ABCNYHETER

(ABC Nyheter): Jeg vet ikke helt hva som er galt med meg, men jeg simpelthen elsker å se actionheltinner banke livskiten ut av menn. Det kan være fordi jeg er litt pysete selv. I tillegg digger jeg å se übercoole, sexy Angelina Jolie på lerretet. Ettersom dette stort sett er hele premisset for «Salt» må jeg si jeg koste meg i kinosalen, til tross for det fullstendig håpløse plottet. 

Storyen henger nemlig ikke på greip. CIA-agent Emily Salt må rømme for livet etter at en russisk avhopper anklager henne for å være russisk agent som planlegger å drepe den russiske presidenten. Forvirrende greier. For hva er egentlig sannheten? Gjennom filmen blir det opp til oss å avgjøre: Er Salt en ond russer eller på spiller hun egentlig på lag med de snille amerikanerne?   

Ufrivillig latterlig

På ett eller annet tidspunkt sluttet jeg å bry meg. Den kalde-krigen-problematikken virket håpløst 80-talls og de stereotype, russiske slemmingene ufrivillig latterlige.

På det følelsesmessige plan funker historien også dårlig. Agent Salt har giftet seg med en tysk spesialist på edderkopper(?) som også havner i trøbbel når identiteten hennes blir avslørt. Dermed er deler Salts halsbrekkende flukt er derfor motivert av angsten for at ektemannen skal bli drept. Jolie sliter imidlertid med å vekke empati og utdype den emosjonelle dybden i karakteren. Hun har stort sett kun ett ansiktsutrykk filmen gjennom. Et uttrykk som best kan karakteriseres som «rasenendeforbanna-medsexytrutmunn».

Men for guds skyld. Man går da ikke på popcorn-action for å trenge ned i hovedpersonens sjelsliv. Den syltynne storyen drukner (heldigvis) fullstendig i de spektakulære actionscenene som kommer tett som helligdager i mai. Regissør Phillip Noyce som har laget actionfylte spionfilmer før ( «Patriot Games» 1992, «Clear And Present Danger» 1994 ), vet hva han holder på med.

Gjør jobben

Angelina hopper, løper, sprenger, skyter og ikke minst slåss seg gjennom halvannen time. Hun bytter kontinuerlig parykker og klær. På ett tidspunkt opptrer hun til og med i drag (noe som forstyrrende nok får henne til å ligne skremmende mye på vår egen Kjell Elvis, men det er en fullstendig digresjon). Blodet spruter, glass knuses og kjever brekkes. Stuntene er fullstendig overdrevne og ulogiske, men man blir likevel underholdt. Og da er mye av jobben gjort.

I likhet med sitt svenske motstykke Lisbeth Salander, fremstår Evelyn Salt som en ravende psyko som blir drevet fremover av et voldsomt raseri som kommer av en grusom barndom. Det er forfriskende å se en kvinnelig hovedperson som ikke lar seg styre av følelser og egentlig bare vil hjem til mann og barn. Til og med Tarantinos «Bride» i «Kill Bill» falt jo med et mageplask inn i mammarollen til slutt.

Det hører med til historien at hovedpersonen i «Salt» opprinnelig var en mann og at rollen var tiltenkt den blodfattige, og spør du meg, sjarmløse Tom Cruise. Det tror jeg hadde gjort «Salt» til en katastrofal affære.

I alle fall for oss som digger hardtslående damer.