Interpols beste
Fremdeles med klare referanser til Ian Curtis og Joy Divisions depperock, slipper New Yorks indie-yndlinger Interpol sitt beste album, for første gang på stort selskap.
Det er gått tre år siden det forrige albumet, Antics, og Interpol har brukt tiden godt. De har skjerpet fokus, og foredlet ideene om musiken sin overbevisende. Denne gangen har de også brakt inn keyboards på en helt annen måte enn tidligere, noe som har bidratt til et fyldigere og rikere lydbilde. Og midt i kverna stiger fortsatt vokalist Paul Banks'
distinkte og skarpe stemme opp og kveiler seg rundt kompet, mer uttrykksfult enn noen gang.

Trolig vil ikke Interpol tangere, eller sette ny pers før de slipper kraftsalven 'Rest My Chemistry' på 7". Den tunge og nådeløse massive magiklumpen av en låt, tjener sitt livsgrunnlag på selvoppofrelse, godt bekreftet i teksten - 'I've slept for two days / I've bathed in nothing but sweat'. Det hypnotiske rykket i refrenget gjør omtrent samme nytten som de imaginære spadetakene i '(Work 'till Your) Musclebound' gjorde for Spandau Ballet på deres debutalbum i '81.
Andre høydepunkt er den nesten seks minutters lange åpningen i 'Pioneer to the Falls', der vakre pianotoner stryker yttersiden av halsen rundt Banks dirrende stemmbånd mens han forsoner seg med skjebnen om at høsten allerede kom - i juli. På den andre siden finnes det en masse velbehag i 'Mammoth', som også er den mest åpenbare linken til illustrasjonene i booklet'en. Der finnes både vannbøfler og moskuser avbildet. Det er litt uklart hva de prøver å poengtere med akkurat det, selv om verken denne skiva eller konserten under Hovefestivalen akkuarat ga bud om at de kommer til å ende opp som kalvbeinte krøtter.

Bombemannens ensomme ferd
Kan bli regnet som både tilregnelig og utilregnelig
Avgjør trolig tvangsinnleggelse fredag