ABCNYHETER

Det er bare for oss de er navnløse. Det er bare vi som i vår diplomerte uvitenhet ikke forstår hvorfor alle sammen hadde på seg røde votter i graven. Fire kvinner i forskjellige aldrer ligger på undersøkelsesbordet, under et skarpt lys langt borte fra deres egen tid. Gravd frem under en av våre stavkirker. 1300-tallet, sier ekspertene som har undersøkt dem. Pesten? Kanskje var det en familietragedie; DNA-analyser viser at de var i nær slekt. Ingen analyser kan fortelle oss hvorfor alle fire hadde på seg skinnende røde votter på sin siste reise.

Dette er vondt. Det er vondt å se mennesker som er blitt fratatt retten til en historie, til å være noen. Jeg kan ikke forestille meg livet for seks århundrer siden. Eller døden, for den saks skyld. Men røde votter kan jeg kjenne meg igjen i. Røde votter hører til de små, fantastiske tingene som visker ut skillet mellom nå og da og binder mennesker sammen. Røde votter er her og nå. Snøballkrig, våte klær og kakao som venter. Og jeg tror at akkurat disse vottene må ha vært et siste, fargesprakende glimt av noe personlig da de fire kvinnene ble senket i graven, noe som skilte dem fra alle andre døde i de gjenlevendes øyne.

Hver minste korttransaksjon du gjør skal følge deg inn i evigheten. Disse tankene gjør jeg meg i en tid da uvitenhet, som Georg Apenes tørt påpeker, er blitt et knapphetsgode. Kontroll- og overvåkingssamfunnet er på full fart inn i livene våre, og har for lengst gjort det anonyme, udokumenterte liv langt fra folkeskikken til et fjernt minne. Hva du enn gjør, kan du være sikker på at det etterlater seg digitale spor. Myndighetene registrerer hver krone du tjener. Butikkjedene lokker med medlemskort og kundefordeler, så de kan følge din forbrukeratferd i detalj. Storebror og lillebror ser deg. Overalt er det pin-koder, verifikasjon, elektroniske signaturer eller autopass-brikker som viser at du passerte bomstasjonen på Ekebergsletta kl. 18. 22 fredag kveld. Vi sleper et usynlig spor av informasjon etter oss gjennom livet, en elektronisk ariadnetråd som noen kan nøste opp nå, eller lenge etter at vi er døde. Hver minste korttransaksjon du gjør skal følge deg inn i evigheten.

Den offentlige sfære er i ferd med å invadere den private, sier Apenes. Samtidig er offentligheten i ferd med å bli en samling offentlig eksponerte privatsfærer. Store deler av pressen - den fjerde statsmakt - ser det som sin fremste oppgave å følge med på Idol-stjernenes runddans på kjærlighetskarusellen, eller stappe kameralinsen så langt ned i utringningen på Britney Spears som det er mulig å komme. Intimitetstyranni kalles det ofte; et annet uttrykk som medieviterne bruker er «intimitet på avstand.» Bryllup og babylykke i uke 19, bunnløs sorg over den døde bestekameraten i uke 20 – kjendislivets emosjonelle berg- og dalbane smøres ut over forsidene, så vi skal ta frem skillemynten når vi passerer aviskiosken.

Og i den digitale revolusjonens tid har vi for lengst stormet medie-Bastillen og gjort hemningsløs selveksponering til en demokratisk rett. Vi deltar med liv og lyst i den kollektive hylingen etter oppmerksomhet, så alle skal forstå hvor unike og individuelle vi er. Nettet er i løpet av få år blitt en global arena der alle forventes å legge ut livet sitt og kvittere ut sine femten kilobytes med berømmelse. Familien Bloggington kan bo hvor som helst, men aldri mer enn noen tastetrykk unna deg. Fra forsiden, der den smilende familien tar imot deg utenfor inngangsdøren, geleides du gjennom husstandens indre liv, fra kjøkkenet med de dypblå skapfrontene til den nyinnkjøpte pekingeservalpen og minstemann som skal begynne på skolen til høsten. Intimitetstyranni med et menneskelig, høyoppløselig ansikt.

Vi blir verken klokere eller bedre, selv om antallet blogger vokser fortere enn antall mennesker og informasjonsmengden i verden fordobles hvert tredje år. Mens vi altså tilsynelatende vet mer og mer om hverandre, ser det paradoksalt nok ut som om de sosiale båndene som tidligere holdt oss sammen holder på å rakne. Vi er i ferd med å miste vår sosiale kapital, sier Robert Putnam, professor i statsvitenskap ved Harvard University. «Sosial kapital» vil si menneskers evne til å bygge nettverk og mobilisere sine egne ressurser. Begrepet overlapper delvis med det vi kaller det sivile samfunn. I boken Bowling alone påpeker Putnam hvordan det forpliktende engasjementet i frivillige organisasjoner og andre sosiale fellesskap velges bort til fordel for private aktiviteter som TV-titting. Det tette nettverket blant naboer forsvinner, noe som fører til mistrivsel, dårlig helse og kriminalitet, sier Putnam. Jo mer tid vi tilbringer i det kalde skjæret fra flatskjermen (eller laptopen), jo mindre tilbøyelige er vi til å stemme ved valg, engasjere oss i samfunnslivet eller føle tillit til andre mennesker. Mens 2/3 av amerikanerne stolte på andre mennesker for førti år siden, påpeker Putnam, er tallet nå redusert til 1/3. Vi blir verken klokere eller bedre, selv om antallet blogger vokser fortere enn antall mennesker og informasjonsmengden i verden fordobles hvert tredje år.

Initimitetstyranni. Informasjonsbulimi. Uvesentligheter som hoper seg opp, som søppelet i Napolis gater. I all vår iver etter å kikke over naboens gjerde glemmer vi det vesentligste, nemlig at dette gjerdet faktisk er der. Den påtvungne intimiteten skjuler en avstand vi aldri kan fri oss fra, fordi vår egen verdighet i siste instans avhenger av at vi får ha noe for oss selv. «Ingen kan eie et annet menneskes mysterium,» skriver Siri Hustvedt. Selv har jeg jobbet med ord store deler av livet, men på gravsteinen min skal det bare stå tre: «Han har levet.» Det får faktisk være nok. Og i kisten skal jeg ha på meg noe jeg har valgt selv, et helt spesielt plagg som bare jeg skjønner meningen med.