ABC Nyheter

Hvordan i all verden kan man vite om disse smilende menneskene virkelig smilte fordi de var tilfredse med tilværelsen eller ikke? Hva i all verdene vet forfatteren av boken og ikke minst vi som lesere om dette? Vi blar i en nyprodusert bildebok med gamle bilder og trekker frem minner og fragmenter om noe vi tidligere har lest, noe vi har hørt, og så gjør vi våre private konklusjoner og setter dermed en merkelapp på noe vi egentlig vet svært lite om.

Hvis noen vil påstå at majoriteten av Russlands befolkning i dag er storfornøyde med tingenes tilstand, vil jeg driste meg til å riste tvilende på hodet. Sovjet-tiden kjenner vi i vest best fra den kalde krigens dager. Sovjetsamveldets borgere ble som vi vet indoktrinert om den vestlige ”trusselen”, om kapitalismen, om faren for atomangrep, om skadelig påvirkning fra et vestlig demokrati som signaliserte en tøylesløs og lite attraktiv levemåte for en ”undertrykt” sovjetborger, som Kreml definerte det som den gang. Her i vest fikk vi under den samme jernteppe-perioden vår egen porsjon med propaganda, hvis påvirkning totalt sett har satt sine spor i folk på begge sider av grensen og er der fortsatt.

Da perestroika og glastnost kom som en ”befrier” med president Gorbatsjov, ble den vestlige verden henrykt. Nå skulle alt bli bra og problemet med kjempen i øst ville løse seg som en følge av demokratiseringsprosessen. Men her tok vestlige media og forskere munnen litt for full. Etter hvert som frigjøringsstormen avtok og det russiske folk begynte å få bena ned på jorda igjen, startet også hverdagsproblemene. Jeg kan nevne: Inflasjon, mafia og kriminalitet, stor forskjell på fattig og rik, et priskaos for mat, klær og forbruksvarer som ikke liknet grisen; det vil si at priskurven bare var stigende. Det ble således nesten håpløst, særlig for dem med lav inntekt å skulle planlegge daglige innkjøp. I tillegg satte man ikke opp lønningene i takt med prisstigningen – ei heller pensjonen, og summen av alt dette medførte at de fattige bare ble fattigere og de rike enda rikere – akkurat som det er over alt ellers i verden. Og som russiske media beskrev en folkerundspørring i landet rundt årsskiftet etter perestroikaens inntog, om hvordan folk følte at året hadde vært, så var folkets dom slett ikke positiv: Det går på et vis så lenge man har humoren, men når den også forsvinner er det ikke mye å glede seg over – sitat slutt.

I den gamle Sovjet-tida hadde ikke folk så mye penger å rutte med, men de hadde da i hvert fall mat og tak over hodet. I dag er det tusenvis som lever fra hånd til munn og de færreste av disse stakkarene har ikke en gang egen bolig eller utsikten til å få det – på tross av gyllne valgløfter og store ord fra lederne i Kreml. Ja, er det egentlig noe rart at mange av dem drikker.

Sovjet-tiden bar preg av kollektivjordbruk, samhold og idealisme, uten dermed å ha sagt at dette var noen ideell styre- og leveform sett i relasjon til vestlig demokrati. I tillegg hadde de lagt oktoberrevolusjonen og to verdenskriger med tysk okkupasjon bak seg, så det var kanskje ikke så rart at de smilte mens de jobbet. At lederskiktet i den gamle sosialistgiganten levde fett på folkets ”elendighet” får nå så være – det praktiseres jo fortsatt den dag i dag mange andre steder i verden. Men at sovjetrepublikkens innbyggere den gang smilte noe mindre stivt enn det de gjør i dag – nei, det tviler jeg på.