ABCNYHETER

Det virker som en scene fra djevelens eget marionette-teater: Flylast etter flylast med tyske fallskjermsoldater hopper ut og blir massakrert i det korte svevet, eller mens de strever med linene under landingen. Noen blir hengende i trær, andre faller sammen på bakken med den hvite fallskjermsilken som liksvøp. Allierte soldater og offiserer fyrer løs på de tyske styrkene som om det var ”en spennende og ufarlig sport på et tivoli.”

Dette var innledningen til den tyske invasjonen på Kreta i mai 1941, det mest ambisiøse forsøket på å vinne et slag ved hjelp av flybårne styrker noensinne (muligens med unntak av Arnheim-operasjonen i 1944). At foretagendet skulle ende med tysk seier var det ingen som kunne forestille seg 20. mai; 2000 tyske fallskjermsoldater ble drept bare den første dagen. Ultra, de alliertes dekrypteringssystem, hadde gitt dem avgjørende informasjon om de tyske planene, og britiske, australske og newzealandske styrker ventet i godt forberedte stillinger. De overlevende tyskerne ble liggende i skjul gjennom den varme natten. Der de lå og trykket, kjente de hvordan luften ennå duftet av timian; senere skulle andre og langt mindre romantiske dufter spre seg mellom de ubegravde likene.

Livlige skildringer

Slike detaljer gir liv til Anthony Beevors fremstilling i Kreta: okkupasjon og motstand. Monumentalverkene om Stalingrad og Berlin har befestet denne akademisk nøkterne og - til tross for sin offisersbakgrunn - umilitære britens stilling som vår tids kanskje fremste skildrer av de store militære katastrofene, slik hans landsmann Simon Sebag Montefiore er blitt stående som Stalins definitive biograf. Som Montefiore, er også Beevor opptatt av omhyggelig kildegransking, som han bruker som utgangspunkt for svært livlige skildringer.

Og han driver ingen skjønnmaling av partenes oppførsel under slaget. Mange vil kanskje la seg sjokkere av den grusomhet som ble utvist fra begge sider. Etter den tyske okkupasjonen av Hellas (skildret i bokens første kapitler) bombet Luftwaffe alle skip som fraktet flyktninger over til britiskkontrollert farvann. Eller som piloten på et tysk bombefly beskrev det etter at flyet hadde bombet et passasjerskip i havnen i Nauplia:

”Vi traff det! To direkte treff, og to bomber like ved. Hva følte jeg? Lettelse etter maksimal spenning, stolthet over at en fersk besetning hadde lyktes. Sorg over at et vakkert skip var ødelagt. Tilfredsstillelse over at det ikke lenger kom til å transportere britiske styrker, og det var det som telte denne dagen.”

Forferdelig og farseaktig

Bøker som dette
kan være en nyttig påminnelse i en tid
da krig er redusert
til noe som utspiller
seg i fancy data- animasjoner på CNN, eller i forsvars- myndighetenes tørre depesjer om ”fredsopprettende operasjoner” i land langt borte. I virkeligheten var mange av de 2000 som ble drept om bord på de flyktende skipene sivile. Senere skulle de samme flyene utslette blant annet Khania på Kreta. Britiske marinefartøyer massakrerte på sin side tyske bergjegere som svømte hjelpeløst rundt etter at lettbåtene som skulle frakte dem til Kreta var blitt senket. Bare en eneste båt kom i land. Denne ynkelige landsettingsoperasjonen var det eneste forsøket på å komme de hardt prøvede fallskjerm- soldatene til unnsetning. Det var ellers frykten for et tysk angrep fra sjøen som fikk general Freyberg, den allierte øverstkommanderende på øya, til å holde mesteparten av reservene sine i beredskap ved kysten. Dermed skuslet han bort muligheten for et konsentrert motangrep i løpet av de første 48 timene, da de tyske styrkene ennå var svake og desorienterte. Denne passiviteten innebar i realiteten at de allierte styrkene snøt seg selv for en opplagt seier.

Beevors bok skildrer ikke minst de påfølgende årene med tysk okkupasjon i stor detalj. Kanskje i litt for stor detalj; de mange fargerike personlighetene blant kretiske motstandsfolk og britiske agenter er vanskelige å holde rede på. En ting fremgår likevel tydelig: Tyskerne kontrollerte aldri mer enn de mest tettbefolkede områdene i lavlandet på øya, og britiske agenter kunne operere temmelig fritt blant den tyskfiendtlige befolkningen, ikke minst i fjellene. Australske og britiske soldater som var blitt igjen etter den allierte tilbaketrekningen levde et ubekymret liv i fjell-landsbyene. ”Waltzing Matilda” og ”Tipperary” ljomet mellom åsryggene i det som formelt var en del av det Tredje Rike. Noe som for så vidt illustrerer at det aldri er langt fra det forferdelige til det farseaktige under en krig.

En mangel ved boken er ganske åpenbar. Et sted blant de 480 sidene burde det være mulig å presse inn et kart over hele Kreta. De kartene som er, viser bare de enkelte kampsonene. Med mine egne oversettelsesstudier i bakhodet føler jeg meg også kallet til å si noen ord om Arne-Carsten Carlsens innsats. Stort sett har han klart å gi Beevors tekst en grei norsk språkdrakt, men som oversettere flest har han hatt problemer med å frigjøre seg fra utgangsspråkets former og strukturer. I sitatet overfor har jeg endret ”juniorbesetning” (åpenbart oversatt fra det engelske ”junior crew”) til ”fersk besetning.”

Forener analyse og personliggjøring

Beevor har med sin trilogi om den annen verdenskrig – som blir en tetralogi hvis vi regner med boken om den spanske borgerkrigen – klart å forene den strategiske analysens fugleperspektiv med en levende fremstilling av de personlige og ofte absurde erfaringer som i siste instans utgjør den egentlige historiske virkelighet. I Kreta-boken drøfter han hvorvidt middelhavsoperasjonene kan ha forsinket det senere felttoget mot Sovjetunionen, samtidig som de innfløkte politiske forholdene i Hellas, som skulle resultere i en borgerkrig noen år senere, blir viet stor plass.

Beevors skildring av de person- og politisk-orienterte stridighetene mellom kommunistiske og ikke-kommunistiske kretere, briter, tyskere og de etter hvert svært krigstrette italienerne på øya, er en interessant kontrast til vår hjemlige krigslitteratur, der folkeviljen skildres som nærmest monolittisk antitysk og kjernesunne, ideologisk blendavaskede motstandsfolk kjemper mot en entydig ond okkupasjonsmakt.

Alminneliggjøring av grusomhet

Et gjennomgående trekk ved skildringen er altså den alminneliggjøring av grusomhet som er så vanlig under alle kriger. Og det er dette som blir sittende igjen hos denne anmelderen. Den typisk britiske, nærmest demonstrative ubekymretheten som preger øyenvitneskildringene får det hele til å virke desto mer sjokkerende, som når nedslaktingen av fallskjermsoldatene blir omtalt med en slags aristokratisk jakt-terminologi: ”Jeg gikk nesten bort og tilbød meg å være en ekstra lader. Hva fikk du – 20 par? Og la du alle sammen utover veien etterpå? Og ble det en pen og høy haug? Og sendte du jegermesteren din etter de som kom unna?”

Bøker som dette kan være en nyttig påminnelse i en tid da krig er redusert til noe som utspiller seg i fancy data-animasjoner på CNN, eller i forsvarsmyndighetenes tørre depesjer om ”fredsopprettende operasjoner” i land langt borte. Det er nesten så man må tenke på Nordahl Griegs ironiske ord om den norske offiseren i London, som hadde pyntet seg med en meter ordensbånd og drømte om krig i uklanderlig orden, ikke soldatenes ”grimete, harde forpinthet”, eller ”det blodige rotet / langs kronglete bekkefar hjemme.” Og vår utenriksminister smører sin troskyldighet utover forsiden på Aftenposten når han ber om at de skyldige bak Kabul-angrepet må slippe å bli torturert. På tide med litt realitetsorientering, Jonas? Du trenger bare ta turen til bokhandelen.

Anthony Beevor: Kreta - Okkupasjon og motstand (Damm, 480 sider)