ABCNYHETER

- Da jeg skapte Hvium var det for å kunne skildre hverdagslivet til mennesker i en liten småby. Jeg er selv oppvokst på et lite sted i Jylland, men ønsket ikke å bruke det som kulisse. Som forfatter henter jeg gjerne ting fra virkeligheten, og med handling derfra ville mange sikkert gjenkjent seg selv, med rette eller ei. Ved å legge det til Hvium slapp jeg alle spekulasjoner. Det ga meg stor frihet til å skape akkurat det samfunnet og de menneskene jeg ønsket, forklarer Ida Jessen.

30. mars får hun vite om hennes fiktive verden sikrer henne Nordisk Råds Litteraturpris, og til sommeren vil «Børnene» ventelig foreligge på norsk.

Frittstående romantrilogi

«Børnene» er den 45-årige forfatterens fjerde Hvium-bok. To av disse er romanene «Den som lyver» og «Den første jeg tenker på» (begge oversatt til norsk), som sammen med «Børnene» utgjør en frittstående Hvium-trilogi. Det er disse som har gitt forfatteren, som debuterte i 1989, hennes store gjennombrudd i Danmark. Og «Børnene» er i hjemlandet blitt både en stor salgs- og kritikersuksess. Med den danske bokhandlerklubbens «De gyldne laurbær»-prisen og ikke minst: som den ene av danskenes to Nordisk Råds Litteraturpris-nominerte bøker.

Der vil hun blant annet konkurrere med Karl Ove Knausgård «Min kamp. Første bok» og Tomas Espedal «Imot kunsten». Alle disse tre har til felles at de dyrker realismen i sine nominerte bøker, men der stopper også likheten. For mens Knausgård og Espedal åpent skriver sine egne liv, har Jessen altså skapt en fiktiv verden hvor hun kan «fantasere om virkeligheten», slik hun uttrykker det.

- Jeg har lest både Knausgård og Espedal, men ikke akkurat disse bøkene. Den litterære diskusjonen som er kommet om hvor langt en forfatter kan gå er interessant, men for meg ville det være uinteressant å skrive en bok om meg selv. Min metode er heller å legge meg selv i det fiktive, og deretter skildre det alminnelige, sier Jessen.

Les også: Nominert til Nordisk

Når alt rakner

I «Børnene» gjør hun det ved å fokusere på helsesøsteren Solveig og hennes datter Christiane. Ved bokas begynnelse har Solveig akkurat flyttet til den lille byen Hvium, uten annet enn dårlig samvittighet som bagasje. En forelskelse og forhold til en gift mann hun ikke kunne få har kostet henne ekteskapet, og i kjølvannet av skilsmissen har hennes eksmann flyttet fra København til Hvium på Jylland med parets lille datter, Christiane.

Det er for å komme nærmere sin lille datter som Solveig flytter etter, og vi følger hennes kamp for å reise seg igjen og forsøk på å gjenopprette kontakten med sin datter, mot sin eksmanns vilje. Noe hun tilsynelatende klarer, men ikke mer enn at den modne og omgifte Solveig femten år seinere brutalt konfronteres med datterens beskyldninger om svik.

- Boka er et klassisk generasjonsoppgjør mellom mor og datter, skildret hovedsakelig fra den voksnes side. Barn har makten til å snu de voksnes tilværelse helt rundt, og i «Børnene» blir vi vitne til en mor med fantomsmerter, sånne smerter som du opplever etter at en arm eller bein er amputert. Og ingenting smerter mer enn følelsen av å ha mistet sitt eget barn, forklarer Ida Jessen.

Selv om det er Solveig som brøt ut av og ødela ekteskapet, ønsker forfatteren ikke å legge skylda på sin romanfigur. Hun fastslår tvert imot at hun ikke er en moralsk forfatter som ønsker å fordele skyld.

- Våre liv er fulle av etiske overveielser, og de fleste par med barn prøver å redde forholdet så lenge det er håp. Jeg opplever ikke at Solveig har sviktet, jeg bare mer konstaterer at «slik er livet». Å feile som foreldre oppleves som så skamfullt at skyldfølelsen knuger mens man faller dypt, dypt ned i det sorte hull.

Fem år i Norge

Selv om de tre Hvium-romanene kan leses som selvstendige, fletter de seg litt inn i hverandre. Blant annet med en bifigur som er med i alle tre bøkene. Og som hun tror vil bli hovedperson i en fjerde Hvium-bok. Men den ligger noen år fram i tid, og vil ifølge Jessen sette et endelig punktum for hele Hvium.

- Manne, som hun heter i «Børnene», har vært en bifigur i alle de tre bøkene. Hennes handlinger har fått store konsekvenser for andre, men hva har det betydd for hennes eget liv? Jeg vil finne mer ut om hva som skjer med henne, men svaret har jeg ikke før om noen år. Jeg skriver jo ikke framtidsromaner, så siden «Børnene» utspiller seg i dag, kan boka om Manne ikke skrives før om noen år, hevder forfatteren som for 20 år siden bodde noen år i Norge.

- Fem år totalt, først på Træna og deretter i Sigdal. Min datter ble født på sykehuset i Sandnessjøen, så jeg har sterke bånd til Norge, fastslår Ida Jessen.

På spørsmålet om hva som fikk en dansk byjente til å flytte til en øy langt ut i havgapet, langt der i nord, svarer hun kontant og leeende «eventyrslyst».

- Ja, det var jo en stor overgang. Den gang var det bare så øde på Træna, langt mer enn i dag. Men de årene betydde veldig mye for meg, ikke minst fikk jeg et helt annet blikk for naturen under årene på Træna.

Oversetter norske bøker

Jessen har fortsatt kontakt med gamle Træna-venner, samtidig som hun følger norsk litteratur tett. Blant annet har hun i alle år jobbet som oversetter av norske (og svenske) forfattere til dansk. Den siste norske hun har oversatt er Sara Johnsens «White Man», og i mange år var Jessen nærmest Lars Saabye Christensens faste, danske oversetter.

- Men etter «Halvbroren» og «Modellen» har jeg ikke oversatt noen bøker av ham. Jeg oversetter heller ikke like mange bøker som tidligere, men prøver å få til et par bøker i året. For en forfatter er det en glimrende måte å holde seg orientert i litteraturen på, sier Ida Jessen og knytter dermed tråden tilbake til Nordisk Råds Litteraturpris.

- Sannsynligheten for at jeg skal vinne er så liten at det gidder jeg ikke tenke på. Men jeg har stor sans for en slik nordisk litteraturpris. Den kan fungere som en liten veiviser inn i nabolandenes litteratur, og en nordisk-nominasjon gir gode bøker som mange ellers ikke ville ha kommet i kontakt med litt oppmerksomhet.

- Om du selv ikke vinner, hvem tror du da får prisen?

- Nei, det vil jeg ikke ha noen mening om. Jeg har jo ikke lest alle bøkene. Men av dem jeg har lest ble jeg uhyre betatt av finske Sofi Oksanens «Utrenskning». Det er bare en så sterk, velskrevet og moderne roman som også har pageturnerens kvaliteter!

Les også: Sofi Oksanen-intervju