borger

Kvinnelig pisspreik?

Jenter synes å ha mindre interesse for rock enn gutter, skriver Tom Skjeklesæther.

Forrige lørdag mottok albumdebutant Susanne Sundfør Spellemannprisen i kategorien «Årets beste kvinnelige artist». Sundfør mente at av disse fire ordene burde «kvinnelige» ut med umiddelbar effekt.

Hvorfor kan man bare gjette på. Men kanskje Sundfør er av den oppfatning at det faktum at hun er kvinne brukes mot henne i musikkbransjen eller for den saks skyld i media?

En knapp uke senere plukket Kathrine Aspaas, musikkommentator i Aftenposten, opp hansken i en kronikk der hun hevdet at «Musikkbransjen er like engstelig for feminin innblanding som gamle skihoppere er».

Derfra begir Aspaas seg ut i en synsing som ender opp som en hyllest til musikkbutikker på nett, ifølge henne «sannsynligvis det største som har skjedd musikken siden Wolfgang Amadeus Mozart».

Ja, spranget fra Sundførs «kvinne (not kvinne)»-utblåsning til hyllest av en ny teknologisk distribusjonsform for musikk kan være vanskelig å fatte.

Men etter noen gjennomlesninger av Aspaas usedvanlig rørete tanker, utkrystalliserer det seg nok en ny konspirasjonsteori. Denne hevder at «det svart- og denimkledde musikkpolitiet har pisket kvinner for å ha likt ABBA og Stevie Wonder i 20 år».

Dette Musikkpolitiet har så (antakelig?) stått i ledetog med den etablerte platebransjen, og Aspaas ser av den grunn frem til at dinosaurene EMI, Sony & Universal dør og «får hvile i fred». Hvorfor Warner Music er unntatt fra å dele skjebne med de tre andre såkalte major-selskapene vites ikke.

Og hvorfor Aspaas ikke vet at det er et par av disse store selskapene som faktisk sto bak ABBA og Stevie Wonder og gjorde alt som stod i selskapenes makt for at de skulle selge i bøtter og spann, vites heller ikke.

Men å trekke frem ABBA som et positivt eksempel i en eventuell debatt om kvinnelige (not kvinnelige) artisters vilkår, er sjeldent feilslått. Det svenske popunderet ABBA har solgt millioner på millioner av sine fengende pop-sanger, gjennom tretti år.

Da kvartetten ble dannet av musikerne/ komponistene Björn Ulvaeus og Benny Anderson, sammen med musikkmogulen Stikkan Anderson, på tidlig 70-tall, var den kjønnsbestemte arbeidsfordelingen klar. Ulvaeus & Anderson skrev sangene, produserte og arrangerte.

De to høyst mediokre sangerinnnene Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad fremste oppgave var å se flotte ut. Kvartettens første fremgang i USA ble markedsført under artistnavnet Björn & Benny (with Svenska Flicka), helt sant!, på Playboy Records. Avstanden til porno-begrepet Swedish Erotica var med andre ord ikke spesielt lang.

Det er grunn til å tro at Sundfør og hennes meningsfelle i «kvinne (not kvinne)»-initiativet, Ane Brun, mener at kvinner bør få respekt for sine kjønnsnøytrale egenskaper, og definitivt ikke noe annet.

Jeg mener at det er vanskelig å hevde at hele platebransjen forfekter et syn som bekrefter ABBA-modellen. De siste årene har blant annet norske plateselskaper vært spesielt frempå når det gjelder å satse på artister (av kvinnelig kjønn) som representerer det motsatte av ABBAs kvinnelige halvpart. Artister som har betydelig kontroll over både sin egen musikk og en relativt kjønnsnøytral måte å markedsføres på.

Mange av disse artistene har forbilder fra begge sider av kjønnsgrensen, ikke minst blant mange av artistene som det likestillingspolitisk ukorrekte Musikkpolitiet har fremmet de siste 20-30 årene.

Den engelske artisten P.J. Harvey uttalte i forbindelse med utgivelsen av sitt siste album at hun bare har mannlige forbilder. Er hun brønnpisser eller visjonær av den grunn?

Jeg har ofte diskutert det faktum at det er mange flere mannlige rockartister enn kvinnelige med min sanger/ låtskriver-samboer, Tine Valand fra Somebody´s Darling, uten at vi har klart å komme frem til en forklaring på skjevheten.

Jenter synes å ha mindre interesse for rock som kunstuttrykk enn gutter. Som kjent er det motsatte tilfelle innen litteraturen.

Hverken Tine eller jeg tror at det skyldes at gutter/ menn i musikkbransjen og media ønsker å holde jenter ute.

Av de fire store plateselskapene som er representert i Norge, er ett ledet av en kvinne. Altså 25 prosent. Om ytterligere ett selskap hadde fått en kvinnelig direktør, hadde bransjen som Kathrine Aspaas, i likhet med andre journalister, venter på skal dø, altså vært likestilt.

Hvorvidt det norske stor-selskapet som har kvinnelig direktør, har satset mer på kvinnelige artister enn sine tre konkurrenter, vites ikke. Men lite tyder på det.

Det Susanne Sundfør, Ane Brun og Kathrine Aspaas burde fokusere mer på enn kategoriene på Spellemannprisen, er det faktum at kvinnelige artister urovekkende ofte forsvinner ut av bransjen på et yngre nivå enn sine mannlige kolleger.

Les plateanmeldelser her

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Lesernes kommentarer

ARTISTERI

Noen korte turer innom noen enkle miljøer med mye jeg ikke har skjønt, skjønner og ikke vil skjønne: noe ante meg. Men ikke alt som står i Dagbladets kultursone leses like grundig. Det jeg skjønner, er at det burde jeg gjort. Så jeg har funnet fram de angitte spalter.
Og nå skjønner jeg litt mer. Og det er:

Dette er så banalt at selv ikke inkelekulelle eller andre modeller for forklaring holder. Ikke likestillingsembetet kan orientere seg i dette. Ikke Giske heller. Kvinneuniversitetet? Dagbladets redaktør? Ingen generaler- ikke Fiskum eller for den slags skyld A. Bendiksen. Selv om denne tema-debatten er en ballong av det slaget som vanligvis stiger til værs og eksploderer der oppe et sted.
Kanskje MGP-generalen kan bidra? Men det blir vel et for langt sidesprang. Da er det bare en utveg for meg: La dette bli endel av underholdningsbransjen og derved er Jespersen anmodet om å gjøre noe- men han bør ikke vente for lenge: dette er sprengstoff i den norske arbeidsløse kultur(u)virkelighet. Vi har fortsatt K. Rollnes på lager, hvis Jespersen svikter. Jeg skjønner litt mer nå. Ikke sant...