ABC Nyheter

Nord er den tragikomiske beretningen om det tidligere skisportstalentet Jomar Henriksen (Anders Baasmo Christiansen) som på grunn av en mental knekk for fem år siden har lagt livet på hylla. Med i dette fallet mistet Jomar også mange av menneskene rundt seg, og han søker tilflukt i en vernet jobb som bestyrer av et skitrekk i Trøndelag hvor han fyller hverdagen med katastrofedokumentarer på TV.

Det er først når Jomar får vite at han er far til en fire år gammel gutt nordpå at han skjønner at en forandring må til. Utstyrt med lykkepiller og sprit biter han tenna sammen og tar fatt på de hundre milene nordover til dalen der ekskjæresten bor.

Det blir en ferd langs Norges sidegater, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Først per snøscooter, og etter hvert på ski. Og som det hør seg og bør seg blir det underveis på ferden plass til et og annet møte med pussige figurer og skjebner som får Jomar til å skjønne at det alltid finnes folk der ute som har det verre.

Og for å ta starte med det som er bra med Nord: Det er en visuell film med flotte bilder og flott natur. Dialog og scener har god timing. Skuespillet virker ekte og Baasmo Christiansen gir karakteren sin både dybde og troverdighet. Møtene mellom Jomar og menneskene underveis på ferden nordover har nærhet, varme og humor i seg.

Filmen inneholder blant annet en kostelig scene hvor Jomar og en homofob nordlending prøver å bli fulle ved hjelp av sandpapir, barbermaskin og tamponger med sprit. Et annet møte, med tydelig Loe-signatur, er møtet med en eldre same som har funnet sin helt spesielle måte å ende livet på. Det er scener som vil stå spikret fast i hukommelsen din.

Dessverre er det også ting som ikke fungerer like bra med Nord. Er du en hund etter handling og action malt med bred pensel, er kanskje ikke dette filmen for deg. Dessuten oppleves filmen til tider som litt for seig, litt for langtekkelig - til tross for at den bare varer en time og et kvarter. Av og til tar man rett og slett seg selv i å tenke at filmen egentlig kunne vært komprimert ned til en førtiminutters kortfilm. I det formatet hadde den trolig fungert glimrende. Alternativt kunne den ha vært gjort lengre - og inneholdt flere møter, flere situasjoner hvor ting det legges opp til fullføres i større grad.

For til tross for godt skuespill, fine situasjoner og lavmælte underfundighet i bøtter og spann, føles filmen også noe stillestående og uforløst.