ABCNYHETER

Da hip hop ble den rådende afro-amerikanske populærmusikkformen, bidro dens aktive gjenbruk av eldre musikk til større bevissthet om sammenhenger i svart musikkhistorie.

Samplinger av hornriff hos James Brown eller trommebreaks hos Archie & The Drells eller gitar-hooks på Muddy Waters' nyskapende psykedeliske bluesalbum, «Electric Mud» fra 1969, var ikke bare noe som DJs og plateprodusenter lånte. Publikum ville ha hele låter og mer av det samme. Sammen med plateselskapenes behov for å resirkulere gammel musikk i ny innpakning skapte etterspørselen etter tidligere epokers glemte musikk et voksende marked for lekre nyinnspillinger.

Soul Jazz Records

Med base i London har Soul Jazz blitt et et av de førende nyutgivelsesmerkene for hele spekteret av overveiende svart musikk - jazz, klassisk funk, afromusikk, latin, reggae, rock steady, ska, dub, tropicalia, regional amerikansk soul og diverse eksperimentell og hybrid musikk.

En av de grommeste utgivelsene i katalogen har vært «New Orleans Funk», med gallionsfigurer og bannerførere som Professor Longhair, Eddie Bo, Aaron Neville og The Meters blant bidragsyterne. Nå er «Volum 2» kommet, med mange av de samme artistene, men i likhet med «Volum 1» representert gjennom litt mindre kjente låter fra deres repertoar, men ikke desto mindre av edleste kvalitet.

Volume 2

Albumets forklarende undertittel er «Second Line Strut», noe som henspiller på de heftige New Orleans-rytmenes bakgrunn i begravelsesprosesjonenes brassband- og trommemusikk, der gatedanserne som fulgte musikerne utgjorde The Second Line.

Etter hvert kom selve den synkoperte trommingen til å bli kalt en Second Line-rytme, sammensmeltet av byens helt spesielt sterke afro-amerikanske, afro-karibiske og kreolske musikktradisjoner. Her i jazzens vugge omgitt av Mardi Gras-festlighetenes løssluppenhet og voodookultens musikalske besvergelser oppsto både rock'n'roll (Little Richard, Huey Piano Smith og Fats Domino) og funk (Professor Longhairs rumba-blues, Allen Toussaint og The Meters). Det finnes gode grunner til å hevde at New Orleans skapte både rock'n'roll og funk. Alle nattklubbene som gikk for fullt 24 timer i døgnet syv døgn i uka var knyttet opp til legendariske studioer. Men i motsetning til Memphis, Detroit, Chicago og Los Angeles greide ikke New Orleans å skape sin egen livskraftige platebransje.

Konkurrerte hverandre ut

Det var mange små plateselskaper som konkurrerte hverandre ut, og ingen ble store. Dette er mye av grunnen til at så mye gedigen regional New Orleans-R'n'B, soul og funk ikke nådde langt utover lokale radiostasjoners rekkevidde og lokale platemerkers distribusjon. Bare de aller største, som Toussaint, Meters, Dr. John og senere The Neville Brothers, ble plukket opp av store selskaper som Warner, Atlantic, Capitol og A&M.

Hvilket ikke forhindrer at de 25 sporene på «New Orleans: The Original Sound Of Funk -Volume 2» med innspillinger helt tilbake til 1962 og Benny Spellmans «Fortune Teller» - langt mer kjent i Rolling Stones' coverversjon - og frem til Ray J og hans lokale 1973-versjon av Dr. Johns monsterhit «Right Place, Wrong Time» er så eventyrlig bra fingerknipsende, hoftevrikkende da-de-da-de-da-musikk som du noensinne vil få høre i sjangeren.

Også verdt å sjekke ut.

Utenom Allen Toussaint og The Meters, som studioband og soloartister, er Eddie Bo (som for øvrig kommer til Norge og Hell Bluesfestival senere i år) en av de sentrale funk-arkitektene fra New Orleans. Og på hans «If It's Good To You (It's Good For You)» fra 1969 er hans hypnotiske kryssrytmer og ledige sang limt til den akrobatiske trommingen til James Black (kjent i jazz-sammenhenger med Cannonball Adderley, Yusef Lateef og Horace Silver).

Vrengte sjelen og fikk suksess

Soulsirenen Betty Harris fikk en viss kommersiell suksess da hun vrengte sjelen på «Show It» og «Red Roses» - slik hun i sin tid gikk Solomon Bruke i næringen på «Cry To Me». Men Inell Youngs «What Do You See In Her» ville helt sikkert blitt en smash hit om den hadde vært på Motown. Her snakker vi om Mary Wells-lignende «My Guy»- takter.

Så er det funk med døsforakt med Cyril Neville anno 1969, i George Davis og R. Tylers fabelaktige Wes Montgomery-lignende instrumental «Hold Help Is On Its Way», laget av musikerne som spilte på Aaron Nevilles tidløse ballade «Tell It Like It Is» - som solgte og solgte i 1966, og det lille plateselskapet gikk konkurs fordi de måtte presse opp to millioner eksemplarer på kortvarige betalingsfrister mens oppgjørene fra de nasjonale distributørene aldri kom, og slik gikk Parlo dukken, som et tyvetalls andre selskaper som denne samlingen er tatt fra.

Men vær sikker, riffene og breakene har hip hop-artistene hørt. Og takket være Soul Jazz er musikken sikret for ettertiden. Dette er New Orleans funk. Hvor funk ble født.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden