ABCNYHETER

Han virker så veltilpasset. Aleksandar Hemon intervjues av Linn Ullmann på Litteraturhuset. Der presenteres han av en åpenbart beundrende Aslak Sira Myhre. Han får kastet på seg adjektiver som «Sterkt», «Lekkert» og «Fantastisk» av kremen av amerikansk presse.

På scenen er han følsøm, dyp og skarpsindig. Publikum ler og blir ettertenksomme på de rette stedene. Aleksandar Hemon utstråler alle kvalitetene til en forfatter av internasjonal størrelse, og han gjør det på en sympatisk måte. Det er vanskelig å forestille seg at for bare knappe tjue år siden stod han på bar bakke.

Turisten som ikke kom hjem

Aleksandar Hemon besøkte Chicago for første gang i 1992. Han hadde bare tenkt til å bli der i et par måneder. Så brøt helvetet løs. Mens forfatteren var i USA ble hjembyen Sarajevo beleiret.

Fullstendig løsrevet fra sin tidligere tilværelse måtte han begynne på nytt i Chicago. Den store utfordringen var ikke bare å skaffe penger, venner, kontakter og en karriere. Han måtte rekonstruere seg selv. For hvem er du når alle du møter ser deg for første gang? Hvem er du om alle misforstår deg?

- Identitet er det som akkumulerer gjennom livet. Det som skjedde er en essensiell del av livet mitt. Alt som har skjedd gjennom de siste 18 årene av livet mitt er påvirket av den krigen. Jeg håper at jeg kan gå forbi det en dag, sier Hemon til ABC Nyheter.

En fatal misforståelse

Forfatterens egen historie har hele tiden vært en sentral del av hans forfatterskap. Gjennom bøker som «The question of Bruno» og «Nowhere Man» har han utforsket spørsmål omkring identitet og menneskelig erfaring. I disse dager er Hemons fjerde bok «Lazarus-prosjektet» ute på norsk.

I 1908 opplevde den 19 år gamle immigranten Lazarus Averbuch å bli misforstått med fatale følger. Han hadde oppsøkt hjemmet til den lokale politimesteren med en konvolutt i hånden og ble plaffet ned mistenk for å være en anarkistisk attentatsmann.

En glemt historie

I «Lazarus-prosjektet» møter vi eksilbosnieren Brik, en håpefull forfatter på sporet av historien om den unge Lazarus Averbuch som ble skutt av politiet i Chicago 100 år tidligere.

Det begynte med at Hemon selv snublet over en liten historisk bok om Lazarus og ble fascinert av fortellingen hans og av bildene av ham. Bildene viser en død Averbuch. Han sitter oppreist på en stol, mens en politimann holder ham med en hånd under haken og på hodet hans. På haka ser det ut som om han har en kvise, men det er et kulehull. Politet viser frem Lazarus slik en jeger viser frem sitt byttet, slik en cowboy viser frem liket av en lovløse fangst. Lazarus ser på en underlig måte likevel levende ut på bildet.

- Tragedien ligger i at han var så ung. Han hadde kommet til USA, det som skulle være et trygt og fritt land, sju måneder tidligere etter å ha overlevd pogromene, forteller Hemon.

Han er overbevist om at Lazarus ikke var en attentatsmann slik politiet hevdet.

- Det er vanskelig for meg å tro at han var det. Han oppsøkte politimester Shippys dør, men da han ikke var hjemme kom han tilbake, en attentatsmann ville blitt og ligget i bakhold. Da døren ble åpnet gikk Lazarus inn. Han hadde ikke behøvd å gjøre det, Lazarus kunne kunne ha skutt politimesteren på stedet, argumenterer Hemon.

Også Lazarus søster opptrer i boka.

- Jeg fant også bilder av søsteren Olga. Hun sitter og poserer med en hånd under haken og et trist uttrykk i ansiktet. Hun orket ikke å bli i USA etter drapet på Lazarus. Olga dro tilbake til Europa og ble drept under jødeutryddelsene. Jeg følte det som om alt på en måte var glemt. Deres lidelse var glemt. Det er viktig å huske enkeltmenneskers lidelse, sier Hemon.

Han har dedikert boken til sin egen søster. Nå har han i stor grad lykkkes med å gi Lazarus et minne.

- Politimester Shippys hus eksisterer fortsatt. Etter at boken min kom ble det satt opp et skilt utenfor huset hans der det står at her ble Lazarus Averbuch drept. Det er det største komplimentet jeg har fått, sier forfatteren.

Livet ditt ble jo på katastrofalt vis endret da Sarajevo ble beleiret. Du skrev også før dette, men alt du har skrevet siden er preget av den opplevelsen. Hvordan har det vært å inkorporere noe som må være så stort for deg inn i det du skriver? Har det noen gang føltes for stort til å skrive om?

- Det jeg skrev før endte jeg som regel opp med å ikke like. Jeg føler på ingen måte at jeg kan skrive på vegne av alle som har lidd under krigen i Bosnia. Jeg skriver på vegne av meg selv. Jeg kan ikke beskrive alt. Jeg kan ikke beskrive helheten. Jeg kan bare ta små biter og fragmenter av den, en liten bit av gangen. Det som skjedde er en del av mitt temperament og det jeg skriver. For å skrive må jeg begynne på et personlig sted. Slik fungerer sinnet mitt, sier Hemon.

Det er likevel annerledes en å skrive biografisk om seg selv, mener han.

- Jeg kan se på dette glasset med vann, sier Hemon.

Han peker på en halvfullt glass med kullsyrevann som står på bordet foran oss.

- Jeg kan observere boblene og detaljene, men det er ikke gitt hvordan jeg bruker det. Jeg kan skrive en science fiction-roman eller en bok om en gammel mann. Jeg kan ikke forestille meg at en forfatter kan finne på alt, da må man også finne på språket. Det språket du skriver med er alltid personlig, sier forfatteren.

Skiftet språk

Aleksandar Hemon tok en nokså drastisk avgjørelse da han valgte å begynne på nytt som forfatter ved å skrive på engelsk.

-   Å begynne å skrive på engelsk for meg var ikke en måte å streve for å bli amerikaner, men det tillot meg å delta i det amerikanske samfunnet på et nytt nivå, sier han.

Hemon har aldri hatt en intensjon om å fullstendig underordne seg det engelske språket.

-  Min eks-kone pleide å lese det jeg skrev. Hun kunne si: «Vi sier det ikke slik». Da svarte jeg: «Nå gjør vi det». Jeg ser det slik at språket forandrer meg, men jeg forandrer også språket, sier han.

Forskjellen på et barn og en rakettforsker

Selv har Hemon jobbet som engelsklærer for innvandrere. Han forteller at det er et problem at innvandrere i dag blir misforstått, men som nye i et land med et fremmed språk klarer de ikke å fortelle det.

- Det er en kløft mellom det du sier og det du vil si. Det er forskjell mellom måten du ser deg selv og måten andre ser deg, og du kan ikke forklare at de ser deg på feil måte. Elevene mine kunne være rakettforskere. Jeg mener helt bokstavelig. En av elevene jeg hadde var en tidligere rakettforsker fra Sovjetunionen. I USA ble han behandlet som et barn. Som innvandrer blir du ikke sett som et fullstendig menneske. Man tror at du mangler noe som bare kan bli fullstendig ved å lære språket. Man forstår ikke at innvandrere er hele mennesker som har hatt kompliserte historier og følelsesliv før de kom til landet. Derfor velger mange innvandrere å være med folk med samme bakgrunn, mener Hemon.

Du har sagt at du mener at en forfatter ikke skal utnytte andre menneskers lidelse. Hvordan er det mulig? I «Lazarus-prosjektet» skriver du jo om lidelsen til Lazarus og søsteren hans. Er det mulig for deg som forfatter å skrive uten at folk blir sårede eller sinte?

- Det er mange som ble sinte på meg etter at jeg hadde skrevet Lazarus-prosjektet. Det finnes ingen lette svar på det spørsmålet. Det er veldig vanskelig og risikabelt å skrive. Hvorfor skulle det være lett? Det finnes egentlig ingen grunn til å publisere bøker. Vi har allerede mer enn nok bøker til å lese oss lykkelig gjennom livet. Det er galskap å begynne å skrive. Om jeg sluttet å skrive i dag ville jeg bli glemt og ingen ville legge merke til det. Likevel er jeg lykkelig med å forsøke å forstå det jeg forsøker å forstå og å forestille meg det jeg forsøker å forestille meg, sier forfatteren.