ABCNYHETER

-Du har blå sokker, sier Ole Robert Sunde.

Det er første gang vi ser hverandre. Jeg skal til å tråkke over dørstokken hans på Bislett når jeg blir gjort oppmerksom på dette.

Et sted i Ole Robert Sunde nye bok «Selvomsorg» skriver forfatteren at han alltid går i dress.

Det var kanskje med dette i bakhodet at jeg på morgenen tok på meg en svart bukse, svart strikkejakke og hvit t-skjorte. Så da jeg skulle til å smette foten ned i et par helt nye lave svarte skinnsko oppdager jeg jo at ut av disse stikker et par turkise sokker med hvite striper.

Det er det sikkert ingen som legger merke til, var det jeg tenkte. I etterkant kan jeg jo skjønne at det var en kort tanke når jeg skulle på besøk til Ole Robert Sunde.

- Noe ingen har gjort

Han er nemlig en forfatter som konsentrerer seg om detaljene. Sunde har gitt ut tre bøker der han betrakter hverdagslige små ting. Det kan være fluen som forstyrrer ham når han skal lese, bestandelene i en støvball eller munnstykket til en fagott.

- Det begynte med Svein Jarvoll. Han skrev i et essay om den lille røde edderkoppen, midden, eller hva det nå er som kommer farende over boksiden når du ligger på plenen og leser, forteller Sunde.

- Vi snakket om at vi kunne gi ut bøker om slike små ting. Her har jeg noe som ingen har gjort før, tenkte jeg. Jeg glaner veldig mye. Dessuten har jeg arvet en jævlig god luktesans. Når du er forfatter får du noen hang-ups og dette har vel forfulgt meg gjennom alle bøkene mine, sier forfatteren.

- Jeg klarer ikke å slutte og tenke

Han debuterte i 1982 med diktboken «Hakk i hæl» og har siden gitt ut 16 bøker. Da var han 29 år gammel, nå er han 57.

- Ingen skriver om disse banale og trivielle tingene. Jeg skriver om å koke et egg, reparere en støvsuger, sykle eller lytte inn i et par sko. Dette er den lille tarvelige verden som ingen bryr seg om og der har jeg en åpning, sier Sunde.

Og når han sier det ser jeg at Sunde, som slett ikke er en veldig stor mann, men ikke liten heller, på en måte virker for stor for seg selv. Kanskje er det fordi han er så opptatt av alt det lille at det har satt seg i kroppen hans.

Det er som om han sitter inne i stor frakk eller noe, som har har trukket over seg, og her kan forfatter Ole Robert Sunde kontemplere over det bitte lille i fred. Forfatteren tenker så mye at han ikke får sove.

- Når jeg går og legger meg, om jeg tenker på ubehagelige ting i stedet for Bach, da får jeg ikke sove. Jeg klarer ikke å slutte å tenke. Kanskje er jeg redd for å miste bevisstheten, redd for å dø. Barn har det ofte sånn; du vet de er overtroiske. Det har jeg fortsatt med, som et stort barn. Kanskje er jeg det, grunner Sunde, mens han står i vinduet og kikker ut på Theresesgate.

Over terskelen

Han har tenkt at det skal bli i alt ti bøker om de små tarvelige tingene. I de fleste bøkene skriver han om seg selv i første person, og de har en tendens til å foregå i Sundes egen komfortsone, på kontoret, i leiligheten, i Theresesgate på Bislett.

- Vi er veldig lokalt bundet vi som bor her. Vi går i parken og på puben over gata på kviss, sier forfatteren.

I begynnelsen av «Selvomsorg» skriver han om ritualene han må gjøre for å komme seg inn på kontoret.

«jeg må gjøre det samme med denne terskelen som jeg gjorde med terskelen mellom kjøkkenet og gangen; det blir tre ganger, men uten at det må knirke, selv om det knirker etter tre passeringer greier jeg å komme inn på mitt arbeidsrom.» skriver Sunde.

Vi sitter nå i dette arbeidsrommet, et stort, høyt og lyst rom, som har bokhyller langs alle veggene helt opp til stukkaturet i taket. Det er overraskende ryddig. Til og med arkene i papirkurven er krøllet sammen til hvite baller i lik størrelse.

- Fine bokhyller, kommenterer jeg.

 - Det er en veldig nevrotisk bokhylle, sier Sunde.

- Hva mener du med det?

 - Den er ikke fornuftsbasert, snarere det motsatte. Jeg kan ikke sette en god bok ved siden av en dårlig bok. Det er et vilt system i mitt hode.

- Hva gjør du med alle de dårlige bøkene? Kaster du de ut, eller setter du dem i et hjørne?

 - Nei, de er overalt, hist og her. Dessuten har jeg også et annet rom med bøker, ved siden av, forteller han.

Du skriver om at det er vanskelig å krysse dørterskelen. Er du mye engstelig?

 - Nei, det er ikke angst. Det er mer en munter overtro. Jeg er ikke melankoliker, snarere hyperaktiv. Visste du at overtroisk betyr «gjenglemt tro»? Det er fint, ikke sant? påpeker Sunde.

- Jeg skrev verre før

- Det er veldig trygt, sier han om leiligheten sin.

- Jeg er veldig opptatt av at det skal være trygt. Jeg liker ikke å reise. Jeg reiste mye da jeg var liten. Faren min var i militæret og moren min var engelsk. Derfor har jeg kranglet meg til et trygt sted. Jeg er ikke rasjonell i det hele tatt. Det koker i hodet på meg. Jeg opplever verden som skummel, interessant og merkelig. Da blir du opptatt av trange rammer, forteller forfatteren.

- Det ble mye psykologi dette. Ikke noe gærn`t i det altså, sier Sunde avvæpnende.

Også språklig sett har forfatteren ord på seg for å være utradisjonell.

- Du har jo et rykte på deg for å være utilgjengelig, men denne er jo ikke det, sier jeg og viser til den nye boka.

- Nei, jeg har skrevet mye verre før. En gang skrev jeg en setning på 400 sider. Jeg har skrevet noen veldig harde og vanskelige romaner. De henger sammen på en usammenhengende måte for å si det slik. Det var et eksperiment, men det er jeg ferdig med, sier han.

- Knausgård ljuger

Sunde nevner Marcel Proust, James Joyce og William Faulkner som store inspirasjonskilder.

- Det smitter jo over når man leser de forfatterne man elsker. Det er tung eksperimentell litteratur. Når jeg leser er jeg ikke ute etter å finne noe som helst. Jeg er mer opptatt av det som skjer på setningsnivå enn selve historien. Det er derfor ikke Knausgårds bokprosjekt appellerer til meg. Gjenkjennelsesfaktoren er for stor. Jeg vil heller ha en større faktor av ukjenthet. Nå har jeg kommet til et vendepunkt, sier Sunde.

Enkelte mener at han er god til å beskrive virkeligheten. Selv mener forfatteren at det ikke er mulig.

- Du får jo aldri tak i virkeligheten. Det er det som er problemet med Knausgård når han sier at han vil skrive så tett på virkeligheten som mulig. Du kan ikke nå virkeligheten fordi språket ligger i veien som en bandasje. Virkeligheten og litteraturen går på en måte i to forskjellige retninger, sier Sunde.

- Det som er bra med litteratur er at du kan ljuge, legge til og skrøne. Det er jo det Knausgård gjør. Han ljuger og skrøner og ler sikkert av alle de som tar det han skriver for god fisk, påstår forfatteren.

- Hvordan vet du at han ljuger?

 - Jeg vet det fordi han skriver jo om meg. Han skriver om meg på side 498 i bind to, sier Sunde. 

 Han går ut til rommet ved siden av for å hente beviset.

- Her, sier forfatteren, og peker på en liten passasje.

 Der står det at Knausgård har funnet en tekst på internett hvor det står at Sunde har fortalt alle at Knausgård skriver dårlig.

- Det er jo ikke sant. Du finner aldri den siden på internett, sier forfatteren.

- Er du bitter fordi Knausgård lyver om deg?

- Nei, erru gær`n du eller? Det er bare gøy. Jeg er ikke nærtakende på det.

Sykle i blinde

Ole Robert Sunde har gjort et unntak for en stor ting i «Selvomsorg», og det er en sykkel.

- Der har jeg sprengt den hjemmelagde sjangeren. Jeg har ingen sykkel lenger, men jeg husker den utrolig deilige følelsen av å sykle, som er vidunderlig. Jeg har hatt sånne beist, svære tunge tregirs sykler, men med så fin fjæring, sier han.

- Du skriver at verden ser annerledes ut når du sykler?

Å gå og sykle er å se verden fra to forskjellige posisjoner. Når jeg sykler flyter jeg mer med tida enn når jeg går. Da ser du verden på en flytende måte. Å betrakte verden er utgangspunktet mitt. Å lytte er også fantastisk flott. Jeg skulle ønske jeg kunne sykle med lukkede øyne, sier Sunde.

Blå sokker igjen

Jeg sitter med føttene krøllet opp i skinnstolen til forfatteren, og har i grunnen ikke så lyst til å forlate rommet.

I det jeg setter beina ned på gulvet, ser Sunde ned på sokkene mine igjen.

- Har du blitt våt på beina? spør han, og jeg oppdager at det har kommet noen små svarte merker på dem.

- Nei, det er skoa. De er nye, sier jeg

- Piken med de blå sokkene, konkluderer Ole Robert Sunde før jeg går ut døren.