ABC Nyheter

Leverte en god konsert, men som kunne ha blitt betraktelig bedre.

OSLO (ABC Nyheter): Plystring er ikke nødvendigvis - men det kan være - helt ålreit. Men da helst i små doser. Multitalentet Andrew Bird har tydeligvis oppdaget at lyden som kommer ut når han lager trutmunn, kan fungere som nok et instrument han kan underholde sitt publikum med.

For å ikke ødelegge en karriere som så vidt har begynt å blomstre verden rundt, bør noen snarest fortelle Andrew Bird, som ellers er en dyktig og interessant artist, at plystring ikke er fullt så kult som han selv synes å tro.

Plystreterror

På Øyanatt-konserten hans på Rockefeller viste ikke den 36 år gamle amerikaneren antydning til å ville begrense seg på dette feltet. Han sørget for å legge inn en plagsom «plystresolo» eller tre i mer eller mindre hver bidige låt han fremførte sammen med sitt ellers svært så eminente band.

For forestillingen som sådan fungerte ellers prikkfritt. Birds låtmateriale og hans evne til å leke seg gjennom arrangementer som både er fiffige og annerledes, sørger for at publikums interesse opprettholdes. Etter at Andrew Bird slapp sitt stødige fjerdealbum «Noble Beast» i vinter, har forventningene til hans Øyanatt-konsert ikke overraskende vært skrudd opp.

Bird har en stemme som føyer seg inn i rekken av gode vokalister med forankring i singer/songwriter-segmentet, og på en god dag går han størrelser som Jeff Buckley, Thom Yorke og Hawksley Worman i næringen. Han spiller også både gitar og fele med innlevelse og sjel, selv om han tidvis tvinger frem noen tragikomiske referanser til Grand Prix-vinner Alexander Rybak.

Referansjekresj

Legg til mannens trang til å plystre seg gjennom hver bidige låt, og det blir etter hvert nesten umulig å ikke tenke på 70-tallets folkelige plystrekonge Roger Whittaker - eller enda verre; komiker Atle Antonsens lefling med fenomenet.

Andrew Bird er med andre ord en artist som det er vel verdt å notere seg. Låtene hans er tidvis utsøkte, og på plate fungerer oppskriften hans godt. Den overdrevne plystretrangen hans bidrar imidlertid til å ødelegge et sett som ellers inkluderte noen arrangementer og en stemning som til tider var nesten magisk. Noe også deler av publikum reagerte på ved å danse markert ironisk til all plystreonanien som strømmet på fra scenekanten.