ABC Nyheter

En Bergens-psykolog provoserte nok noen kolleger - og gledet en del klienter - med et utspill i vår om kvalitetssikring av psykologer og psykoterapi. Psykologen ble intervjuet og hadde en kronikk i Bergens Tidende. Det er på høy tid at psykologisk behandling blir tema i den offentlige debatten.

Søker man hjelp for en somatisk lidelse eller skade, spiller det ofte ikke så stor rolle hvem som behandler en. Med samtalebehandling forholder det seg annerledes, for terapeuter jobber forskjellig og har ulik forståelse av, og tilnærming til, det man måtte ha å slite med.

Bivirkninger

NRKs helsemagasin Puls meldte i fjor om at mange i årevis går i terapi som ikke virker eller kan gjøre vondt verre. En konsekvens er at disse klientene dermed opp plass for andre som kanskje kunne hatt nytte av å gå hos nettopp "deres" terapeut. En annen er at som ved alle typer behandling, kan også samtalebehandling ha bivirkninger.

Mange klienter får dessverre ikke informasjon om terapien, og dermed anledning til å gi et reelt samtykke når de søker hjelp. Jeg har snakket med mange som har gått hos psykolog, og ingen av dem fikk ordentlig informasjon om behandlingen. Dette er klar neglisjering av pasientrettigheter og brukermedvirkning på individnivå og det lovpålagte informerte samtykke. En behandling man ikke samtykker til, må også kunne velges bort.

Terapi foregår tradisjonelt i lukkede rom, fjernt fra innsyn og dermed fra korreksjoner. Temaer som terapeutmakt og bivirkninger av samtalebehandling må under lupen.

Brukermedvirkning

Flere synes å være enige om at klienten eller brukeren skal ha et ord med i laget. Prosjektlederen for Helsedepartementets arbeid med St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet, psykolog Arild Gjertsen, sier i artikkelen Åpenhet og helhet ti år etter i juniutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening:

- Brukerne må gis innflytelse på mer varierte og betydningsfulle måter. Å ha med representanter fra etablerte brukerorganisasjoner i offentlige utvalg og formelle drøftinger og høringer er bare én form for brukermedvirkning, og etter min oppfatning ikke den viktigste formen. Det er viktig å nå vide grupper av brukere, ikke bare dem som er organisert. Den viktigste formen for brukermedvirkning er at tilbudene tilpasses hver enkelt brukers behov.

I tillegg til at riktig hjelp handler om ressurser, faglig kompetanse og terapeutens integritet og innlevelsesevne, er problemet at klienten blir et objekt for behandleren. Men det er noe helt annet å oppleve endring ved at man selv bestemmer seg for nye valg, enn at en annen (terapeuten) former en.

Subjektstatus

Det er mitt inntrykk at psykologer - i likhet med andre profesjonelle hjelpere - kan bli vel fokusert på egen utøverrolle og dermed lett glemmer (hvordan det er å være i) klientrollen. En passiv klientrolle, der klienten er prisgitt en ekspert, er faktisk uforenelig med terapeutiske mål som personlig vekst og autonomi, og med en rolle som voksen samfunnsborger. Samtidig vet vi at roller også kan endres, ved at enkeltindivider overskrider dem, slik at resultatet kan bli likestilt samhandling. Spørsmålet er så om psykologer, og andre hjelpere, er villige til å gi fra seg en del av makten, særlig definisjonsmakten, til sine klienter?

I alle fall fins det fagfolk som synes genuint oppmerksomme på problemet. I den meget leseverdige artikkelen Tør vi tro på det pasientene sier? – om kunnskap og makt i psykisk helsearbeid imøtegår psykologspesialist og stipendiat Rolf Sundet det såkalte både-og-perspektivet (både terapeut- og brukerperspektiv) i brukermedvirkningssammenheng og sier terapirelasjonen må ses i et maktperspektiv.

Med dekonstruksjon som metode skisserer han en vei ut av maktasymmetrien ved at hierarkiet reverseres. Han anbefaler at terapeuten handler på anvisning fra klienten. Klienten må bli et tenkende og handlende subjekt som får tilgang til å bruke terapeuten som objekt. Sagt på en annen måte:

Terapeuten må tilpasse seg klienten, ikke omvendt.