ABC Nyheter

I dag kommer Herman og henter meg i den blå bilen sin. Bilen som skal føre oss til popfestivalen Peace & Love i Borlänge, Sverige. Herman er redaktøren min, og når sant skal sies tror jeg han liker meg ganske godt. Jobben som musikkansvarlig fikk jeg (trolig) fordi Herman mener at jeg har god musikksmak, ikke helt ulik hans egen.

«I don't think i fucked up with the Pistols. They set me on such a clear course. I mean, it ain't a wonderful life I have, but it's the best I could have hoped for, it's a great life. All I have to be is somewhat accurate. They give me that. God I love them, really do. And they know it. I love these fuckers to death» (Johnny Rotten)

Herman skal hente meg klokken 0700. Vi må ha god tid til å spille alle cd'ene vi har pakket ned. Vi må ha god tid til å krangle oss gjennom stablene. Og ikke minst; vi må ha god tid til å snakke om bandet som er den viktigste årsaken til turen: Sex Pistols. Bandet som besøker Norge for andre gang i august. Noe vi selvfølgelig ikke har tid til å vente på.

Sex Pistols spilte på Pingvin Club i Oslo i 1977. Men den gangen var verken Herman eller jeg gamle nok til å kaste oss opp på scenen. Og når sant skal sies; vi var nok mer opptatt av artister som Leo Sayer, Meat Loaf, Elton John, 10cc og (svelg) Olivia Newton John.

«We were a celebration of cocksureness. We wanted to point out all the bullshit. London back then was almost like Beirut. It really felt like there was no future, which is why John came up with that lyric; not because we wanted to celebrate it, but because there'd be no future unless you did something about it. We were ramming our shoulders against a shut door» (Glen Matlock)

Det tar cirka seks timer å kjøre til Borlänge, men fordi det er så mange bra artister på Peace & Love er vi nødt til å kjøre ganske sakte for å rekke gjennom alle cd'ene. Årets utgave av festivalen er, når sant skal sies, langt mer enn de gamle punkerne i Sex Pistols.

Om Herman har beregnet riktig lander vi i Borlänge akkurat tidsnok til å få med oss svenske Kristian Antilla, en spennende fyr jeg intervjuet for et par uker siden. Digger du Håkan Hellström eller for den saks skyld Olle Ljungström eller Sex Pistols, er Kristian en mann for deg. Jeg gleder meg. Herman, som ble litt overrumplet av tekstene, er i tenkeboksen.

«It allowed you to be drunk all the time. I was drunk all the time. Drunk and out there. Just get a few pints in you and you were bulletproof. Just trying to find youtself with females, and I was pretty scared of females to be honest with you. I actually didn't like punk birds, I thought they were ugly. Some gems in there but a lot of them weren't my cup of tea» (Steve Jones)

Når Eldkvarn går på scenen kan jeg, og dette er ikke skryt, med noen få unntak, alle tekstene. Og gjett om jeg skal synge. Sittende på skuldrene til Herman. Jeg skal rope så høyt at jeg elsker Plura, at dampen fra Hermans ildrøde ansikt ganske snart kommer til å stige opp foran meg. Når Thåström går på rett etter Eldkvarn bytter vi bare plass. Herman elsker nemlig Thåström så til de grader at han garantert allerede har klart å grine til seg altfor mange låter av den litt sære mannen i løpet av den tilbakelagte bilturen.

Så er tiden inne for Sex Pistols. Bandet som i 1976 skremte vettet av halve Englands befolkning. Og da kanskje spesielt dronning Elizabeth. Bandet som før de falt i sammen som et korthus, utfordret musikkuniverset så til de grader at mange artister den dag i dag oppgir dem som inspirasjonskilder.

«It feels right, like it did in '96. It's like a family getting back together. We've got so much in common but we don't see each other that often. The best thing is the gigs, playing those songs. That's what I look forward to» (Paul Cook)

Herman gleder seg og tror det blir patetisk. Jeg gruer meg, men tror det blir en kjempeopplevelse.

Leser du ABC Nyheter på lørdag får du svaret.

Alle sitatene er hentet fra julinummeret av Mojo

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her