.
I 1970 ble Diana Ross lansert som soloartist.
Her i 1969
Likevel følte Gladys Knight seg aldri helt hjemme hos Motown. For i Berrys øyne hadde Hitsville bare rom til én kvinnelig stjerne: Diana Ross.
Berry var kjent for å ha kvinnelige protesjeer og å være en kvinnebedårer av rang. Men han hadde også en egen evne til å gjenkjenne talent og plassere talentet der det hørte hjemme.
Faktum var at Gordy omga seg meg kvinnelige talenter på de fleste plan i hitmaskinen Motown.
Gordys egne søstere var for eksempel av uvurderlig betydning for Motowns vekst og suksess helt fra starten i 1959. Og Valerie Simpson ble sammen med mannen, Nickolas Ashford, en av Motowns viktigste låtskrivere og produsenter.
Likevel var det et helt spesielt forhold mellom Berry og Diana.
For selv om Berry Gordy skapte Diana Ross hadde sangeren med den spede røsten et godt grep på grunnleggeren av musikkimperiet Motown. Noe han selv også erkjente i et sitat fra 1970: «Den allmenne oppfatningen er at jeg 'oppdaget' Diana Ross og The Supremes. Men det er ikke helt sant. Det var The Supremes som oppdaget meg.»
Ett år på Boklista
Ny pris til Bjella 
Slutt for Lydverket