ABCNYHETER

Sørget for kveldens mest audiovisuelle show. Foto: Anders Arntsen

OSLO (ABC Nyheter): Danskenes sikreste kort på festivalfronten denne sommeren er indiefavorittene Mew. De kom til festivalen med sitt spektakulære, dog noe pompøse sceneshow.

Etter to relativt store undergrunssuksesser på albumfronten gjennom de siste fem-seks årene; «Frengers» (2003) og «And The Glass Handed Kites» (2005), står Mew nå foran sitt kanskje virkelig store gjennombrudd. Gruppens kommende utgivelse «No More Stories» (i salg fra neste uke), er allerede bejublet hos kritikere, mens plateselskapet satser stort på at danskene virkelig skal breake i det store utlandet etter lansering.

Naturlig plass

På Øyafestivalens hovedscene Enga inntok de også podiet som siste band ut på festivalens åpningsdag. Danskene har spilt på norske festivaler før, sist på Quartfestivalen i 2007, og har sakte men sikkert klatret oppover karrierestigen siden. I dag har de derfor en naturlig plass på den største scenen i Middelalderparken.

Mew er videre et band som har mange strenger å spille på. De fremstår som alt annet enn danske, og pakker i stedet musikken sin inn i et spennende lydlandskap som gir bandet en særpreg og identitet som få av deres landsmenn er forunt. Da heller Mew mer i den retningen som et utvalg islandske artister har gjort seg gjeldende med det siste tiåret eller så, men så har også medlemmene i Mew bakgrunn i kunsten.

Hitlåtene «Am I Wry? No?», «Comforting Sounds» og «Special» sitter alle like godt i scene- som i plateutgaver, i selskap med mange av bandets mindre kjente hymner.

Musikken løftes ytterligere opp på scenen gjennom lys- og videoeffekter som gjør helheten til en svært visuell totalopplevelse. Det i nesten så stor grad at man glemmer bort at vokalen til Jonas Bjerre til tider var sur og nesten druknet i alt virvaret på scenen.

Ambisiøst

Det danske bandet er ambisiøse på flere områder, og serverer også e totalpakke som inkluderer mye mer en bare lyd. At Mew fikk spille etter at mørket hadde senket seg i hovedstaden skulle også vise seg viktig for at den audiovisuelle opplevelsen langt på vei lyktes.

Likevel er det langt fra det Mew presterer til islandske Sigur Rós' svevende og atmosfæriske lydlandskap, slik vi ble vitne til under blant annet fjorårets Øyafestival.

Mew er gode på det de gjør, men de synes samtidig å være litt beskjedne i forhold til sin status. Låtmaterialet vitner også jevnt over om godt håndverk, men deres til tider svært så pompøse tilnærming blir lett noe masete i lengden.

Alt i alt leverte likevel Mew en jevnt over god konsert på Øya. Men dette bandet fremdeles har et stykke og gå før de kan overta stafettpinnen etter Radiohead.