ABCNYHETER

Marie, takk for ros. Det er ikke mange som orker å lese lange innlegg. Jeg setter veldig stor pris på det. Jeg snakker av et liv med erfaringer. Ikke bare mine egne erfaringer, men de fleste andres erfaringer. Jeg ble lei av at folk som slet med tristhet, ensomhet osv aldri ble hørt, forstått, tatt seriøst og/eller hjulpet. Da jeg brøt sammen kraftig for første gang 8-9 år tilbake, klarte min eks-mann aldri å være ærlig overfor noen som ringte og ikke fikk snakke med meg fordi jeg lå sammenkrøpet under dyna og tittet i det store intet i tårer. Han påsto at jeg hadde influensa 14 ganger i løpet av et år. Omgangsyke 24 ganger. Forkjølet i hvert fall én gang i mnd. Jeg ble lei av at han aldri kunne si rett ut, slik jeg ba ham, at jeg hadde et nervesammenbrudd. Til slutt skrev jeg et brev på A4-ark, kopierte og ga til mine nære venner, slekt, organisasjoner, psykopater slik at de kunne forstå hvor syk jeg var. Jeg ber om at alle som sliter ensomhet og tristhet, eller verre, skal klare å snu alle negative følelser og fortvilese til positiv energi på en eller annen måte slik jeg prøver å gjøre hver dag. Legen min skrev til psykolog at han skjønte ikke hvorfor jeg maset slik om å gå i terapi, at han nå ga etter og sendte meg dit så kunne de forklare meg at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Det var essensen i brevet. Psykologen viste meg det på vårt andre time. Han var rystet over legens brev. Han fikk også 1 kopi av!og sa at det var første gangen han hadde hørt om en psykriatrisk pasient som klarte å sette ord på følelsene og tilstand. Det var godt å høre.Edelig en seriøs terapeut! Jeg får hjelp og hjelper og snart er jeg helt på topp igjen. 1-2 år. Håper flere fant innlegget interessant.

Forresten veldig interessant lesning, Anne-Marie.

Denne fikk du mange kommentarer på! Noe som engasjerer om høsten det der ja...

Å spille musikk selv har jeg funnet ut at er en veldig god kur mot depresjoner, problemer, frustrasjon osv. Da kan man tenke samtidig som man spiller og så får man litt system på ting og roa seg ned.

Men det viktigste å huske på er vel egentlig at man må ta tristheten på alvor og ikke prøve å ignorere den, samtidig som man ikke graver seg ned i den. Ta den tiden det trengs for å komme over det, og når du føler at det er ok å begynne livet igjen så gjør du det. Virker bare ikke så lett når man er midt oppi det...

Det jeg pleier å gjøre når jeg er deppa er å unne meg noe godt. Det samme om d er sjokolade eller et laangt bad med lys og ansikstmaske. Bare noe jeg er glad i. Det er også veeldi godt å gråte en skvett. Det er jo noe som heter ting blir ikke bedre før man har nådd bunnen... Så se en trist film, spis usunt å gråt! Og gjør d gjerne sammen med en venn som bryr seg=)

Egentlig, hvis jeg hadde hatt tid, så skulle jeg skrevet en bok om det du beskriver nå. Jeg har samlet inn masse stoff og gjort noen intervjuer og alt mulig, men så har jeg ikke tid til å skrive den. Synes det er utrolig dumt for føler at det er noe som ikke er snakket nok om her i Norge. Selvom det er en del i media, så går det ikke dypt nok. Dette med å være syk psykisk er veldig vanskelig og har lite forståelse fra andre. Da er det liksom noe galt med deg. Noe du ikke klarer å fikse i livet ditt, og da er du et dårlig menneske virker det som. Men det er faktisk ikke så enkelt.

Å foreslå til folk at de må komme seg opp og ut blant folk når de sliter noe kraftig med sorg o.a. er noe av det dummeste man kan anbefale. De fleste som sliter med deresjon osv har store nok vanskeligheter med å gå ut inngangsdøra.For "vanlige" mennesker er det bare å skritte over terskelens og vips er de ute og klar for nye utfordringer. Når man er deprimert er den terskelen ca 2 meter høy og veldig vanskelig å forsere.I slike tilfeller er det som hjelper mest at venner kommer på besøk og bare er der for deg.Ikke mas om at de må bli med ut og gjøre ting før du har bidratt med å støtte en venn i nød ved å være der. Jeg har hørt mange si "Men jeg spør om han/hun vil være med ut og gjøre ting, men de bare stenger seg inne. Jeg takler ikke å sitte og være terapeut. Det stopper seg for meg og jeg aner ikke hva jeg skal si." Dette er, unnskyld uttrykket, bullshit. Hver eneste dag er vi terapeuter på en eller annen måte for noen. Som tidligere sagt er det best å bare komme på besøk og være der uten å måtte prate om det som tynger. Årat om alt mellom himmel og jord. Vennen som trenger deg der setter større pris på at du kan møte hun/han der de for øyeblikket føler seg trygge; hjemme. Psykriatriske pasienter som begynner med samtaleterapi behøver bare å møte opp til timene. Det er opp til de selv om de vil prate eller bare være der. Når det er dette en venn trenger, så gjør det. Andre tåpelige kommentarer er :"Slutt å grave deg ned i dette. Kom deg opp og ut. Mosjon er perfekt." Hvordan kan man si slikt til noen som sliter med å komme utenfor huset sitt. Det er der andre burde stille opp og bidra til å hjelpe ved å være der for oss. Et annet fellestrekk med mange som er deprimert er at de kan slite en del med økonomi. Da får de bare mer angst dersom folk hele tiden vil dra de med ut på byen eller på kino eller noe slikt. Når en venn forteller deg at hun/han har nådd bunn har hun/han åpnet seg veldig for deg og føler seg meget sårbar. Det koster å innrømme at man sliter. Da skal du som venn være nettopp det. Du vil selvfølgelig ikke være i veien for vennen, men du bør ikke være av veien for de heller.Når det gjelder folk som kutter seg igjen og igjen, er dette bare en måte å kortvarig få slutt på indre smerte. Ikke døm folk som gjøre det. De trenger hjelp, ikke irettesetting. Inntak av godteri og alkohol hjelper heller ikke i lengden. Om du er trist og lei og bruker sukker og alkohol for å døyve smertene vil du bare finne ut at du blir hyper, føler uro lenge og sliter med å få til en hel nats søvn. Gå til legen. Vær ærlig. Si fra hva du sliter med. Han vil da hjelpe til med den rette medisineringen og dersom du behøver det, kan han henvise deg til en terapeut. Ikke vær stolt og nekte å innse realitetene. Vær ydmyk på det punktet og ta imot hjelp. Dette er noe jeg snakker om av erfaring. Du kan også bestille dobbeltimer hos legen og bruke hun/han som terapeut til du får en "ekte" terapeut. Den verste delen med å slite med depresjoner er nettopp våre nære og kjære. De forstår ikke hvor mye hjelp man må ta imot før du er helt "frisk". Jeg har selv brukt kommentaren "Det tok meg 35 år å bli slik, jeg kommer ikke til å bli bedre på kun et halvår/år eller noe slikt. Ta med dine nærmeste til behandleren og la vedkommende forklare de hva de har i vente og at de må ha stor tåkmodighet. Jeg selv fikk beskjed fra min egen stemor som jobber som sosionom om at dersom jeg visste hva som skulle til for at jeg skulle bli frisk, hvorfor gjorde jeg ikke det. Jeg gjorde henne oppmerksom på hvor mye jeg slet med og at dette ikke var et halvårs prosjekt. Dette fra en utdannet sosionom som skal ha empati for folk som sliter. En annen ting som hjelper dersom du er alene om natten og sliter er å ringe til en eller annen psyriatrisk sykehus og be om å få snakke med noen. Gjerne be de sette over til en annen telefon slik at dere kan snakke uten at behandleren ser på klokken og er redd for å okkupere inngående linjer. Å ringe vanlige sykehus har ikke vært noen stor suksess for meg. Der er som oftest alternativet enten to vival eller tvangsinnleggelse. Det er helt sant at jeg har opplevd dette. Du må også slutte å ta imot urettferdig og nedsettende oppførsel fra folk som er betalt for å hjelpe deg. Det er tøft i begynnelsen. Alle har vel opplevd å føle at man er bare til bry for behandlerne. Mange steder er mottoet:"Dette er en utrolig flott jobb, hadde det ikke vært for de forbaskede pasienter!" Nekt å bli behandlet som dritt. krev din rett til å bli hørt. Du er ikke nødt til å være scuicidal for å be eller motta hjelp. Du har all rett til å bli hørt. Andre ting som hjelper når man er trist og lei er tegneserier alltid en sikkerstikk. Du behøver ikke engasjere hjernen så mye og muligens klarer du å smile etterhvert. Jeg selv er en lesehest, men siden jeg begynte med å slite med depresjon har jeg kun kjøpt bøker, ikke lest de. Det er for mye akkurat nå. Akkurat nå har vart i 4 år. Før leste jeg 1-2 bøker i uken. Dersom du virkelig vil finne ut hvem dine venner er og at de bryr seg om deg, kan du sende en SMS når du sliter på natten og se hvem som svarer og oppriktig føler med deg, og stiller opp. Jeg har gjort dette med varierende utfall, men har som oftest blitt gledelig overrasket over hvem som virkelig stiller opp for meg. Du må bruke dine venner en del og ikke tenke på at du vil miste de. De du mister er likevel ikke verdt å ha. I gode og onde dager gjelder ikke bare for ekteskap. Det gjelder også for ekte vennskap. Mange begynner å distansere seg fra alle og ta på en maske. De drar ut på byen, finner drikkekompiser og alle har et overfladisk forhold til hverandre. Dette varer ikke i lengden, det bare trenerer depresjonen enda mer og vil resultere i et større "smell" enn om man tok imot eller ba om hjelp tidligst mulig. Noe som faktisk hjalp meg mht å komme seg ut blandt folk og mosjonere var at en venninne og jeg dro flere ganger i uken ut på shopping i kjøpesenter. Ikke for å handle, men for å klare å gå ut blant folk uten å få så mye angst. Vi startet med mye Vival innabords og etter et halv år var vi nede i normal maksimum. Etter enda ett halvår behøvde jeg kun en. Og nå kan jeg som oftest også klare disse turene alene uten medisinering, i tillegg til at vi har også fått trent litt med all den gåingen. Som mosjon etterhvert som jeg ble kvitt en god del sosial angst begynte jeg å kle meg med mange lag med klær, dra ut på kjøpesenter 2 timer før stengetid og forsøke å gå innom alle butikkene før stengetid. Dette hjelper på kondisen og vekten. En annen ting som har virket for meg er å dra ut på byen midt i uka, gå på steder der de har DJ, men ikke CC, og rett og slett danse så lenge man klarer. Jeg har ingen skamvett mht å danse edru, men jeg har ikke fortsatt med det da alle synes det er latterlig og ingen vil bli med meg. Men det er verdt er forsøk. Husk, midt i uken er det få mennesker på mange utesteder. Så dette blir også trening mot sosial angst. Du kan også ta på din tolkning av kul dansemusikk og danse deg frisk hjemme der ingen ser deg. Det var det jeg hadde å si for denne gang. Håper noen av rådene hjelper.

Spis sjokolade og se en bra film. Det er vitenskapelig bevist at sjokolade hjelper når man føler seg nedfor. (Veldig enig.)
Shopping er goså et godt alternativ for å komme i godt humør igjen.

Har nettop vert gjennom en periode med KRAFTIG kjærlighetssorg..Måten jeg kom gjennom det på var å gjøre ting jeg ikke vanligvis gjør.Ikke sitte inne og tenke.Møte nye folk, ta opp kontakten med gamle kompiser.Dra på trening, turer og oppleve noe nytt.Underbesvisstheten jobber selv om du gjør noe annet og etter en stund så har den jobbet ferdig uten at du har sittet og lyttet til tankene:-D
PERFEKT...Bare å leve videre...!

sint/lei meg: det jeg pleier å gjøre når jeg er trist/sint er å høre på den musikken jeg føler for å høre på, mens at jeg kaster puter så hardt jeg greier i veggen. (grunnen til valget puter er at vi vil jo ikke at noe skal bli ødelegges) ;)

lei meg: det andre jeg pleier å gjøre er å sette meg ned å se bridget jones dagbok. da spoler jeg til den delen hun sitter å drikker og hører på celine dion me all by myself.. da kan jeg le og gråte på samme tid!!

det er de anbefalingene jeg har!

:D

Når jeg er litt deppa, er det ingenting som er mer irriterende enn at noen sier "det finnes ikke problemer, bare utfordringer!" og lignende ting.
DET er det verste jeg vet! Det er bedre å få være i fred litt.. Eller i alle fall ta det med ro en stund.
En MÅ ikke være så fordømt aktive og hoppende glade når man skal muntre opp noen. Funker ikke på meg.

jeg leser litt Sverre også smiler jeg igjen:-)

Rart hva en liter smirnoff kan gjøre i slike stunder..

Setter på yndlingsmusikken min og danser og danser og danser... :)

jeg skriver ned tankene mine i form av en novelle eller et dikt, eller så lager jeg en sang og spiller litt. D hjelper nesten alltid!!!:):):):):):)

For meg hjelper det å jogge, prøv det, igjen og igjen - det funker. Har kommet til at det er den fysiske aktiviteten som gir mest overskudd og 'lykke' fysisk og psykisk. i det hele tatt, fysisk aktivitet gir kroppen noe annet å 'tenke på'!

Gråt ut det vonde, gråt til du sovner, når du våkner dagen etter er det vonde borte og bare godt igjen... da er det opp til deg hva du fyller dagen med!

Depression is creativity! I want something to release the madness in me again. Since the one I loved went away I've been cold. Can't feel shit! Someone release myself.

Blackguard Of Chaos
Lord Wannebo

Depression is creativity! I want something to release the madness in me again. Since the one I loved went away I've been cold. Can't feel shit! Someone release myself.

Blackguard Of Chaos
Lord Wannebo

*Ta livet som det faller seg å le*
Funker utrolig bra for meg. Har det toppers for tiden, har også møtt værdens skjønneste gutt=)

Jeg har drukket Noni Juice i 6 år, og aldri vært deprimert siden.

Hvis jeg skal ta vare på meg selv, bruker jeg litt tid alene, skriver ned det jeg tenker, eller bare lytter til stillheten ... og så hjelper det jo alltid med kjærligheten!

Jeg slutter meg til det Lena har skrevet før meg, men vil gjerne tilføye litt mer når det gjelder kosthold:

Det stemmer, som mange har påpekt, at det for noen av oss på kort sikt hjelper å spise, spesielt noe søtt, når man er trist. Dette kommer bl.a. av at blodsukkeret stiger til svært høye nivåer når vi spiser noe søtt og med blodsukkeret stiger humøret. Problemet er bare at det ikke holder seg oppe særlig lenge, og man kommer lett inn i en ond sirkel med svingende blodsukker og tilhørende svingende humør. Noen mener at de av oss som er født med naturlig lave nivåer av serotonin og betaendorfin i hjernen får periodevise depresjoner og er mer utsatt for å bli avhengig av sukker og andre enkle karbohydrater for å medisinere oss selv. Hvis man er lei av at humøret går i berg-og dalbane, og at man spiser mer og mer søtsaker eller andre raske karbohydrater som f.eks. hvitt brød, kan man gjøre noe med det. Noen sukkersensitive mennesker er overvektige, andre er "bare" plaget av depresjoner, men de fleste har ofte en følelse av å "bare måtte ha" noe søtt. Jeg tror, bl.a. ut fra personlig erfaring at mange med slike plager kan få hjelp til å få et bedre og mer stabilt humør, bedre konsentrasjon, bli kvitt søtsuget og stoppe vektoppgang eller jo-jo slanking ved å gjøre relativt enkle, gradvise endringer i kostholdet sitt. Oppfordrer dere dette gjelder til å lese "Potatoes not Prozac" av Kathleen DesMaisons (kan kjøpes på Amazon.uk eller lånes på biblioteket på dansk eller engelsk, ikke oversatt til norsk). Eller man kan gå inn på www.radiantrecovery.com og få mer informasjon og teste om man er sukkersensitiv. Men boka er best og bør leses for å få full innsikt i det fenomenet DesMaisons kaller sukkersensitivitet. Vi er mange som har fått det mye bedre i hverdagen etter å ha fulgt DesMaisons program. Da kan du også få det til :-) Lykke til!

en valium og ett par pils så er formen garantert tilbake! Da er det opp og hopp uten stopp!

Vell mørk og grå? da er det bare å stå på! Og husk følgende INGEN TING er PROBLEM det er bare en utfordring!!! om noe virker umulig så du sier at det er et problem da bruker du sansynlig vis 40 - 60 % mere tid på og løse det det er sikkert for jeg sier til alle jeg kjenner at det er ikke et problem men en utfordring for jeg sier også om noen spør hvorfor i HELV*TE jeg må se alt fra den lyse siden... Ja noen må gjøre det også. Så om du i morgen får beskjed av skjefen " Løs dette PROBLEMET!!" da skal du bare se han i øynene og si " Du dette er ikke et problem men, en utfordring. Problem fins ikke, Utfordringer tar vi på strak arm og når det gjelder mirakler... jo de bruker jeg bare litt lengere tid på." om du legger om innstillingen til dette da går arbeids dagen litt lettere GARANTERT og si til ged selv når du blir motarbeidet at " Ingen ting er for stort og ingen ting er får smått, dette går bra." jeg skal ikke leksjonere lenger men, om dere prøver dette etpar dager kan dere legge igjen en beskjed så får jeg hører hva som er skjedd!!. MVH Jimmy

hvis jeg er sur, lei meg, trøtt, eller rett og slett bare drit lei alt så seter jeg meg ned med et hefte med Nemi.
Da ler jeg så tårene triller. Å hvis sangen Bad Day står på i tillegg, så er alt bare bra i gjen... ;) -anbefales-

Når jeg er lei meg, bruker jeg alltid å ligge i sofaen, leier meg en film, henter en 2 liter boks med is og åpner skåpa å henter meg en halv liter ******** Tro meg det hjelper..

sett på tristania, rammstein eller noe i den dur.
hjelper alltid.

Ved å sette på sangen Witch doctor til Cartoon, må jeg bare le!! eller en annen morsom "tulle sang" .....av og til kan depresjoner ligge noe pypere enn at en sang klarer og fikse problemet, men bare det å kunne akseptere seg for den man er og akseptere at fortiden er fortid,da er man kommet langt!! og begynne å leve, det er befriende!! Jeg har vært der......

til deg som mener kutting er det eneste som hjelper, og til mange andre som mener det samme: dette kan selfølgelig være forskjellig fra person til person men du sier at venner bare hjelper i små perioder. gjør ikke kuttingen også det? må du ikke kutte deg igjen og igjen neste gang du er lei deg? og tror du at det blir bedre med tiden av det? nei det nekter jeg å tro!! skal du komme over depresjonen din må du ha noe mer å bygge på en noe skarpt som ødelegger kroppen din! hilsen fra ei som har verdt der!

jeg lider av deprisjon, å har gjort detr de siste 3årene. det eneste som hjelper for meg er kutting,. venner hjelper kunn der å daa. men ikke i lengden.

Lytt til "sunscreen song" med Baz Luhrman, man blir i bedre humør av den =)

Don’t worry about the future; or worry, but know that worrying is as
effective as trying to solve an algebra equation by chewing
bubblegum. The real troubles in your life are apt to be things that
never crossed your worried mind; the kind that blindside you at 4pm
on some idle Tuesday.

*smil*