Når 2 + 2 = 22

Øystein Sørensens bok er en gnistrende god avsløring av konspirasjonsteorier – så god at han selv sannsynligvis er et redskap for konspiratørene. For egen del lurer jeg på om jeg nå slipper å betale s
Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no
skriv ut 1

Tekst:

Fredag 28.12.2007, kl. 12:36

Oppdatert: Fredag 28.12.2007, kl. 12:37


Stakkars Adam Weishaupt. Knapt noe menneske har fått skylden for så mye djevelskap og elendighet som ham. Du har kanskje ikke hørt om Adam Weishaupt? Din uvitenhet beviser bare at du er et offer for den store konspirasjonen - en to hundre år lang sammensvergelse som ble startet av Weishaupt og hans hemmelige selskap Illuminatus, med det formål å knuse det bestående samfunn, særlig den katolske kirke. Dette ifølge jesuittpresten Augustin Barruel, som var den første til å "oute" sammensvergelsen. Nei, forresten - Weishaupt var tvert imot et redskap for katolisismen, som er den store skurken i historien. Sier den amerikanske tegneserieagitatoren Jack Chick. Forresten var det Illuminatus som sto bak den franske og den russiske revolusjon, ifølge den britiske "historikeren" Nesta Webster. Den kanadiske konspirasjonsteoretikeren William Guy Carr understreker på sin side at Weishaupt selv mottok instrukser fra djevelen.

Innføring i konspirasjonsteori

Forvirret? Kanskje ikke etter å ha lest Øystein Sørensens bok Den store sammensvergelsen: Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger. Sørensens innfallsvinkel er original. Som den historikeren han er, nøyer han seg ikke med å gi en generell innføring i konspirasjonsteorienes logikk og oppbygning. Han viser fremveksten av konspirasjonsteorier som et lineært, historisk fenomen, og fokuserer på den mest seiglivede av alle slike teorier - nemlig den etter hvert fantastisk utbroderte historien om Illuminatus og dets skjulte hånd i historien. Hva er realiteten bak dette?

Weishaupt grunnla Illuminatus i Bayern i 1776, med det formål å utbre opplysningstidens ideer i det skjulte. Blant annet prøvde organisasjonen å infiltrere frimurerlosjer. Men myndighetene likte ikke slike subversive tiltak og slo hardt ned på bevegelsen. Weishaupt selv døde ensom, glemt og nedbrutt i 1830. Selv ikke betydelige pengegaver fra sympatisører kunne få ham til å gjenoppta Illuminatus-virksomheten. Ikke akkurat noen innlysende kandidat til rollen som historiens erkeskurk.

Advarsler ga evig liv

Myndighetene i Bayern hadde imidlertid utgitt noen av det hemmelige selskapets skrifter. Dette var åpenbart ment til skrekk og advarsel, men førte paradoksalt nok til at organisasjonen fikk evig liv i konspirasjonsmytologien. Som eksemplene over viser, ble påstandene om Illuminatus stadig mer omfattende og groteske etter som tiden gikk. Sørensen viser også hvordan Illuminatus-teoriene har fått innpass i fiksjonenes verden. Ett eksempel er den popkulturelle romanen Illuminatus!, der den onde sammensvergelsen blir bekjempet blant annet av en motstandshelt i en gul undervannsbåt. At denne og andre fiksjonstekster, som for eksempel Da Vinci-koden, blir brukt som "bevismateriale" av mange konspirasjonsentusiaster, viser hvordan åpenbare usannheter blir holdt i live og reprodusert av folk som tror det de selv vil tro. Sørensen bruker uttrykket fact-fiction reversal om denne utviskingen av grensen mellom fakta og fiksjon.

Jo mer jeg leser av konspirasjonsteorier, desto mer undrer jeg meg over hva enkelte er i stand til å tro på og hvor de får det fra."Jo mer jeg leser av konspirasjonsteorier, desto mer undrer jeg meg over hva enkelte er i stand til å tro på og hvor de får det fra," skriver Sørensen i forordet til boken. Sunn fornuft burde jo tilsi at det meste er vrøvl. Teoriene om Illuminatus er jo for eksempel innbyrdes uforenlige; går vi til en sak som Palmemordet, finner vi et utall mistenkte: utenlandske terrorister eller regjeringer, våpenhandlere, høyreekstreme i og utenfor politiet... For hver ny teori øker antallet gale teorier med matematisk nødvendighet med én. Likevel: I møtet med konspirasjonsteorienes besnærende logikk virker det som om mange gir all sin kritiske sans på båten - omtrent som nordnorske kommunepolitikere etter noen runder med smøreturer, gratis drinker og halleluja-foredrag om hedge-fondenes herligheter. Kanskje den mest interessante delen av boken er de avsnittene der Sørensen drøfter konspirasjonsteorienes underliggende psykologiske mekanikk. Slike teorier, skriver han, bygger på noen få faktorer som går igjen. De viktigste elementene er kanskje sensasjonsmakeri rundt den store avsløringen, et selektivt og tendensiøst utvalg av fakta, og det som i boken kalles "immunisering," - en strategi som går ut på å gjøre teorien uangripelig ved å mistenkeliggjøre enhver kritikk av den. Konspirasjonsteoretikere har en egen evne til å legge sammen to og to og komme frem til et helt annet resultat enn oss andre.

Sammenheng i kaos

Hva er det da - bortsett fra disse teoribygningenes intellektuelle rottefangeri - som får så mange til å la seg rive med? Sørensen peker på behovet for å se begripelige sammenhenger i en kaotisk verden. Konspirasjonsteorier gjør virkeligheten mer oversiktlig og peker ut de som virkelig har ansvaret. Kanskje er dette grunnen til at tilsynelatende ressurssterke mennesker forfekter disse teoriene. Fra Norge kjenner vi Per-Aslak Ertresvåg, hvis bok Makten bak makten fra 2006 tygger drøv på gamle teorier om Illuminatus, "jødisk finanskapital" (et fiendebilde som kunne vært klippet rett ut av Mein Kampf) og Bilderberg-gruppen (muligens verdens mest demoniserte prateklubb). Eller forfatteren Pernille Rygg, som i 2006 slapp gjennom i Dagbladet med en artikkel om "sannheten" om 11. september - en artikkel som var så full av unøyaktigheter, halvsannheter og tendensiøst vås at man må spørre seg om Dagbladet i det hele tatt leser det som kommer inn før det går i trykken. For ikke å snakke om den ellers fornuftige Nina F. Grünfeld, som har lansert en teori om at J. K. Rowling er en oppdiktet person. Siden jeg er så kritisk til konspirasjonsteorier finnes nok ikke jeg heller, og denne anmeldelsen er antagelig skrevet av den store datamaskinen som konspiratørene bruker til å styre verden med. Grøss og gru!

Satan som kilde?

Det er lett å le av de eksemplene Sørensen trekker frem - som Nesta Webster, hvis "forskning" omkring konspirasjoner startet da hun oppdaget at hun var en reinkarnasjon av en fransk adelsdame fra revolusjonstiden. Eller Carr, som altså mente at den onde selv trakk i historiens tråder. En slik argumentasjon gir unektelig opphav til noen interessante dokumentasjons- og kildeproblemer; Satan er knapt noen kilde man kan oppgi i en litteraturliste. Latteren blir kanskje sittende fast i halsen når vi tenker på hva konspirasjonsteorier i sin ytterste konsekvens kan føre til av kollektiv galskap; det kan være nok å peke på hvilke forestillinger som har ligget til grunn for antisemittismen opp gjennom tidene.

Anbefalt gave

Sørensen fokuserer ikke på denne siden av konspirasjonsteorienes historie. I stedet viser han Illuminatus-teorienes historiske utvikling. Ved å stille teoriene opp mot hverandre får han - uten noen form for overtydelig belæring - frem det essensielle, nemlig at disse teoribygningene ikke henger på greip og ikke "avslører" noe som helst annet enn teoribyggernes egen ideologiske dagsorden. Kort sagt: Dette er en flott og pedagogisk gave til folk som i begynnelsen av det 21. århundre fremdeles tror på eventyr, og den anbefales hermed - av en bokanmelder som altså ikke finnes. Kanskje skal jeg bruke det som unnskyldning når jeg om kort tid mottar tredje gangs purring på restskatten?

Lesernes kommentarer

Hugo Ferdinand Klausen

30. desember 2007 - 23:37

2+2.........

Heldig er den som har noen til å betale studiegjeld og restskatt.

Men selvfølgelig så må du yte noe eller på annen måte vise deg verdig, for å kunne innkassere slike milde “himmelske” gaver.
Så har du et lyst hode eller er av illuminati (= de opplyste), så kan du ta alt med knusende ro, all din fremtid er sikret.

Skriv noen fengende, intelligente og opplysende artikler slik at de som leser dem, og de bør være mange, kjenner seg igjen og føler seg vel til mote ved å lese at det enda er folk som tenker i de samme baner, eller inntar holdninger og standpunkter som de gjør, i hvert fall tilnærmelsesvis.

På den måten vil du erobre eller feste et inntrykk av, at du er en person som det brede lag av folket også kan identifisere seg med, og din troverdighet blir som en nyslått gullmynt.

Når det har skjedd må du begynne på avbetalingen, og der er mye som må gjøres.
De som driver med opplysningskampanjer, og som på død og liv vil avsløre alt og alle, er nemlig begynt å få større oppmerksomhet enn det som bra er, og vi er ikke kommet langt nok enda til at vi tåler slik offentlig oppmerksomhet.

Hundreårsskiftet som vi har lagt bak oss, men som var ment å være starten på det nye årtusen for: “The New World Order”, hvor vi var invitert til Egypt, måtte dessverre utsettes, da de tingene som måtte på plass, ikke var på plass.

Så gamle Adam Weishaupt, må du ta for deg på en slik måte, at han fremstår som en 300 år gammel fantast, i forbindelse med at du ironiserer og tar brodden av alle de som kommer med konspirasjonsteorier og angrep på våre medløpere, det være seg Illuminati (perfektibilistene), Bilderbergerne, Black Nobility og eller andre av våre støttegrupper og kommitteer.

Husk at det er middelklassen eller mellomklassen, som gir oss mest bry og som vi vil fjerne for godt, slik at det kun blir to klasser å forholde seg til, nemlig eliten (som du aspirer til), og underklassen (slave eller arbeiderklassen).
Med ca. tre milliarder mennesker på jorden, har vi et tall som vi har tatt sikte på å kunne mestre, da intelligenskvotienten hos underklassen er “non troppo”.

ferdin