ABC Nyheter

 

 -Jeg tror at en av hemmelighetene er at det finnes både lykke og ulykke i Mummidalen. Alle de vonde tingene har en positiv side. I mummitrollenes verden kan man peile alle følelsene til det motsatte. Jeg tror at veldig mange kjenner igjen dette, sier Sophia Jansson.

Som niese av Tove Jansson og forvalter av hennes arv, er hun både Mummitrollets beskytter og forretningskvinne. Han begynner å bli en eldre herre nå. I år feirer Mummitrollet 65.

Krigen som forandret alt

Vi skal tilbake til 1930-tallet. Tove Jansson, datter av to kunstnere, er ferdig med sin utdanning som billedkunstner. Hun har gått på de beste skoler for å lære. Jansson har studert kunst i Helsinki, Stockholm og Paris. Så inntreffer en begivenhet som snur hennes virkelighetsoppfatning på hodet.

Tove Jansson var 25 år gammel da sovjetiske styrker angrep Finland den 30 november i 1939 i det som skulle bli kalt Vinterkrigen. Finske styrker stod i mot med alt de hadde. Stalin hadde håpet å ta over Finland i løpet av året, men måtte innse at finnene var hardere å knekke enn han hadde trodd. I mars 1940 ble det inngått en fredsavtale. Da var 27.000 finske soldater døde og 450.000 finner hadde mistet hjemmene sine i den sovjetiske overtakelsen av landområder som tidligere hadde tilhørt finnene. Vinterkrigen var bare den første av tre kriger Finland skulle være involvert i frem til enden av andre verdenskrig.

Flukten fra virkeligheten

Tove Jansson med Mummitroll i 1956.

- Krigen var et sjokk for henne. Det var først under den at hun begynte å føle at det ikke lenger var bra å bare lage bilder. Hun begynte å skrive fantasihistorier som en flukt fra virkeligheten, forteller Sophia Jansson.

Slik gikk det til at Jansson konstruerte sin egen drømmeverden. I 1945 gav Tove Jansson ut «Småtrollene og den store oversvømningen». Her møter vi for første gang Mummitrollet og Mummimamma, men uten Mummmipappa, som er ute på eventyr med Hattifnattene.

- Det er jo en allegori for det som hendte. Den historien har sitt utspring i det som skjedde når så mange mistet sine nærmeste, sier Sophia.

Mummidalen blir til

 På slutten av boken finner Mummimamma og Mummitrollet Mummipappa. Han har klatret opp i toppen av et tre for å redde seg selv fra en stor oversvømmelse, men med en storks hjelp klarer de å redde ham. I en vakker dal finner de igjen sitt gamle hjem som har blitt revet av gårde med vannstrømmene.

- Mummidalen var nok Toves måte å takle følelsen av at verden var i ferd med å gå under, sier niesen.

Neste bok het «Kometen kommer» og ble utgitt i 1946. Her truer en komet med å ramme Mummidalen. Kometen sees gjerne som en metafor for atombomben. Det er i «Kometen kommer» at Mummidalen etablerer seg som univers.

- En spesiell kunstner

- Tove hentet mye fra sitt eget liv, fra andres liv og fra omverdenen. Mummimamma er et portrett av Toves egen mamma, mens hennes partner Tuulikki Pietilä var modell for Too-ticki. Hennes måte å skrive på var veldig lik måten hun komponerte et bilde på. På den måten var hun nok en ekstraordinær kunstner. Hun kunne gå fra billedkunst til romankunst uten å tenke på grenser. Det er jo spesielt, sier Sophia.

Fenomenet vokser

Sophia Jansson

Sophia Jansson har levd med Mummitrollene hele sitt liv. Da hun var liten lekte hun på sommerstedet der Tove Jansson bodde. Hennes far Lars Jansson utviklet etter hvert et nært samarbeid med Tove Jansson. Han skrev tegneserier og tok seg av forretningene.

Mummitrollet var kanskje et barn av vinterkrigen, men ble etter hvert et fenomen som vokste ut av sin samtid. TV-serier, nye billedbøker, temapark og tekopper har gjort Mummitrollene til en industri i seg selv. Etter hvert ble det så stort at Tove Jansson følte at hun mistet grepet om dem. Det var da hennes bror tok over så dikteren selv kunne utvikle sitt dikterskap videre.

 

Nostalgien lever

65 år etter Mummitrollenes fødsel og åtte år etter Tove Janssons død lever Mummitrollene i beste velgående blant barn som oppdager dem for første gang og voksne som filosofisk og nostalgisk fortsatt finner en sjelden varme i Mummiland. Kanskje er det ikke bare god design som har gjort Mummi-porselen til et samleobjekt blant voksne. Kanskje har det også å gjøre med en behov for å gjenskape den skjøre trygghetsfølelsen man hadde i barndommen når man drikker sin kaffe en brutal tidlig morgen.

- Det er en grunn til at man fortsatt leser de bøkene. Man kan ta disse historiene helt ut av tiden de ble skrevet i. Det er en fantasi som er uten tid eller lokalitet. Derfor kan de fungere for så mange ulike lesere. Bøkene fungerer på andre språk fordi det er en fantasiverden som hvem som helst hvor som helst kunne fabulert frem, sier Sophia Jansson.

Noen må holde familien på jorden

Som arving har hun hatt ansvar for både Tove Janssons kulturelle arv og de økonomiske overveiningene. Hun omtales gjerne som en av Finlands mest fremgangsrike forretningskvinner. Selv kjenner hun seg ikke helt igjen i beskrivelsen.

- Jeg har ingen skolering i forretningsvirksomhet. Jeg kom bare inn i dette: Jeg er egentlig bare Mummi-kjenner og Jansson. Det er helt naturlig, sier Sophia.

Hun forsøker å holde en slags profesjonell distanse til livsoppgaven sin.

- Jeg har jo ikke laget bøkene. Jeg har derfor en mer pragmatisk innstilling til saker og ting. Dette er jo Toves baby, men jeg er forvalteren av hennes arv. Det er emosjonelt for meg, men ikke fullt så emosjonelt som det var for henne. Jeg må kunne forholde meg saklig til dette, sier hun.

Kanskje er denne usentimentaliteten inspirert av en viss forbanna liten pike i Mummidalen.

- Hvilken karaktèr i Mummidalen er favoritten din?

 - Det spør dere alle om, ler Sophia.

- Om jeg må velge noen så er det Lille My. Ikke bare fordi hun er en liten sint jente, men også fordi hun er klarsynt og kan skjære igjennom når familien må hentes ned på jorden igjen. Hun er en person som leder ting fremover, sier hun.