Susanne Ayoub: «Englegift»

Det som skiller «Englegift» fra andre av årets krimbøker, er at dette er en sann historie. En sann historie om fire grufulle giftmord.
Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no
skriv ut 0

Tekst:

Tirsdag 15.03.2005, kl. 15:35


«Englegift»

,

Susanne Ayoub, (Ganesa Forlag, 2005)
Oversatt av Johann Grip

«Streichers forbrytelse kommer tett opp til det man kaller det perfekte mord. De vet jo at et mord er perfekt når andre betrakter det som en naturlig død. Hun er en djevel, denne kvinnen.»

Boken «Englegift» baserer seg på en virkelig kriminalsak fra Hitlertidens Wien, om kvinnen Karoline Streicher som ble dømt til døden for giftmord på fire av sine nærmeste.

Ofrene led en smertefull og grusom død, og Karoline Streicher selv ble omtalt som en demon med engleansikt. Adolf Hitler selv avslo søknaden om benåding av Karoline, og hun ble derfor henrettet i 1938, selv om hun hele tiden bedyret sin uskyld.

«Englegift» tar oss tilbake til seksti år etter henrettelsen, da den unge manusforfatteren Marie Horvath vil lage film om kriminalsaken. I sitt arbeid intervjuer hun Hermann Streicher, sønn til Karoline Streicher, som har blitt en gammel mann.

Et voldsomt hat


Boken består av tre deler som gir oss historiene til Karoline selv, Marie og Heinrich. Men det er hele tiden Heinrich som er «jeg-personen». Karoline og Marie, blir omtalt i tredje person. Det er kun Heinrichs sannhet som kommer frem i boken.

Heinrich betror seg til Marie om seg selv, sin forhatte mor og sannheten om den beryktede kriminalsaken, som han har holdt skjult et helt liv. Sakte men sikkert vikles Marie inn i den gamle, uhyggelige historien og et farlig spill der hun ikke kan reglene.

Det viser seg imidlertid at Karoline selv ikke har hatt det så enkelt, og «Englegift» handler like mye om hennes kamp vekk fra utnyttelse til respekt og selvanerkjennelse.



Ikke spennende nok


«I barselsenga lurte hatfølelsen som edderkoppen i sitt nett og vevde Karolines onde tanker. Under min fars mistroiske bekymring ga hun meg bryst motvillig. Jeg drakk hatet sammen med melken som holdt meg i live. Jeg lot henne få igjen, idet jeg sugde kreftene ut av henne, gjorde henne svak og hjelpeløs, til Ferdinans bytte»

Forfatteren har en flott evne til å skildre, til å skape billedlige framstillinger ved hjelp av språket og fortellerstilen. Det skinner klart gjennom at dette er noe manusforfatter Susanne Ayoub har gjort før. Vandringen gjennom Wiens gater, de ulike tidsepokene handlingene foregår i og levende personer kommer klart fram for meg mens jeg leser.

Bakgrunnsinformasjon og fakta er nøye innsamlet, det vises at arbeidet bak boken er grundig gjort. Bare så synd at dette kveles av at forfatteren har denne besettende trangen til å gang, på gang, på gang skulle bevise historien. Det er nemlig ikke nødvendig å overdrive, for bevisene er der jo allerede.

Historien om giftmordersken er skrevet som en skjønnlitterær fortelling og boken er full av kulde, fattigdom, egoisme og ondskap. Det virker som om forfatteren vil ha oss til å føle dette hatet på kroppen, derfor disse beskrivelsene ned til minste detalj, der hun lesser på med adjektiver.

Historien er unik og det er utrolig at handlingen virkelig har funnet sted. Men spenningsnivået holder ikke til å være «en psykotisk thriller».

Grusomheter skildret i detalj; som sprukne sår, grønt oppkast og lidene mennesker, virker mot sin hensikt. Alle adjektivene og «virkeliggjøringen» av grusomhetene, dreper litt av oppmerksomheten og godviljen min underveis.

Derfor blir det terningkast tre.

Fakta:


Susanne Ayoub er født i Bagdad og flyttet til Wien som seksåring. Der bor hun fortsatt. Den Østerrikske forfatteren skriver teaterstykker, filmmanus og hørespill, og arbeider i radio og TV som dramaturg og regissør.

Mer i Magasinet Neste Klikk:


• Litteratur
• Litteraturanmeldelser
• Litt.klikk