ABCNYHETER

I Jo Nesbøs «Marekors» herjer en massemorder i Oslos gater. Han kutter en finger av sine kvinnelige ofre og plasserer en liten rød diamant med form som en femtagget stjerne på øyelokkene deres før han forlater åstedet.

-Vårt hjemmelagde monster

For en drøy uke siden kom «Marekors» ut i USA. Det som fascinerer anmeldere minst like mye som massemorderen er at Hole opererer i en by der massemordere er et ukjent fenomen.

- Det er fascinerende å se denne norske forfatteren tilpasse vårt hjemmelagde monster til en fremmed kultur, skriver anmelder Marilys Stasio i New York Times.

Boken har fått tittelen «The Devil`s Star» i USA, og Nesbø slipper ikke unna sammenligninger med Svenskene Stieg Larsson og Henning Mankell.

- Det er skikkelig frekt!

- «The Devil`s star» er en stor, ambisiøs og vilt lesbar historie som setter sin protagonist opp mot en seriemorder og en fiende inne i Oslos politistasjon. Boken har sine svakheter, men for det meste er det appellerende, skriver Patrick Anderson i Washington Post.

Harry Hole er også en karakter som appelerer til amerikanere. Hans genialitet, alkoholproblemer og hardbarka karaktèrtrekk blandet med  myk sentimentalitet gjør at Hole passer godt inn i en amerikansk anti-helt tradisjonen fra bøkene som skapte en noir bølge på slutten av 40-tallet.

Enkelte kritikere syntes likevel at Nesbø er i frekkeste laget når han kaller en romankarakter Harry Hole. «Hole» betyr som kjent «hull» på engelsk.

- Nesbøs narrativ er rask og spenningsfull. Hans karakterer har mer dypde og ambiguitet enn i de fleste krimbøker. Plottet er så smart at det nesten er selvparodierende. Og ironien stopper ikke der. Jeg mener, å kalle helten din Harry Hole. Det er skikkelig frekt! skriver Michael Helfand i Pittsburg Post Gazette.

Det er på en pervers måte, nydelig.

Jenta med sokken

I mellomtiden har Patrick Anderson i Washington Post nesten blitt litt forelsket i en av Nesbøs mindre bikarakterer.

- Den karakteren jeg vil huske lengst er en ung kvinne som egentlig ikke betyr så mye. Hole er desperat etter en datamaskin og banker vilkårlig på døren hennes i et studenthjem. Han er for oppjaget til å legge merke til at hun ikke har på seg bukse. Hun sier at hun kanskje bør unnskylde seg fordi rommet er rotete, men istedet sier hun «Jeg håper at du ikke har noe i mot at jeg gir blanke». Hun misforstår og tror at han vil ha sex og bekjenner at slikt gjør hun bare i helgene, så kler hun på seg, «lukter på en sokk før hun tar den på». Det er på en pervers måte, nydelig. Jeg kommer til å huske den jenta som luktet på sokken sin på samme måte som jeg husker visse gjengangere i Dylans tidlige låter. For øyeblikk som dette kan vi tilgi en forfatter mye, skriver Anderson.