ABC Nyheter

Inviterte til et rocka møte med sine kumpaner i Wilco. Foto: Anders Arntsen

OSLO (ABC Nyheter): Jeff Tweedy og hans Wilco gjør det ikke enkelt for seg selv når de spiller opp til konsert.

På Øyafestivalens hovedscene åpnet de greit med det som nesten må kunne kalles gruppens nye signaturlåt, «Wilco (The Song)», fra det fremdeles ferske albumet «Wilco (The Album)». Videre lirte han og bandet av seg et bredt utvalg som om det var om å gjøre å distansere seg så langt fra plateversjonene som mulig.

I mange tilfeller fungerer den oppskriften utmerket. Wilco er da også et band med tyngde og erfaring nok til å kunne gjøre omtrent som de vil, og likevel dra det hele i land uten at det går utover helhetsinntrykket.

Ikke minneverdig

Men torsdagens konsert sklir likevel ikke inn i historiebøkene som det til vanlig uovervinnelige bandets mest minneverdige stund, som tilfellet var med innertieren av en konsert de leverte på Norwegian Wood for noen år tilbake. Til det ble settet for anonymt i lengden, samtidig som låtene ble strukket litt for langt i en retning som i og for seg fungerte rent teknisk sett, men som likevel føltes noe sjelløst i lengden.

Øs-pøs-gitarrock av det formatet som Wilco serverte sine mange tilhørere på Øya kunne vært kult om Tweedy og kompani hadde hatt låter som hadde vært konstruert for formatet. For det er ingen som helst tvil om at denne gjengen kan sine saker. Låtutvalget til Wilco er jevnt over av en såpass høy klasse og karakter at bandet ved å justere råskapen et hakk eller to kunne ha fått langt mer ut av spillegleden sin enn det som utartet seg i Middelalderparken denne torsdagsettermiddagen.

Raste fra seg

Først når bandet etter rundt tre kvarter navigerte seg inn på sitt opprinnelige americana-uttrykk, som i «California Stars» og klassikeren «Jesus Etc.», kom Wilcos sjelfylte melodilinjer til sin rett. I det godt over en times lange settet, fikk Wilco rast fra seg, med en tilsynelatende smørblid Jeff Tweedy bak spakene. Han nevnte til og med konserten han gjorde på Cruise Café sammen med sine bandkolleger i Uncle Tupelo mens de var på høyden av sin karriere.

Konklusjonen må bli at Wilco kan rase fra seg som et hvilket som helst fyrrig rocklokomitiv, men at det ikke nødvendigvis er den retningen som kler bandet aller best.