ABCNYHETER

«Hadde Gud gitt oss fingre hvis Han hadde villet at vi skulle bruke dette instrumentet?»
(Tysk predikant på 1600-tallet)

Gaffel er ett av mine favorittord, så godt liker jeg ordet at gaffelbarn er et velkjent koseord for mine småtroll. Det forundrer meg derfor at djevelen er utstyrt med en tretannet gaffel når han avbildes i sin rødeste form. Men går vi gaffelen litt i sømmene, er kanskje ikke dette så rart likevel.

(Foto: Wikipedia)

Gaffelen er utvilsomt en praktisk innretning, så praktisk at den har blitt omtalt som «kongen av redskaper». Men om du tror at gaffelen ble mottatt med åpne armer fra første stund, da tar du sannelig feil.

Kirken og gafler

I Nord-Europa ble nemlig gaffelen helt frem til midten av 1600-tallet ansett som djevelens redskap og gaffelbruk ble likestilt med å velte seg i overdreven luksus. På samme tid levde solkongen sitt svimlende luksusliv i Versailles, mens kirken manet til nøysomhet og ville dekadansen til livs.

Så sterkt imot bruk av gafler var den katolske kirken at de faktisk prøvde å forby dem. Det var rett og slett en krenkelse mot Gud å bruke gaffel, da Gud tross alt hadde skapt mennesket med naturlige gafler på hendene. For å illustrere behovet for et gaffelforbud ytterligere kunne man vise til gaffelens økende popularitet blant djevelens kvinner, de prostituerte.

Dekadansen og gafler

Det at gaffelen ble sett på som en usømmelig sak kan kanskje skyldes en kvinne ved navn Teodora. Navnet Teodora betyr intet mindre enn «Guds gave», og mye kan tyde på at vår Teodora anså seg selv som nettopp det. Hun var datter av den bysantinske keiser Constantino og giftet seg med Domenico Selvo av Venezia, i 1077.

Måltid uten gaffel på 1400-tallet. (Foto: Wikipedia)

Med seg inn i ekteskapet, og inn i Italia, tok Teodora sine edelstensbesatte gafler. Hun var glad i overdreven prakt og foretrakk blant annet å bade i doggdråper, som hennes mange slaver samlet inn. Gaffelbruk ble derfor ansett som en av Teodoras mange ekstreme og helt unødvendige luksusvaner.

Jåleri eller ei, etter nesten 300 år var gaffelen godt utbredt over hele Italia. Da hadde de pertentlige italienerne funnet de totennede gaflene som perfekte til sitt spagetti- og sausebaserte kosthold.

Fra Italia til Frankrike ble imidlertid veien lang. Gaffelen erobret først hele det spanske riket, før den langt ut på 1600-tallet fikk sitt fotfeste i Frankrike.

Solkongen og gafler

Selv Ludvig den 14, eller solkongen om du vil, holdt seg lenge unna den djevelsk luksuriøse gaffelen. Dette til tross for at Ludvig, i likhet med Teodora, likte å bade i luksus. Solkongen lot seg heller ikke påvirke av at både hans far og hans farfar skal ha eid en og annen gaffel. Historien forteller sågar at hertugen av Bourgogne, da han nylig hadde lært seg å bruke gaffel, ble nektet å bruke den i solkongens selskap.

Måltid med gaffel på 1800-tallet. (Foto: Wikipedia)

Men det fantes en annen hertug tilknyttet solkongens hoff, hertugen av Montansier. Han var etter sigende så sykelig opptatt av renslighet at han tross Ludvigs motvilje ble en svoren gaffelbruker. Det skulle likevel drøye helt mot slutten av solkongens regent-tid før gafler ble obligatorisk blant den franske fiffen.

Vi beveger oss dermed inn i 1700-tallets Frankrike, Ludvig har forlatt sitt land i økonomisk og politisk ruin, men med en gjengs oppfattelse om at det var udannet å berøre maten.

Det skulle altså gå nesten et årtusen fra de finere familier i det bysantinske riket spiste med sine juvelbesatte gafler til den hadde erobret hele Nord-Europa. Den ubehøvlede nordmannen tok dermed ikke i bruk den forfinede innretningen før på 1700-tallet.

«Totinnede gafler er vanlige i Nord-Europa, i England er de bevæpnet med tretinnet stålgaffel med elfenbenshåndtak, men i Frankrike har vi firetinnede gafler, det er sivilisasjonens høydepunkt.»
(Paris á table, 1846)


Kilder:
Store norske kokebok og Appetittleksikon / Ingrid Espelid Hovig & Henry Notaker
Wikipedia
Caplex