ABCNYHETER

 

 

Øyvind Moen: Handelsreisende og Lytteluas beste venn

---

Franco & Rochereau: «Omona Wapi»

François Luambo Makiadi (Franco) og Tabu Ley Rochereau er giganter i afrikansk musikkhistorie, med henholdsvis 150 og 100 album på samvittigheten. Samarbeidsalbumet «Omona Wapi» fra 1983 er et fantastisk utgangspunkt om du er nysgjerrig på hvor for eksempel Vampire Weekend får det artige lydbildet sitt fra. Herfra kan du gå mange veier i jakten på god soukous, eller afrikansk rumba om du vil (det er mye fint på «Golden Afrique 2»-boksen og på den nye «Rough Guide To Congo Gold»). Sjekk denne videoen om du er skeptisk.

For noen, deriblant herren som anbefalte meg denne plata, er «Omona Wapi» et av tidenes beste album, uansett sjanger. Lyttelua og jeg nærmer oss den samme konklusjonen med raske danseskritt.

Santogold: «Santogold»

Tidligere nevnt i Lyttelua, men langt fra glemt. Albumet er endelig for salg, og skuffer ikke (tror jeg). To små runder i spilleren er alt den har fått plass til i uka som har gått - en uke som nesten utelukkende har fylt med soukous i ørene. Hipsterorientert musikk som minner om Yeah Yeah Yeahs og M.I.A. på ett og samme album. Kan det bli i overkant korrekt? De to nevnte rundene kan ikke avdekke noe slikt. Derimot kan de avdekke en gjennomgående Simononsk tilnærming til bassgitarkunsten. Rockbiten av den skiva er The Good, The Bad & The Queen med dansesko.

 

 

Lil' Wayne: «Tha Carter III»

Tidenes mest etterlengtede hip hop-album? Tidenes beste hip hop-cover? Sistnevnte kan du bedømme selv nå, hvis det er helt sikkert at coveret til høyre blir det endelige. Om skiva holder mål, vet vi ikke før skiva er i salg 9. juni - om ikke hele skiten havner på nettet før den tid. Igjen. Lollipop er uansett første single. Funker den. Og om konserten på Sentrum Scene tidligere i år skal ha noe å si, er forventningene enorme. Denne karen har taket på kidsa.

 

 

 

Espen A. Amundsen: Ferierende og rødvinsmarinert musikkredaktør i ABC Nyheter

---

Eskobar: «Death In Athens» (Gibulchi/Bonnier Amigo)

Om noen på midten av 80-tallet hadde lagt Eskobars nye album «Death In Athens» på platespilleren min, hadde jeg garantert brukt den som sendeplate etter kun et par låter. Jeg hadde antakeligvis også kvalt vedkommende med lisseslipset mitt.

Men alderen gjør noe med oss, nyansene gis større rom og sort/hvitt-tenkningen utfordres av et mer avslappet over-jeg. Det blir ikke lenger så forbanna viktig å motta applaus fra musikkpolitiets hovedkontor.

Faktum er Eskobar lager storslagen pop med ett og et halvt bein i 80-tallet. Band som a-ha, Ultravox, Roxy Music og Simple Minds er ikke uefne referanser, selv om lydbildet selvfølgelig også henter inspirasjon fra nåtiden. Eskobar er ikke redde for å slenge inn en synth eller to, buldrende trommer eller gitariff et sted mellom U2 og The Cure. Av og til slenger de inn litt New Order også.

De fleste låtene har en voldsom melodiøs kraft som kaster låtene framover. Så voldsom at bandet nå og da burde lagt inn et lite pusterom mellom alle de lystige melodilinjene. Når det er sagt, «Death In Athens» er et feiende flott popalbum som klarer kunststykke å balanserer på kanten av det klisjefylte uten å miste verken fotfeste eller troverdighet.

 

Thomas Denver Jonsson: «The Lake Acts Like An Ocean» (Tuba)

Thomas Denver Jonsson (TDJ) er melodiøs og leken versjon av kritikeryndlingen Will Oldham, som stort sett aldri når mål fordi han knapt rører seg. TDJ derimot har en rørelse og en sjarm som plasserer han sammen med Christian Kjellvander på toppen av svenskenes singer/songwriter-scene. To artister som lister seg frem på en så storslagen måte at alle som er på jakt etter musikk med substans og en anelse motstand bør åpne ørene. Liker du dessuten artister som M. Ward, Uncle Tupelo, Nick Drake og Neil Young, klarer du neppe å motstå melodiene som sildrer mot deg fra «The Lake Acts Like An Ocean».

Plata er alt hva tittelen lover. TDJ serverer nemlig lytteren glimrende innsjømusikk med plass til både bølgeskvulp og seilbåter i horisonten. Måten TDJ blander indie med americane, krydrer lydbildet med små detaljer; en steelgitar her, en fele der, og ikke minst måten han tvinger melodiene opp og frem, får det til å krible i fingrene til en lykkelig musikkjournalist.

«The Lake Acts Like An Ocean» er en sjeldent god lytteropplevelse, og låter som «My Wardrobe», «Only For Beginners», «One Of My Blessings», «You Were The Holiday» og «She Runs In Slow Motion», sikter så høyt at jeg tar meg selv i å gispe etter pusten. Praktfullt!

 

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her