ABCNYHETER

Stavanger (NTB-Mette Estep): Ny norsk forskning viser at det hjelper den sørgende å dele disse tankene med andre.

I en periode på fem måneder har 13 etterlatte kvinner og menn skrevet om sorgen sin, i grupper og alene, ut fra tildelte oppgaver og selvvalgte tema.

De fikk anledning til å prate sammen, både før og etter skrivingen.

Konklusjonen i førsteamanuensis Bodil Furnes' doktoravhandling er klar:

- Når de etterlatte skriver om egen sorg, er det smertefullt, men også frigjørende. Det viktigste funnet er at skriving er enda mer verdifullt når de sørgende samtaler med andre om det de hadde skrevet etterpå, sier Furnes, som er ansatt ved Institutt for helsefag ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Furnes sier til NTB at dagbokskriving uten samtale av noen ble opplevd som en merbelastning, fordi de følte seg ensomme med sorgen.

En del av livet
Den synlige sorgen har tradisjoner langt tilbake, fra klesvalg, mattradisjoner, religiøse ritualer og betalte gråtekoner ved avdødes grav eller hus.

- I nyere tid er det vanlig å se sorg som et symptom eller en reaksjon, noe man skal gjennom, men komme seg over. Jeg tror det er viktig at vi ser sorg som noe typisk ved det å være menneske. Sorg er en del av livet, det vil prege alt ved tilværelsen, sier Furnes.

Doktorgradsarbeidet omfatter oppbygging og iverksettelse av et skriveprogram som et ledd i sorgbearbeidelsen. Studien viser at de etterlatte føler en berikelse ved å skrive om minner, selv om det føles sårt og trist, fordi minneskrivingen og å dele den bidrar til å opprettholde bånd til den som er borte.

- Å skrive dagbok blir for noen en sikkerhetsventil. Vi kvitter oss ikke med sorgen ved å skrive om den, vi bare letter på trykket.

- Se sorgen min
Sogneprest og forfatter Steinar Ekvik har i sitt arbeid påpekt at alle mennesker, uansett alder, trenger å være hovedperson i sorgen, det vil si at omgivelsene ser deres personlige tap. Det hjelper den sørgende å oppleve gjenkjennelser og bekreftelser på at ens sorgreaksjoner er normale.

Likevel er sorgen gjort mer privat og avritualisert i etterkrigstiden, noe som blant annet kommer til uttrykk i form av at «begravelsen har funnet sted i stillhet» og «ingen kondolanser».

- Tidligere hadde man tradisjon for å vise oppmerksomhet, inkludere og dele sorgen med andre i et nærmiljø. Jeg tror det er viktig at vi finner tilbake til noe av dette, i en form som er naturlig i dag, sier Ekvik.

SMS og Facebook
Mye tyder nå på at tabuene, tausheten og avstanden rundt sorgen skal vekk. Folkets personlige sorg kom til overraskende åpenbart uttrykk både da kong Olav døde i 1991 og da prinsesse Diana døde i 1997.

Det er blitt vanlig å legge igjen personlige hilsener ved åsted for dødsfall.

En som har opplevd endringen, er ungdomsarbeider Randi Hermanrud i Gjøvik kommune:

- Nylig mistet vi en 18-årig gutt i en ulykke her. Selv om ungdommene snakket om det, uttrykte de seg mye mer direkte, personlig og sterkere på SMS eller via hilsener på minnesider på Facebook og Nettby. Unge finner sine nye arenaer, sier hun.

- Vi opplever det som kjempeviktig for ungdommene at noen leser deres hilsener, sier Hermanrud, som har god tro på at sorggrupper med samtaler rundt skriving kan være svært nyttig i sorgprosesser.