ABC Nyheter

I desember 1977 gjør Otto Johansen et rutinedykk ved oljeplattformen Cormorant Alpha.

Plutselig merker han at den 380 000 tonn tunge plattformen er i ferd med å krenge.

En hurtig oppstigning vil ta livet av ham, og om plattformen faller vil Otto Johansen bli dratt med ned i dypet.

På overflaten ser den 25 årige dykkerlederen Guttorm Engebretsen hva som skjer og tar en avgjørelse. Han bestemmer seg for å risikere både sitt eget liv og livet til sin kollega Tom Engh, ved å sende Engh ned for å gjøre det som må til for å stabilisere plattformen.

Tom Engh klarer på mirakuløst vis å fullføre oppdraget, og de tre overlever. Dykkerne sparer menneskeliv og verdier til minst en milliard kroner. I ettertid får de ingen belønning og blir bedt om å tie, under trussel om oppsigelse.

«Jeg kan bare appellere til deres nasjonalfølelse», skal ha blitt sagt av en representant fra justisdepartementet.

Hvor ble det av heltene?

Mens Norge har tjent seg rikt på olje lever Otto, Tom og Guttorm nå på uføretrygd med skade på lunger og ryggrad. De har leddsmerter, problemer med balanse, konsentrasjon, hukommelse og jevnlige mareritt.

Otto har depresjoner og har forsøkt å begå selvmord. I forhold til mange av sine kolleger har de sluppet lett unna. Fra 60-tallet til 90-tallet ble 99 dykkere drept under arbeid i Nordsjøen.

De vanligste dødsårsakene var lungesprengning, drukning eller oksygenmangel. I ettertid har flere andre tatt sine egne liv på grunn av skadene de pådro seg.

Den norske stat har tatt på seg det moralske ansvaret for hva som skjedde med nordsjødykkerne, men avviser at de har et juridisk ansvar. Nå går saken sin gang i retten, og på tirsdag avgjorde retten at staten ikke er erstatningspliktige. De tidligere dykkerne kjemper likevel videre.

Det har blitt reist spørsmål ved om historien om det som skjedde på plattform Cormorant Alpha er sann, men nyhetsjournalist i SVT, Christian Catomeris, tviler ikke.

- De tre gir veldig troverdige beretninger, og er ekstremt berørt av det de forteller. Det blir umulig å tro at det er teater. Det finnes også et antall vitner, som ikke er koblet til dykkerne, som beskriver denne hendelsen, sier han til ABC Nyheter.

Hvor langt kan man gå for velferden?

(f.v) Christian Catomeris og Olivier Truc

- Det var mange mennesker som satt ensomme i Norge og Europa uten å forstå hva som hadde hendt med dem. Etter hvert som de begynte å forstå, begynte et revolt gradvis å vokse, sier forfatterne.

- Historien om hvordan disse dykkerne har blitt behandlet stemte ikke med inntrykket mitt av Norge. Det var et nytt ansikt Norge viste, som vi ville undersøke nærmere, sier Truc.

- Vi ville stille spørsmålet: Hvor langt kan man gå for velferden? Dette er en gruppe mennesker som har betydd mye for nasjonen Norge og velferden til nordmenn, sier Catomeris.

Europeisk historie

Boken er allerede gitt ut i Norge, og kommer ut på svensk i oktober. Forfatterne jobber nå med å få den gitt ut i Frankrike.

- Historien om energien og jakten på energien er en sentral del av verdens historie, derfor tror vi at dette også kan være interessant for mennesker utenfor Norge.

- Det er et moralsk dilemma dette handler om. Kan man ofre mennesker for å redde et lands økonomi?

- Det er et moralsk dilemma dette handler om. Kan man ofre mennesker for å redde et lands økonomi? Det er et spørsmål som et hvilket som helst land kan stille seg. Vi ville fortelle om skyggesidene til historien om fremveksten av oljenasjonen Norge, sier Catomeris.

- Dette er en arbeidsmiljøkatastrofe

I «Fra dypet» avslører Catomeris og Truc brudd på sikkerhetsrutiner og en hasardiøs behandling av dykkernes liv og helse. Flere av dykkerne hadde lite eller ingen erfaring. Otto Johansen hadde for eksempel bare hatt et kurs i sportsdykking da han ble sendt ut i Nordsjøen, som kunne innebære dykking på mer enn hundre meters dybde. Han kom opp fra sitt første dykk med blødninger på hele kroppen.

Dykketabellene som eksisterte var heller ikke pålitelige og ble videreutviklet på grunnlag av ulykkene som skjedde. Rutiner som skulle sikre dykkernes helse ble jevnlig brutt på grunn av hastverk og økonomiske hensyn.

Dykkerne selv ble holdt på frilanskontrakter som gjorde at de måtte takke ja til livsfarlige oppdrag dersom de ville fortsette å jobbe. De kunne ikke fortelle om ulykkene som skjedde og kunne bli frarådet å gå til lege etter alvorlige ulykker.

I boken hevdes det også at Oljedirektoratet og myndigheter visste om det som skjedde, men nektet å gi penger til sikkerhetstiltak for dykkerne. Det hevdes også at de har forsøkt å hemmeligholde historien om hva som skjedde med dykkerne.

- Hvorfor måtte det gå så langt?

- Man kan jo stille spørsmål ved hvorfor det måtte gå så langt at dykkerne måtte gå til sak. Det hadde kanskje vært bedre om man tok saken tidligere og mer sjenerøst kompenserte dykkerne, mener Catomeris.

Pionèrdykker Tom Engh

- Man får en stor respekt fordi disse menneskene har kjempet så enormt mye for å overleve. De var veldig sterke når de var friske. Dette er mennesker som stod på toppen av sine liv da de var unge. De var utvalgte. Derfor har det også vært ekstra hardt da de ble svake. Det har blitt en bok om mannlighet, mannlighetens muligheter og begrensninger, sier Catomeris.

En historisk lærepenge

Forfatterne har valgt ikke å fokusere på stridighetene som i løpet av de siste årene har oppstått mellom dykkerne.

- Dette er et stykke global europeisk oljehistorie. Derfor har vi forsøkt å skrelle bort det som kanskje ikke er så viktig om ti år, og se det som dokument over en epoke, sier Catomeris. Han håper at boken kan bidra til å få folk til å reflektere bredere i forhold til situasjonen i oljeindustrien i dag.

- Om man ser på det som skjer i Arktis nå, så kan man se den samme iveren, entusiasmen og optimismen som man hadde i Norge på begynnelsen av 70-tallet. Det gjør at man har hastverk med å ta beslutninger som lett kan føre til at natur og mennesker krenkes, advarer Catomeris.