ABC Nyheter

 

 

For noen få år siden satt jeg i en av de største foredragshallene på Austin Convention Center i Texas og hørte på en av rockens mest anerkjente og ettertraktede produsenter, kanadieren Daniel Lanois.

Lanois var hentet inn til South by South West for å holde den prestisjefylte, såkalte keynote speach'en; altså festivalens «faglige» velkomstale. Lanois innledet og avsluttet sin tilmålte tid med å spille instrumentaler, solo på pedalsteelgitar. Antakelig til stor overraskelse for mange av de fremmøtte, som sikkert først og fremst forbandt Lanois med hans unike, soniske arbeid med store plater for blant andre U2, Bob Dylan, The Neville Brothers, Peter Gabriel og Robbie Robertson.

Samme tanker

Da Lanois reiste seg fra stolen bak pedalsteelgitaren, etter den siste melodien, gikk det opp for meg at jeg tilhørte et lite mindretall i rommet som ikke hadde med meg en demo-CD og som ikke hadde som ambisjon å overtale Lanois til å produsere den første eller neste plata mi. Hele situasjonen minnet om den gamle Don Martin-tegneserien der alle passasjerene på en flight viser seg å være flykaprere. Alle reiser seg samtidig og roper i kor: «Dette er en flykapring, gjør som jeg sier!» På neste tegningen sitter alle sammen i setene sine igjen, med samme fårete ansiktsuttrykk.

Da det gikk opp for Daniel Lanois at alle tilhørere hadde tenkt den samme smarte tanken, brøt hele salen ut i latter og han kunne snike seg ut bakveien, uten en eneste demo i hånda.

I disse dager slipper Daniel Lanois dokumentarfilmen «Here Is What Is» og et tilhørende soundtrack som gir en unik kikk, bokstavelig talt, over skuldra på den epokegjørende produsenten og musikeren midt i arbeidsprosessen. Det er på ingen måte en film som bare henvender seg til artister som drømmer om at Lanois skal drysse sin produsentmagi over musikken deres, eller studioteknikere som har ambisjoner om å bli neste generasjons Lanois.

I innledningen av filmen serverer Lanois følgende målsetting for «Here Is What Is»:
- Jeg prøver å lage en film som er vakker i seg selv, om skjønnhet, om kilden til kunst i motsetning til alt som omgir kunsten.

Daniel Lanois leverer sitt statement i samtale med sin produsentpartner, engelskmannen Brian Eno (Roxy Music) og gir staffettpinnen videre til Eno, med forhåpninger om at han skal kunne utdype.

På strak arm

Ikke overraskende er Brian Eno en artikulert mann som tar utfordringen på strak arm og sier:

Foto: Tobin Grimshaw (AP/Sccanpix)

- Well, hør her: Det som ville være virkelig interessant med filmen din, er om den satte seg fore å vise folk hvordan vakre ting gror ut av dritt. Fordi det alltid er slik at folk ikke forstår at det er slik det forholder seg. Du vet, alle tror at Beethoven hadde strykerkvartettene sine komplett i hodet sitt. At alt han trengte å gjøre var å skrive dem ned og at de var fullendte manifester til menneskeheten. Det ville være en viktig leksjon for folk å forstå at flotte saker oppstår av, grunnleggende, ingenting. At det aller minste frøet, under de rette omstendighetene kan vokse til en vakker skog og at det aller mest lovende frøet, under feil forhold, kan ende opp som ingenting.

Jeg tror at folk kan bygge selvtillit i sine egne liv om de forstår dybden i dette. At dette fullstendig kan forandre hva de gjør med sine liv.

«Here Is What Is» er i sannhet en underlig musikkdokumentar, de tradisjonelle journalistiske og de informative sekvensene er forholds få og korte. Ved siden av Lanois og Eno, er det stort sett bare Lanois viktigste musikalske samabeidspartner, den amerikanske trommeslageren Brian Blade, som snakker i filmen. Vi hører også litt til skuespiller og regissør Billy Bob Thornton, som kommer på besøk til Lanois' studio, drassende på sin dagsrasjon med øl, en boks. Samarbeidet mellom dem strekker seg helt tilbake til 1996, da Daniel Lanois laget musikken til Thorntons regidebut, den svært kriitikerroste «Sling Blade».

Kan få tvilere til å tro

Men smygende rundt i Lanois' mer eller mindre opplyste studiorom finner vi blant annet legendariske musikere som The Bands Garth Hudson og Bob Dylan-bassisten Tony Garnier. I en sekvens tar Brian Blade med seg Lanois og kompani til kirken The Zion Baptist Church i Shreveport, Louisianna og til sin far, Brady Blade Sr. Det resulterer i en gospelsession rundt sangen «This May Be The Last Time» som kunne fått Human-Etisk Forbunds Jens Brun Pedersen til å begynne å tvile.

Men ved siden av Lanois' og Enos filosofiske og eksistensielle samtaler er det et knippe nye Lanois-sanger, og den oppfinnsomme, lett hippie-influerte billedleggingen rundt disse som virkelig løfter «Here Is What Is».

«Moondog», «Duo Glide», «Where Will I Be», «Joy Joy, Joy», «Harry» og tittelsporet er alle flotte Lanois-komposisjoner, som denne gangen er badet i det jeg oppfatter som et nytt, unikt Lanois-sound der det er svært god plass til blytung bass, tromming på aller høyeste nivå, klassisk orgel og pianospill fra Hudson og overlegne pedalsteel-løp fra Lanois selv.

Avslutningsvis, her er Daniel Lanois egne ord om nettopp pedalsteelgitaren:

- Pedalsteelgitaren er mitt favorittinstrument! Jeg har spilt den siden jeg var en guttunge. Den tar meg til et hellig sted. Den er min lille kirke i en koffert. Det er det jeg liker å kalle den: Min kirke i en koffert.

 

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Les Retrohue her