Kvinner på randen!

Helgen byr både på premiere på storfilmen «The Hours» og kvinnedagen. Intet annet enn et perfekt sammentreff. Uansett er dette en film som må sees, enten du er kvinne eller mann.


 Kidman med løsnese. Kidman med løsnese.

Oscar = kvalitet?


Noen filmer ser bare

for

gode ut på papiret. Store skuespillere, kritikerroste manuskript, prisbelønnede regissører - med andre ord så skriker de formelig etter Oscar-statuetter.

Dette er noe jeg personlig får frysninger av. Store, episke, pompøse filmer skremmer og kjeder meg. «Titanic», «Den engelske pasienten», «Braveheart», «Danser med ulver»- skrekk og gru. Du sitter med en klam hånd over deg som sier «dette er bare så inderlig bra at du

like det».

 «Mrs. Dalloway says I'll buy the flowers myself». «Mrs. Dalloway says I'll buy the flowers myself».

Stjernelag


The Hours er en slik film. Den formelig oser av Oscar-potensiale, og er naturlig nok nominert i ni kategorier. Stjernelaget Nicole Kidman, Meryl Streep og Julianne Moore innehar hovedrollene. Filmen er basert på den Pulitzer-vinnende romanen av Michael Cunningham. Jeg var skeptisk idet jeg satt meg ned for å se den.

I filmen følger vi tre kvinner i totalt ulike tidsepoker. I 1941 møter vi forfatteren Virginia Woolf, som fyller lommene med steiner og går ut i en elv for å begå selvmord. I Los Angeles i 1951 er den gravide husmoren Laura Brown på rask vei mot et sammenbrudd som kan ende med selvmord. I New York i 2001 blir Clarissa Vaughan satt ovenfor sitt største mareritt når den aidssyke bestevennen og tidligere elskeren hennes truer med å ta sitt eget liv.

 En ulykkelig Moore. En ulykkelig Moore.

Dances With Woolf


Og det er romanen «Mrs. Dalloway», som Virginia Woolf skrev i 1925, som binder historiene sammen. Romanen skulle for øvrig egentlig hete «The Hours». Virginia skriver den, Laura Brown leser den, og redaktøren Vaughan har klengenavnet «Mrs. Dalloway». Som i boken er også filmen en beskrivelse av en dag i de ulike kvinnenes liv. En dag hvor de alle står opp, spiser frokost, og skal forberede et selskap.

Og de parallelle historiene er fylt av sammenbrudd, savn, ulykkelig kjærlighet, dårlig samvittighet og undertrykt seksualitet. Man går med andre ord ikke på kino for å hygge seg når man skal se denne filmen.

 Streep og Claire Danes som mor og datter. Streep og Claire Danes som mor og datter.

Kidman med nesen


Skuespiller-prestasjonene er faktisk helt fantastiske. Kidman spiller den hengslete, dårlig kledde Virginia Woolf på en så gripende måte at det er umulig å tenke på henne som den glamorøse skuespilleren hun egentlig er. Det er detaljene i alt hun gjør som er mest fascinerende. Hendene hennes er slitte, hun skriver kjevhendt slik som forfatteren gjorde, måten hun røyker sigaretter på er ubetalelig, og ikke minst er forholdet mellom henne og mannen beskrevet på en så sår og vakker måte at det kan knuse den verste kyniker.

Det glade 50-tall?


Julianne Moore er på sin side perfekt som den gravide husmoren på kanten av stupet. I løpet av «sin» dag får hun besøk av venninnen, som spilles briljant av Toni Collette. Og det hele ender i et hett kyss. Dette kan på overflaten leses som at hun hadde vært lykkeligere som lesbisk. Men vi forstår at hennes bunnløse depresjon handler om følelsen av å være fanget i en hverdag hvor hun drepes minutt for minutt.

 Ed Harris spiller dødssyke Richard. Ed Harris spiller dødssyke Richard.

Hvem lever du for?


Tematikken med kvinner som ofrer seg for andre, er likevel mest synlig i den delen av historien som utspilles i år 2001. Meryl Streeps tolkning av den nærmest selvutslettende Clarissa er, ikke uventet, strålende. Med sitt «Mona Lisa»-smil og flakkende blikk er hun en perfekt moderne «Mrs. Dalloway» som fortvilet prøver å holde fasaden. Hele sin eksistens har hun viet til sin AIDS-syke venn Richard, og når han begynner å miste grepet forsvinner også hennes livsgrunnlag. Som Richard skriker til henne etter en krangel: «WHAT ABOUT YOUR OWN LIFE?!! Just wait until I die, then you will have to think of yourself».

Hver dag er unik


Med andre ord vant «The Hours» meg fullstendig, til tross for bange anelser om at det var en nok en overprodusert film som skrek etter Oscar-statuetter. Jan Kjærstad fortalte i programmet «Store studio» at dersom man først hadde lest Virginia Woolf, ville man aldri kunne skjære en skive på samme måte igjen. Jeg skal ikke si at «The Hours» hadde en så sterk effekt, men den får deg absolutt til å tenke over hvor unik hver dag egentlig er.

Nå kommer sikkert alle intellektuelle «wannabes», som aldri tidligere har orket å gi seg i kast med Virginia Woolf, til å løpe og kjøpe «Mrs. Dalloway». Jeg skammer meg ikke for å innrømme at jeg er en av dem.