ABC Nyheter

Det er lett å skjønne hvordan Mattis Herman Nyquist ble Ask Burlefot.

Noe sjarmerende rastløst ved ham gjør det lett å se Nyquist gli ned i skoene til en kvinnejeger. Ikke at han er det. Det vet ABC Nyheter ingenting om.

Men vi kan med sikkerhet påstå at her sitter vi i Riksteaterets kantine. Morgenlyset flommer inn gjennom vinduene på skuespilleren mens han spiser sin medbragte niste. 

En utfordring

Nyquist omtales gjerne som en av de nye lovende skuespillertalentene. Nå har han fått hovedrollen i Riksteaterets nye oppsetning av «Sangen om den røde rubin». De siste dagene før premieren jobbes det intenst med å få de siste detaljene til å klaffe.

- Man skal jo fremstille et helt liv. Så skal man gjøre det på teater, i et format som i seg selv er urealistisk. Er ikke det utfordring nok?

Mattis Herman Nyquist og Line Verndal foto: Pål Laukli / Tinagent

- Man må ha gløden

Å bli til Ask Burlefot er ingen 8-4 jobb. Når han går hjem fra teateret fortsetter jobben hjemme.

- Man må ha stor drivkraft for å orke å drive med dette. Det koster. Man må gi av seg selv hver dag. Man må ha den gløden hvis ikke så går det ikke, sier Nyquist.

På søken

Mattis møtte Ask for første gang på folkehøyskole da han var 20.

- Jeg begynte å lese «Lasso rundt fru Luna», så leste jeg dem alle «Sangen om den røde Rubin» og «Rubicon» også. Jeg husker at jeg kjente meg igjen i følelsen av å være på søken. Jeg trodde at det bare var jeg som hadde den følelsen. Det var veldig befriende å lese, sier skuespilleren.

- Noe sannere

«Sangen om den røde rubin» gikk inn i både litteraturhistorien og rettshistorien da den kom inn i 1956. Agnar Mykle tok det hardt da han ble tiltalt for utukt for sine eksplisitte skildringer av sex. I 2010 har den mistet evnen til å sjokkere publikum. Kanskje er vi i dag bedre i stand til å se hva fortellingen egentlig handlet om?

- Den sto ut som noe sannere og større for meg. Den eksistensielle søken som Ask bedriver er lett å kjenne seg igjen i. «Sangen om den røde rubin» er egentlig en stor enomhetsbeskrivelse. Han skriver så nært. Agnar Mykle skriver om så private ting, og han gjør det på en måte som gjør det større, som gjør det universelt, mener Nyquist.

Jakten på det fullkomne

Det er både Ask Burlefots lykke og ulykke at han nekter å nøye seg med noe annet enn den kjærligheten han drømmer om å finne. Når han endelig finner den opplever han at kjærlighet på sitt reneste er kjærlighet på sitt mest ensomme.

- Vi leter alle etter det fullkomne, men Ask gjør det kanskje i større konsekvens enn oss andre. Vi går alle og lengter, og når vi får det vi lengter etter, når vi har fått den jobben og den kjæresten vi vil ha så etter en stund finner man ut at det var noe annet man egentlig ville. Akkurat det er veldig tidløst ved denne historien. Ask har drømmer om fullkommenhet og perfekthet. Når vi andre modererer oss og bli fornuftige, når vi senker ambisjonene fortsetter han å søke. Han fortsetter å drømme om det perfekte, mens vi andre tenker at det blir vel ikke slik da, men kanskje jeg klarer meg likevel, sier skuespilleren.

- Den er en ganske naiv bok, legger han til.

Men han ombestemmer seg

-  Nei det er det forresten ikke. Den er hudløst ærlig, konkluderer Nyquist.

- Hvordan bruker du deg selv for å finne frem til rollen?

- Nå forsøker jeg å holde to løp gående. Jeg forsøker å beholde meg selv i rollen. Det er viktig for meg å hele tiden ha med seg selv når jeg spiller. Samtidig må jeg se hvem Ask er. Slik nærmer vi oss hverandre, sier skuespilleren.

- Nå kan man jo angre

At Mattis Herman Nyquist havnet på skuespillerkjøret var en slags tilfeldighet. Til tross for at han er oppvokst i Ibsens hjemby Skien forteller han at han knapt hadde vært på teateret før han ble tjue.

- Jeg hadde aldri noen drøm om å bli skuespiller. Så begynte jeg på dramalinje på følkehøyskolen og fant ut at det var noe jeg likte, sier han.

- Jeg husker at jeg tenkte: hva er det vanskeligste jeg kunne finne på å gjøre? Jeg kom på at det måtte vel være å bli skuespiller. Man kan vel aldri slå seg til ro med det tenkte jeg. Så søkte jeg på Teaterhøgskolen og kom inn. Det var vanskelig, og det har vært vanskelig siden, så nå kan man jo angre…sier Nyquist.

Etter en tenkepause sier han.

- Jeg trenger noe jeg ikke behersker. Jeg trenger å bli utfordret. Det gjør jeg vel her.

-Og nå har du funnet ut hva du vil gjøre?

- Nei, jeg har ikke bestemt meg ennå. Dette er bare midlertidig, sier han.

Nyquist avviser alle påstander om at å være skuespiller er et drømmeyrke.

- Det er slitsomt når man skal bale med det hver dag. Av og til kunne jeg tenkt meg en jobb der jeg kunne slå av pc`en, gå hjem klokka fire og se litt lett ettermiddags tv. Jeg tror at jeg kunne trives ganske godt med det. Jeg drømmer stadig om det faktisk. Jeg tror ikke at en kontorjobb er det verste.

- Ville du ikke savnet teateret?

- Jo det ville jeg. Jeg brukte det vel mer som ett bilde.

- Du får ha lykke til da

- Jo takk, det vil jeg trenge.