ABC Nyheter

Illustrasjon: Central African Journal of Medicine.

Her utspant en av verdenshistoriens mest besynderlige epidemier seg for snart femti år siden. Epidemien var av det muntre slaget. Men det var alvorlig nok for de som ble smittet. De klarte nemlig ikke slutte å le.

30. januar 1962

Det hele startet om morgenen den 30. januar 1962 i den vesle landsbyen Kashasha ikke så langt fra Victoriasjøen i Tanzania.

På en kostskole for jenter i alderen 12 til 18 år, brøt tre jenter plutselig ut i latter. At jenter kniser og fniser er ikke uvanlig i denne alderen, men denne gang klarte ikke jentene slutte å le. De lo så tårene trillet. De rullet rundt på gulvet i ekstase, mens de lo og gråt om hverandre.

Den ukontrollerte latteren spredde seg videre fra klasserommet til andre elever ved skolen, og det tok ikke lang tid før halvparten av elevene var smittet av de samme latteranfallene. Det ville ikke gi seg. Latteren kom ut av kontroll. Den mistet proporsjonene sine og spredte seg videre og videre.

Smittet andre

I løpet av de neste syv ukene (!) hadde 95 av de 159 elevene ved skolen blitt smittet av det samme. De klarte rett og slett ikke å slutte å le.

Lengden på de mystiske latteranfallene kunne variere mellom et par minutter og opp til flere timer. Men det ble også registrert tilfeller der folk nærmest lo uavbrutt i seksten dager.

For de fem lærerne ved skolen ble forsøket på å opprettholde normal undervisning umulig så lenge halvparten av elevene lå og vred seg leende på gulvet. Dermed tvang latteren skolen til å stenge dørene 18. mars samme år i påvente av at ting skulle roe seg.

Skolens elever ble sendt hjem på kriseferie til sine respektive landsbyer. Men latter-epidemien fulgte med og slapp ikke taket da heller. Folk lo fortsatt. Og da elevene kom hjem, spredde latteren seg til elevenes familier, naboer og til den vanlige mann og dame i gata. I løpet av ti dager hadde latteren attpåtil spredd seg til Nshamba, Ramashyene og Kanyangereka, tre andre landsbyer rundt Victoriasjøen.

Leger sendt inn

Til slutt gikk det så langt at hjelpemannskap ble sendt inn for å undersøke hva det var som var så morsomt. Leger tok blodprøver for å lete etter abnormaliteter i blodet, som for eksempel virus eller bakterier.

Men undersøkelsene ble resultatløse. Konklusjonen var at det dreide seg om et underlig og kraftig tilfelle av massehysteri, lik middelalderens hysteriske epidemier.

Først et halvt år etter at latteren brøt ut, begynte latterepidemien å gi seg. Sommeren 1962 hadde folk fått ledd fra seg. Da var det ikke like morsomt lenger.

Men innen den tid hadde fjorten skoler blitt stengt og omlag tusen personer blitt smittet.

Det ble forøvrig aldri klargjort hva som var så utrolig morsomt.

Kilder: Central African Journal of Medicine, Wikipedia, Suite 101