ABCNYHETER

Før sommeren hadde jeg store planer om å starte en serie om arr. Jeg ville finne arrene som fortalte gode historier. Jeg ville finne ut om det eksisterer nordmenn der ute som har arr etter løver eller elefanter. Kollegaene mine likte ideen. Men de var ikke fullt så interesserte i løver og elefanter.

– Du må spisse det, sa sjefen.
– Ja, du må finne arrene til kjendisene, sa Mister VG.
– Og så må du ikke glemme å vinkle det heller, fortsatte sjefen.

Spiss meg og vinkle meg i rompa. For nå har tiden gått, og det eneste som har skjedd med arrene er at de har ridd meg som en mare og vokst seg store og vonde.

Til å begynne med var jeg relativt positivt innstilt til ideen om å la kjente mennesker få snakke ut om arrene sine. Men det var bare fordi jeg så for meg at Jan Eggum og Tone Damli Aaberge skulle kaste seg over mailen for å si at de synes det er innmari kult at jeg skriver om arr, for de har bare den historien de må dele, ass.

Det har ikke skjedd. Jeg har forsyne meg ikke hørt fra en eneste kjendis. Ikke en gang de som vanligvis stikker seg fram. Og ikke er jeg særlig lysten på å starte en telefonrunde heller.

- Unnskyld, snakker jeg med Arne Scheie? Ja, hei, det er Benjamin Bust her. Jeg lurer på om du er fornøyd med keepervalget til Hareide. Og forresten så vil jeg gjerne vite om du har et arr du kan fortelle om.

Eller:

- Unnskyld, snakker jeg med Knut Jørgen Røed Ødegaard? Ja, hei, det er Benjamin Bust her. Jeg lurer på om det skjer noe spennende på stjernehimmelen den nærmeste tiden. Og forresten så vil jeg gjerne vite om du har et arr du kan fortelle om.

Dere tar tegninga.

Arrene har altså vokst seg over hodet mitt. De har blitt større enn meg selv (ca 177 cm, red anm). Det har faktisk gått så langt at jeg nå blir kvalm bare jeg skriver ordet. Arr. Nå for eksempel, kvalm. Arr. Og der skjedde det igjen. Jeg prøver en tredje gang også, men da gulper jeg bare.

Hva har jeg så gjort den siste tiden? Jeg har skrevet litt om noen dyr som var søte. Og så har jeg publisert noen saker fra NTB. Og så har jeg vært på ferie i Spania.

Jeg kom tilbake for få dager siden. Jeg brukte ikke solkrem og ble kjempebrun.

Jeg er fortsatt brun på framsiden. Men ryggen min er bleik som en sjeik etter at jeg flasset av to lag med hud. Så om du ser meg komme gående baklengs i bar overkropp, vil du sannsynligvis tenke at 'han der har i hvert fall ikke vært i Spania'. Men det har jeg altså.

Nok om det.

Jeg har vært på sirkus også. Jeg dro dit i forgårs. Jeg har ikke vært på sirkus på tusen år, så jeg var ganske spent på om det har skjedd en stor utvikling der siden den gang. Om de kanskje har byttet ut noen av dyrene, for eksempel den litt kjedelige hesten, med en stilig sebra. Eller kanskje fått inn noen krokodiller eller ... i det minste en giraff.

Men neida, sirkuset var omtrent slik som jeg husket det. Med klovner og trapeskunstnere, en elefant og noen hvite hester som løp i ring. Mye fram og tilbake. Litt kjedelig. Men litt fint også. Spesielt det med elefanten.

Det var en venninne som tok meg med. Hun spurte bare om jeg ville være med på sirkus, og jeg sa ja såklart, jeg som ikke har vært på sirkus på tusen år. Da elefanten dukket opp spurte jeg venninna mi om hun har sett elefanter før. Det hadde hun. Sånn på ordentlig, lurte jeg. Jada, svarte hun.

Så spurte jeg om hun hadde arr for å bevise det. Det hadde hun ikke. Dermed er jeg omtrent like langt i min historie.

Dette er det eneste jeg har om arr. Så langt:

Arr kan komme fra sår etter skade, infeksjon eller kirurgiske inngrep. Arrdannelse eller keloiddannelse som det kalles er overdreven nydannelse av bindevev/reparasjonsvev etter sår i huden. Et arr blir alltid svakere enn vevet omkring fordi det ikke består av normale hudceller, men av bindevev. Og bindevev har ikke hudens normale egenskaper, bl.a. har det ingen elastisitet.

(Kilde Wikipedia).

Forrige kapittel: Spisses og vinkles

Bli venn med Benjamin Bust på Facebook.