ABC Nyheter

DinSide har samlet groteske historier om service-Norge. En av dem handler om to kamerater som var ute og så fotballkamp i Oslo for rundt to år siden:

«70 minutter ut i kampen opplevde vi at en serveringsdame slo av TV-en. Hun skulle stenge - klokken var halv ti!

Hun ga fullstendig blaffen i at det bare var 20 minutter igjen av kampen - og at de averterte utenfor med fotballkamp. At hun fikk solgt øl, spilte heller ingen rolle.

Alle som har litt peiling på fotball, vet at dette er en skandale.

Jeg hadde vært stamgjest der i 5-6 år, og de viser mye fotball der, men dette var en dame jeg aldri hadde sett.

Jeg ble så forbannet at jeg har ikke vært der siden. De har tapt tusenvis av kroner på dette. For da jeg snakket med min kamerat om episoden nylig, viste det seg at han hadde gjort det samme...»

- Ææææsj, det lukter reker

Se hva norske turister klager på

Dårlige reker
- Og mens vi er inne på reker, en kollega opplevde alles mareritt på uterestaurant i Oslo i sommer.

Hun bestilte scampi. Og ti minutter etter at den første kjempereken var fortært, ville den ut igjen. Hele fire ganger måtte vår kollega bøye seg over doskåla på restaurantens toalett.

For å forhindre at andre gjester skal få en lignende ublid opplevelse sa hun diskret fra til kelneren. Som blånekter. Han nekter blankt at det er noe galt med restaurantens mat, og presenterte attpåtil full regning.

Vi tipper den restauranten slipper besøk av henne igjen.

Dette irriterer oss mest på restaurant

Frisørmareritt
Den samme piken dro til frisør i Oslo for å bli ny. Hun ba om å få en lett permanent i sitt slette hår. Hun sier hun ikke vil ha pensjonistpermanent, av typen masse småkrøller, men store slakke bølger.

Etter frisørtimen er det imidlertid ingen endring å spore. Håret henger som vanlig rett ned.

- Når jeg klager på regningen, sier frisøren at det var jeg som sa jeg ikke ville ha krøller, men at fallet vil komme til syne hvis jeg bruker en del tid og krefter på badet med blant annet hårskum (som selvfølgelig er å få kjøpt i den aktuelle salongen) ...

Det er vel unødvendig å si at hun nå klipper seg et annet sted?

Hevnen er søt?
En av våre lesere ble så sint at hun bestemte seg for å ta affære. Hun fikk sin hevn. Men var den søt? Hør bare:

«Det er en en hektisk lørdag på en kaffebar, og jeg har endelig fått kjøpt meg en kaffe og en sandwich. Så starter jakten på et sted å sitte, og en snill dame tilbyr meg stolen sin. Hun klarer ikke å løfte stolen selv, så jeg prøver å hjelpe til med den ledige hånden min. Resultatet er at jeg mister kontrollen på sandwichen så den seiler gulvet.

Jeg tenker at det var et uhell, så jeg får nok en ny. Jeg går optimistisk tilbake til disken, og spør jenta bak om jeg kan få en ny. Hun skotter forskremt i retning av en kollega, og sier at jeg må spørre ham, for han er sjefen. Jeg forteller ham hva som har skjedd, og ber om en ny sandwich. Det eneste jeg får som respons er et hånlig flir, og et kort svar: «Det er inte mitt fel at du tappade den på golvet».

Jeg blir litt satt ut, og spør «så svaret ditt er nei...?» Fortsatt bare et arrogant flir tilbake. Jeg har betalt 50 kroner for sandwichen, og akter ikke å kjøpe en ny. Den koster sikkert ikke mer enn 15 kroner å lage. Jeg bestemmer meg for å kjøpe en billigere sandwich over gaten. Det er litt på pur f..., men jeg har jo allerede betalt for en sandwich i kaffebaren, og kaffen venter på å bli drukket. Endelig får jeg satt meg ned og begynte å spise på den nye sandwichen. Snart står sjefen ved siden av meg med et hissig blikk. I neste øyeblikk røsker han til seg papirposen som hørte til sandwichen, og freser at «det är ganska spesielt at du tar med dej mat frå en annan og äter den her». Jeg svarer kaldt tilbake at «det er ganske spesielt med så dårlig service også. Jeg kommer til å sende et brev om dette til sjefen din». Han hånler og går tilbake til disken.

Jeg går sporenstreks hjem, og skriver et brev om hendelsen til ledelsen av kaffebaren. I brevet fremhever jeg at kaffebaren ikke er tjent med slike ansatte, og at jeg ventet spent på hvordan denne saken ville bli fulgt opp.

Litt senere får jeg et hyggelig julekort fra ledelsen med gavekort på kaffe. Etter noen uker tar jeg turen innom igjen, og spør tilfeldig om hvem som var sjefen der nå. Jeg får et fornøyd svar tilbake om at de hadde fått ny sjef...»

Business as usual?

Det første de gjør er å stappe kåpa mi opp i hattehylla (andre businessklasser har skap med hengere), og de serverer turistklassen først. Vi hadde vært i lufta en time og turistklassen var ferdig bespist og bedrukket - jeg var døden nær - da de endelig kom med maten. Skikkelig dårlig service!

Billetten kosta 10.000 kroner (betalt av irske skattebetalere). Ikke verdt pengene.

Datakrøll
Jeg kjøpte et program som skulle kunne konvertere VHS-kassetter til dvd hos en kjent eletrovarekforhandler helt i starten av juni, sier en annen kollega.

Jeg slet med å installere det riktig og fikk ikke tatt det i bruk. Dette til tross for at vi hentet inn en meget datakyndig venn, som også slet i timesvis.

Til slutt tok jeg med VHS-spiller, konverterings-utstyret, kabler og datamaskin til forhandleren for å få hjelp der. Leverte det inn 16. juni. De lovet å fikse det før vi dro på ferie den 24.

Men nei da.

Den 24. juni var det ikke ferdig. Og til tross for gjentatte purringer fikk vi ikke vite hvordan ståa var. I midten av juli ga de beskjed om at programmet vi hadde kjøpt ikke funket, og at de ventet på ny leveranse. Det skulle komme i løpet av uken, og ordne opp i alt.

Da vi rundet august var det fortsatt ikke i hus.

Da det endelig kom så brukte de tre dager på å installere programvaren, slette harddisken vår (de tok først backup av alt privat på harddisken, heldigvis) - og så komme til konklusjonen at programvaren ikke kan brukes til å konvertere VHS-kassetter til DVD.

Med andre ord: Vi var en hel sommer uten datamaskin - og så viste det seg at det de prøvde på ikke går an å gjøre...

Når det er sagt: Vår kollega fikk igjen de 1.600 kronene programmet hadde kostet. Men kostnader til telefonpurringer, transportkostnader, parkeringsutgifter - og ikke minst tapt tid og mangel av PC en sommer - fikk han ingen erstatning for.

Blander rollene
I nærheten av der jeg bor, er det en liten Kiwi-butikk, hvor eieren - en kjempekoselig mann som gjerne snakker om været med kundene, og alltid har småpratet med min sønn - har fått seg en assistent.

En kan ikke si det helt sikkert, men det kan synes som om denne nye assistenten har litt utfordringer med likestillingsproblematikken, at kvinnens rolle er å tjene mannen. Og han har i alle fall en snodig oppfatning av rollefordelingen mellom selger og kunde.

Fra han begynte, har jeg blitt sendt travende rundt i butikken etter å ha ankommet kassen, for å finne ut prisen på varene jeg hadde tatt med meg i handlekurven. Og det skjedde ikke i noen mild og beklagende tone, heller, og ingen anerkjennelse var å spore hos ham om at de strengt tatt var hans jobb å holde rede på prisene.

Nei da: «Kan du finne prisen på den?» spurte han med selvfølgelig og lett autoritær mine, og første gang ble jeg så befippet at jeg faktisk gjorde det, med min sønn på fire i hælene på ekstrarunde rundt i lokalet. Vi ble også utkommandert på nok en ekstrarunde - uten beklagelser - da mannen fant nok en vare han ikke kjente prisen på i kurven vår.

Den andre gangen dette skjedde, signaliserte jeg at hvis jeg ikke kunne få kjøpt varen uten å trave ekstrarunde i butikken, fikk jeg heller la være å kjøpe den, og satte varen fra meg - han tok hintet, og gikk runden selv.

Jeg trodde han hadde lært av dette, og oppsøkte butikken faktisk en tredje gang (det er min nærbutikk, og fordømt praktisk) - med sønnen min, som hadde oppdaget at denne butikken er den eneste i hele området som fører Kaptein Sabeltann-is. Vi fant imidlertid ikke helte-isen i den ganske rotete isboksen, og spurte vår mann om han hadde mer igjen. Det var ingen andre kunder der, men han nektet plent å komme bort å hjelpe oss med å lete - bare lente seg tilbake, med beskjed om at jo da - pirat-is var å finne, hvis vi bare lette litt mer.

Omsider fant vi den forgjettede KS-isen, betalte, og har aldri satt våre ben der igjen. Ungen har nå blitt hjernevasket til å foretrekke SOLO-is, og risikoen for å møte denne motbydelige typen har dessverre overskygget gleden av å møte den gamle hyggelige eieren. Sånn kan det gå.

Dette er da ikke noe...
Synes du dette er akseptabel oppførsel? Er service på vei ut av serviceyrkene? Eller er det rett og slett kundene som er for bevisste og kritiske? Diskuter i debatten under.

Har du en opplevd noe lignende? Eller verre? Eller synes du at kundene forventer for mye?

Er service på vei ut av serviceyrkene? Eller er kundene for bevisste og kritiske? Diskuter nederst i artikkelen.