ABCNYHETER

- Jeg skriver mye historier om menn, fordi det er deres verden jeg kjenner best, sier krimforfatter Deon Meyer.

Det er ingen tvil om at det er mye testosteron både i bøkene og livet til Meyer. Når denne artikkelen publiseres er forfatteren selv i Kalahariørkenen på motorsykkel-ekspedisjon. Det var bare så vidt han fikk tid til et intervju med ABC Nyheter før han lastet opp sykkelen og kjørte avgårde.

Harde kår, harde menn

Det handler om harde, men sårbare menn i et tøft sør-afrikansk miljø

Deon Meyer er Sør-Afrikas største krimforfatter. Hans fjerde krimbok «Djevelfjellet» er nylig oversatt til norsk. Meyer er en av de få krimforfatterne som skriver på afrikaans, et språk som ligner på nederlandsk og er morsmålet til store deler av befolkningen i det vestlige Sør-Afrika.

Persongalleriet i Deon Meyers kriminalfortellinger opererer langt fra glippene i sosialdemokratisk velferdsidyll som vi er vant til fra nordisk krim.

Ikke politisk

Det Sør-Afrika han skildrer et sted der den brutale råskapen har festet seg i landets ryggmarg. Landets konfliktfulle historie danner et bakteppe for krimhistorier som er både komplekse på et personnivå og politisknivå. Selv om politikken er tilstede, er Meyers forsiktig med å bruke romanene sine til å få frem politiske poeng.

- Jeg har en sterk tro på at forsøk på å kommentere eller lage politiske poeng er å bevege seg ut på glattisen for en krimforfatter, i allefall for meg. Min fremste jobb er å fortelle en historie med håp om å kunne fenge. Når det er sagt så må man jo skape historier med en bestemt bakgrunn, og detaljene i bakgrunnen kan komme frem, sier Meyer.

Hvem er helt og skurk her?

«Djevelfjellet» har to hovedpersoner. Benny Griessel er en alkoholisert politimann som har blitt kastet ut hjemmefra. Den andre er den tidligere leiesoldaten Thobela Mpayipheli, en gjennomgangsfigur i Meyers romaner. Etter sin stesønns død jakter Thobela hevngjerrig opp barneovergripere og henretter de med Assegai, et tradisjonelt afrikansk spyd. «Djevelfjellet» har en etterforsker og en morder, men ingen av de passer inn i kategoriene «good guy» «bad guy».

- Jeg forsøker å skrive om mennesker. Jeg fascineres av kreftene som former oss, både genetisk og sosialt. Hvordan vi har potensiale til å både være gode og onde, og det er det vi som oftest er. Når jeg lager karakterer, forsøker jeg å forstå dem, og lage dem på tredimensjonale som mulig. Resultatet er ofte «bad guys» med mye godt i dem og omvendt. Thobela og Benny er begge grunnleggende gode mennesker som har blitt formet av omstendighetene. Benny er formet av arbeidet sitt og Thobela av soldattiden og dødsfallet til noen han er glad i. Jeg håper at leseren får vanskeligheter med å ta side med en av dem. Hvis jeg klarer å gjøre leseren litt ukomfortabel, er jeg fornøyd, sier forfatteren.

Snakket med prostituerte

Deon Meyer er kjent for gjøre grundig og konkret research i forbindelse med bøkene sine. En av bikarakterene i «Djevelfjellet» er den vakre hvite prostituerte kvinnen Christine. Meyer var i kontakt med sex-arbeidere for å gjøre research til Christine, og ble overrasket over det han oppdaget.

- Før jeg gjorde intervjuene hadde jeg inntrykk av at sex-arbeidere var psykisk skadede før de gikk inn i yrket, og at arbeidet i seg selv måtte skade de ytterligere. Det viste seg at jeg tok feil. Å møte disse kvinnene hadde en enorm innvirkning på mine meninger og perspektiver i forhold til dette, sier Meyer.

Inspirert av Coetzee

Meyer ble forfatter i slutten av 30-årene, men han forteller at han har hatt ambisjoner om å bli forfatter helt siden han var liten. Det tok bare tid å bli god nok.

- Jeg husker at jeg hadde mye glede av bøker i 9-10 års alderen, og jeg lovet meg selv at en dag skulle jeg skrive dem også, sier Meyer.

Han nevner den sørafrikanske nobelprisvinneren J.M. Coetzee som et forbilde.

- «Perfect writing», er begrepet Meyer bruker.

En av grunnene til at kritikerne ofte liker bøkene hans er kanskje fordi Meyer akkurat som Coetzee lar karakterene sine streve i gjørma av Sør Afrikansk historie. Ingen ting er enkelt hverken praktisk eller moralsk.

Artikkelen er basert på intervjuer via mail. For lesevennlighetens skyld er «skriver» byttet ut med «sier».