Et tamt mirakel
Mirakelet i Lourdes skildrer en gruppe pilgrimers opplevelse av et opphold ved pilgrimsmålet Lourdes i Frankrike.
Christine sitter i rullestol og reiser som så mange andre til Lourdes, kanskje med håp om å helbredes, men like mye får å unnslippe ensomheten hun opplever. I tillegg til Christine, består persongalleriet av mennesker med ulik motivasjon for å reise til det kjente pilegrimsmålet sørvest i Frankrike. Noen reiser enten for den psykiske eller fysiske helbredelsens skyld, andre bare med det formål å se et mirakel skje.
Behandler ikke problemstillingene
Et av filmens problemer er nok kanskje et den ikke helt klarer å bestemme seg for hva den vil. Det er for eksempel mulig regissør Jessica Hauser ønsker å kritisere den kyniske utnyttelsen av mennesker i vanskelige situasjoner gjennom løfter om mulig helbredelse, men den problemstillingen behandles ikke i særlig grad i løpet av filmen. Samtidig reiser enkelte karakter problemstillinger som for eksempel hvorfor noen blir helbredet men ikke andre samtidig som Gud skal være både god og allmektig, men gjør aldri noe helhjertede forsøk på å diskutere disse nærmere.
Christines ensomhet skildres tydeligere, og det er ikke vanskelig å føle med den unge kvinnen som er lam fra halsen og ned og trenger hjelp til absolutt alt. Resten av persongalleriet består også av interessante mennesker, men man forventer samtidig mer av dem enn det man får.
Mirakelet inntreffer
Når mirakelet faktisk inntreffer spilles det på både glede, tvil og sjalusi, men også her gjør filmens ekstremt lavmelte tone at det hele underspilles for mye og konfliktene blir tamme og uttrykksløse.
Mitt største problem med filmen er nok kanskje likevel at den ikke tar stilling til hvordan mirakelene i filmen inntreffer. Er det virkelig Gud som helbreder, er det troen som i seg selv fører til at enkelte blir friske, eller ligger det medisinske forklaringer bak? Det gjøres bare et halvhjertet forsøk på at ta stilling til dette spørsmålet og et stort spørsmålstegn blir stående igjen.
I det hele tatt blir historien om Christine, som i utgangspunktet er både velspilt og menneskelig fremstilt, hengende i løse luften uten skikkelige holdepunkter. For mange vil det kanskje være mulig å lese inn mening i filmens handling som ikke vises tydelig eller kanskje ikke en gang er der, men jeg er mer interessert i å oppleve noe filmskaperen har ønsket å uttrykke, enn hva jeg selv mener at filmen bør handle om.


Høytlesning gir skoleflinke barn
Grekere retter sinnet mot EU