Møt Ingrid Olava
I Pål Angelskårs spalte «Oppdraget», har musikksjefen sendt Minor Majority-sjefen ut på sitt aller første intervjuoppdrag. Han har møtt platedebutant Ingrid Olava.
Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.
Dette er mitt andre oppdrag på under en uke. Redaktøren begynner å bli grådig. Jeg burde sett det komme. «Bare et lite intervju», sa han. «Bare et bitte lite intervju». Som om han snakket til et barn.
Så ga han meg plata til Ingrid Olava, og hvisket, nesten helt inn i øret mitt, bare hør på plata, så kan vi avgjøre det i morgen. Så var han borte. Helt umerkelig. Et nanosekund tidligere hadde jeg kjent overleppen hans mot øreflippen, men nå - helt borte.
To dager senere er jeg på vei inn på Bare Jazz i Oslo. Jeg ser etter piken fra coveret, og gruer meg til å gjøre mitt aller første intervju. Jeg ser henne med en gang jeg kommer inn i lokalet, men det ser ikke hun. Piken bak det kritikerroste albumet «Juliet's Wishes».
Hun sitter og spiser. Hun ser trygg ut. Jeg bestiller en dobbel espresso, snur meg mot Ingrid, og får et vink tilbake. Hun smiler. Mitt første intervju begynner i hvert fall med et smil, tenker jeg. Det er akkurat hva jeg trenger.
- Før vi begynner, heter du egentlig Ingrid Olava? Det er jo et så praktfullt artistnavn at det høres helt konstruert ut.
- Ja, Ingrid Olava Brænd Eriksen. Jeg trodde det var litt gammeldags og rart jeg, men takk skal du ha.
- Til debutant å være har du fått utrolig mye oppmerksomhet.
- Ja, og derfor er jeg så glad for at jeg har fått være med på såpass mange musikalske prosjekter før jeg slapp min egen plate. Det begynte i 2004 da jeg ble spurt om å synge sammen med Vidar Vang på hans andre album. Da fikk jeg kjenne litt på hvordan det var, uten å være i fokus selv.
Har overhodet intet konstruert artistnavn
- Det er ikke et hvilket som helst band du har med på platen din. Morten Quenild, Emil Nikolaisen, Lars Horntvedt med flere. Hvordan ble det slik?
- Jeg har helt bevisst valgt å knytte til meg veldig dyktige og erfarne musikere. Folk som har sterke meninger og som kjemper for sine overbevisninger, som kan sette sin personlige signatur på platen.
- Men jeg har jo villet ha siste ordet. Det er jo jeg som fronter hele greia. Det var viktig når jeg hørte på det ferdige produktet at jeg forsto hvorfor det har blitt som det har blitt. At jeg kan forklare det.
- Morten Quenild er jo min store helt, har vært fan av ham i ti år. Jeg møtte ham gjennom felles kjente. Etter å ha gitt han noen demoer tok han meg inn som pianoelev. Morten er egentlig ikke pianolærer, men han synes det er veldig gøy å ta tak i låter og dechiffrere dem. Han er veldig opptatt av jeg også må dyrke frem små temaer selv om jeg synger en melodi. Sånn som på «Fred, George And Me», kanskje den rareste låta på plata. En låt jeg trodde jeg ble nødt til å vrake, men så laget jeg et lite tema til å begynne med, og da var Morten sånn: «Ja, det der mener du, fortell meg det en gang til». Og så klaffet det.
Nødvendige justeringer
- Han har ikke komponert noen av låtene på plata, men han tar tak i enkelte temaer eller figurer og gjør meg oppmerksom på hva jeg gjør. Han kan for eksempel si, dersom jeg lager litt for mye pianodrama, eller fråtser litt i spillet og blir pompøs, fordi jeg ikke er helt komfortabel med det jeg gjør: «Du, det der gjør du hele tiden, hvorfor gjør du det? Mener du å gjøre det? Er det meningen?» - Så er det kanskje ikke det? Det er bare sånne ting som oppstår når man spiller og synger samtidig. Han er veldig god til å spotte sånne ting.
- Platen din er produsert av Frode Jakobsen fra Madrugada. Hvordan fant du frem til ham?
- Frode var blant publikum da jeg spilte to sanger på Mono i forbindelse med utgivelsen av «In Glorious Mono»- plata (samleplate gitt ut av klubben Café Mono i Oslo i forbindelse med oppsummering av artister som har spilt der, red.anm.). Men da pratet jeg ikke med ham. Det var først når Torgeir (Gullaksen), manageren min, satte opp en showcase for EMI på Kampen Bistro, at vi pratet sammen for første gang. Han kom bort etter konserten og var helt overstrømmende. Han var med en gang tydelig på at han ville jobbe med meg. Så jeg hadde produsent lenge før jeg hadde plateselskap.
Inspirert av alt fra Miles Davis til Madonna
- Når det gjelder lyden på plata var han imidlertid helt avgjørende. På slutten av produksjonen var jeg så sliten av å ta avgjørelser, så i miksing og mastringsprosessen var Frode helt uvurderlig. Han har vært så samvittighetsfull i forhold til plata at jeg er helt rørt.
- I pressen blir du fremstilt som en ny norsk popprinsesse. Jeg synes i grunnen det er ganske mye motstand i musikken din. Med unntak av «Only Just Begun», som jo er en poplåt, så er dette etter min mening i beste fall en musikk fra popens mer avsidesliggende forsteder.
- Jeg har aldri sagt at jeg er en popartist, det ligger så mye rart i det begrepet. Da skal du liksom bry deg om en masse ting som jeg ikke vet om jeg liker, eller er interessert i. Jeg har heller ikke sagt at musikken min er umiddelbart tilgjengelig. Tilgjengelighet er ikke nødvendigvis en kvalitet i seg selv. I hvert fall ikke den viktigste.
- Du har sagt at strykearrangementet på «Only Just Begun» har noen referanser fra den mer kjente delen av populærkulturen. Kan du utdype?
- Det eneste jeg sa til Lars (Horntvedt) var at jeg elsker strykerne i begynnelsen av Madonnas «Papa Don't Preach». De gjorde så enormt inntrykk på meg, da jeg var ei lita jente. Og man kan faktisk høre det, eller det vil si, jeg kan fortsatt høre det i Lars sitt strykearrangement.
- Du har fått mye oppmerksomhet fordi du har valgt «It's Allright Ma (I'm Only Bleeding)» som coverlåt. Er du en stor Dylan-fan?
Låtorientert
- Jeg er ikke en sånn som føler at jeg må kjøpe inn hele backkatalogen til en artist dersom jeg liker ett album. Egentlig er jeg mest låtorientert. Og «It's Allright Ma (I'm Only Bleeding)» er jo et lite univers i seg selv.
- Frode har drevet massiv lobbyvirksomhet for å få akkurat den låta med på plata. Det han tror på, tror han på hundre prosent, alt annet det er liksom der borte. Her har han lært meg masse.
- Hva er den beste Dylan-plata?
- «Bringing It All Back Home». Det var den jeg oppdaget Dylan med.
- Du får ta med deg fem plater på en øde øy. Kommer Dylan-plata med?
- Nei, det gjør den nok ikke.
- Hvilke kommer med? Du får ett minutts betenkningstid.
- Det er jo helt umulig...
- Du får ett minutst betenkningstid.
- OK...
- «Jazz På Svenska» av Jan Johanson. Også Joni Mitchells «Blue», selvfølgelig. Kanskje «Kind Of Blue» med Miles Davis, og «Waltz For Debbie» med Monica Zetterlund og Bill Evans? Jeg må ha en rockskive også. Kanskje den liveskiva med The Allmann Brothers fra '72? Nei forresten, det må bli «Time The Revelator» med Gillian Welch. Hva har jeg sagt nå?
- Du har sagt «Jazz På Svenska», «Blue», «Kind Of Blue», «Waltz For Debbie» og «Time The Revelator».
- OK... Det er greit.
- Har du et bevisst forhold til det å stjele, når det gjelder musikk?
Popstjerne i 2008 enten hun godtar begrepet eller ei
- På låta «Juliet's Wishes» ligner pianokompet veldig på PJ Harveys «The Garden»...
- Ååå? Jeg har stjålet det fra Sufjans Stevens, jeg.
- Hvordan er plata spilt inn?
- Den er spilt inn live, til og med vokalsporene. Det er bare en låt på plata, jeg sier ikke hvilken, der vi spilte inn tre forskjellige vokalspor og klippet det sammen til ett. Der stoler jeg på en måte mindre på vokalen. De andre sporene ble tatt opp live i sin helhet og da tenker jeg bare at, sånn er det. Det er sånn jeg høres ut.
Ikke for perfekt
- Det er blitt en plate som åpenbarer mine begrensninger, mangler og svakheter, men alt dette er deler av helheten, og det var viktig for meg at ikke plata skulle bli for perfekt. Samtidig har jeg opplevd at 31 strykere, Kork, spiller min, min, melodilinje unisont på «Juliet's Wishes». Så stormannsgal som jeg var da, har jeg aldri vært verken før eller siden. Det var stort!
- Debutplater er ofte en slags best of-samling av låtene artisten har skrevet frem til da, med sanger som er skrevet over flere år. Er dette tilfelle med «Juliet's Wishes»?
- En av sangene på plata er en av de aller første jeg skrev. Så det er noen gamle og noen nye. Noen av de gamle låtene har imidlertid forandret seg mye arrangementsmessig og på en måte blitt nye igjen. Så selv om jeg hadde noen av låtene klare for noen år siden, hadde jeg aldri klart å lage dem sånn som jeg gjorde nå. Først og fremst er plata et veldig sannferdig dokument over hvor jeg var som musiker da vi spilte den inn i september 2007.
- Du har sunget med Vidar Vang, Madrugada, Johnny Hide og El Cuero, og du har spilt tangenter med Shit City. Har du noen norske favorittartister?
- Det så mange flinke at det nesten er helt umulig å trekke frem bare noen. Men jeg synes jo at Hanne Hukkelberg er helt fantastisk. Den nye plata til Thom Hell, har du hørt den? Den er ganske ram! Det er så deilig å høre noen som bare utfolder seg på den måten, i en pastisj, men det gjør ingenting, fordi det er så jævlig bra. Den nye plata til Thom synes jeg bare er helt fabelaktig!
Flinke folk
- Og In The Country! Folk tror liksom de skal på jazzkonsert når de spiller, og at det er vanskelig tilgjengelig, men det er de ikke. Det er en like stor opplevelse hver gang. Og The Shining! Jeg kunne aldri bare hørt på platen, men fra scenen lyder de utrolig tøft.
- El Cuero er jo også veldig bra, men der er jeg helt inhabil for jeg jo så glad i alle gutta. Jeg liker holdningen deres, litt sånn, hvorfor jobbe bare med nye ting, når man kan gå en opptråkka sti på en skikkelig fin måte. Det er på en måte deres innfallsvinkel til det de driver med.
- Hvordan høres andreskiva til Ingrid Olava ut.
- Jeg vet ikke, men jeg har et sånt soulhelvete i meg, jeg kommer liksom ikke forbi det. Sanger som venter på å komme ut. Jeg har laget et par låter allerede, så det blir spennende å se.
- Helt til slutt. Har du hørt «It's A Shame About Ray»?
- It's a...??
- Shame About Ray!
- Hva betyr det?
- Det er en plate med The Lemonheads. Kjenner du til den?
- Nei. Svarte jeg feil nå?
- Nei.
- OK.
- Forresten; hvordan kom du i kontakt med alle disse musikerne, lenge før du hadde gitt ut noe selv?
- Det er jo litt forskjellige historier på alle sammen. Når det gjelder Vidar Vang begynte det med at jeg var i bursdagen til en jente som jeg jobbet med i Radio Nova, som var kjæresten til en av gutta i bandet til Vidar. På festen fikk jeg det for meg at jeg skulle spille en sang til Vibeke. Også spilte jeg «Always A Woman» med Billy Joel, en utrolig flott ballade.
17. november 2004 ville Gene Clark ha fylt 60 år. Ingrid Olava var blant artistene som hyllet den avdøde legenden (Plakatdesign: Paul A. Nordal).
Hyllet Gene Clark
- Og så, etter å ha vært med på Vidars plate, ringte plutselig Johnny Hide (Number Seven Deli) meg og ville ha meg med på en duett i sammenheng med en Gene Clarke-tribute på Mono. Den dagen traff jeg veldig mange mennesker, for der var det så mange musikere som var med.
- Jeg traff Thom Hell, og ikke minst «Beatles» (kallenavnet til en kar som jobber med diverse oppgaver på Café Mono, red.anm.) som senere booket meg på Mono, ikke fordi han hadde hørt meg, men fordi han var lillehamring akkurat som meg. Etter Mono-konserten skjedde det ikke noe særlig mer den sommeren, og på høsten begynte jeg på psykologi på Blindern.
- Men da jeg spilte på Lørdagsgodt på Mono i februar, hørte Runar (Eggesvik, tidligere bookingansvarlig på Mono) det. Da han spurte om jeg hadde noen å jobbe med, og jeg svarte nei, for det hadde jeg jo ikke, ordnet han en showcase der han inviterte et bookingbyrå han kjente til. Og der traff jeg Torgeir, som nå er manager og bookingansvarlig. Det komiske med det hele er at da jeg møtte Vidar i 2004 så fortalte han meg om denne Torgeir, som han mente jeg burde jobbe med. To år senere jobbet vi sammen. Det tok litt tid, men vi klarte det til slutt.
Ringsaker-lærer sjokkerer med Breivik-støtte
Northug dropper barneskirenn