ABC Nyheter

- Visste du at drager tisser lava?

 

Det er naboen min Jonas, som spør.

- Nei det visste jeg ikke, men når du sier det så høres det jo på en måte logisk ut. Er det moren din som har lært deg det?

- Nei, jeg bare vet det, svarer han.

- Men hva er det som kommer ut andre veien da, spør jeg nysgjerrig.

- Når de bæsjer, mener du?

- Ja.

- Lava, vel, svarer han med den største selvfølgelighet, som om dette er noe jeg burde vite, eller i hvert fall evne å dedusere meg frem til på egenhånd.

Han åpner jakken og henter nøkkelen frem fra under ullgenseren. Jonas er et nøkkelbarn og går med egen husnøkkel i en snor rundt halsen. Han smiler stolt til meg mens han låser seg inn, uten at noe mer blir sagt. Samtalen vår er over.

Det er noe av denne selvfølgeligheten Jonas bærer på som jeg ønsker meg. Denne skråsikkerheten som man bare har når verden er liten og oversiktelig.

Det handler i grunnen ikke om hva man vet eller kan noe om, men om tryggheten til å gi sine meninger til kjenne. Evnen til å fortelle en historie som om den var sann helt uavhengig av om den er det eller ikke.

Om Jonas forteller meg et eventyr eller om han gjengir en faktaopplysning så gjør han det med samme alvor, med samme letthet. Han blunker ikke med øynene for liksom å understreke at han tøyser og tonefallet hans er det samme enten han snakker om drager og monstre, eller om han resiterer alfabetet eller enkle tallrekker.

Jepp! David Lynch har noe de fleste mangler.

Jonas har noe jeg vil ha. Han er kul uten at han reflekterer over det. Han er morsom uten å prøve. Vinner han tilhørerens gunst (les; min interesse) så gjør han ikke noe ut av det, bare fortsetter å prate som om ingenting har hendt.

Og når jeg vil ha mer – når jeg vil vite hvor alle disse tankene kommer fra, så himler han bare med øynene over min manglende evne til innlevelse. Dersom jeg ikke vil være med på at hans sannhet er sann, så trekker han bare på skuldrene og gjør noe annet.

Jonas har ikke noe behov for å overbevise meg dersom jeg ikke vil lytte på hans premisser. Jonas er seks år og han har noe jeg vil ha.  

I går kveld ble jeg sittende oppe sent for å se på Mullholland Drive av David Lynch.Og nå mener jeg bestemt at jeg har forstått hvorfor alle mener han er en så himla god regissør.

Det er simpelthen fordi han gjør det motsatte av alle andre. Der andre regissører ville tenkt at vi må skape karakterer og omgivelser som tilskueren kan identifisere seg med, så gjør Lynch det motsatte og skaper en feberfantasi som ligger i bevissthetens utkantstrøk, der du aldri helt våkner opp og får ristet av deg av drømmene fra i går.

Der en ordinær regissør ville instruert en skuespiller til å opptre naturlig i en unaturlig situasjon, gjør Lynch det motsatte - dersom noe fantastisk eller utrolig skjer i filmens virkelighet opptrer karakterene som om dette er noe de opplever i det daglige og som de derfor bare er nødt å forholde seg til.

Bitte små hverdagslige konflikter setter dem imidlertid helt ut – får dem til å dra seg i håret, til å gråte eller skrike uhemmet som om virkeligheten har gått helt av skinnene.

På den ene siden gjør Lynch alt han kan for å bryte ned illusjonen om at det du ser på er virkelig. Karakterene hans snakker unaturlig sakte, affektert og alt for høyt. De tar for lange pauser der de ser dvelende på hverandre som om de er litt dopa og de snakker sammen uten å plukke opp hverandres tråder.

På den annen side - og det er her han er god - så makter han å etablere en forståelse internt mellom karakterene som aldri brytes ned. Det fører til at hver gang vi som tilskuere tenker at fremmedgjøringen blir for stor, at dette her det er for drøyt, at nå henger jeg ikke med lenger, så spiller det egentlig ingen rolle, for så lenge alle karakterene i Lynch sitt univers tror på det samme, aksepterer og lever under de samme betingelsene, så aksepterer vi det til slutt vi og.

Vi tror altså ikke på det vi ser, men vi aksepterer at karakterene tror på det som sies og gjøres i filmens virkelighet - at de identifiserer seg med hverandre og hverandres rasjonalitet.

Filmen får dermed en slags indre logikk som gir oss følelsen av at det er vi som er dumme dersom vi ikke umiddelbart klarer å gripe logikken i det som skjer på lerretet.

Og det er da vi reiser oss fra stolen og klapper.

Vi smiler underfundig og ser på hverandre med en lun innforståtthet, som om vi alle har sett og forstått nøyaktig det samme. Ja, hva den mannen får til, sier vi, uten noen gang å åpne munnen!

Vi er så redde for å ha tatt feil at vi der og da inngår en taus pakt om aldri å fritte hverandre ut om hva som var intensjonen med filmen, hvor meningen eller moralen lå i det vi akkurat har sett. Vi er bare enige om at det er bra.

Jeg mener ikke å si at Lynch ikke er bra - for det er han, men det er motet som er hans nådegave - evnen til å si; det er dette som er min virkelighet og den bør være god nok for dere også - ikke evnen til å overføre en forståelig historie til en forståelig fortelling.

Når filmfolk skal forklare hvorfor Lynch er god så begrunner de det ofte med påstanden om at han tar publikum på alvor. I filmkritikken betyr dette som oftest at regissøren ikke gir tilskueren svar på alle spørsmålene filmen tar opp.

At man ikke forteller hele historien og dermed blir overtydelig, men at man tvert i mot overlater en del løse tråder til publikum, slik at tilskueren blir nødt til å være deltagende og pusle de siste bitene selv.

Men David Lynch tar slett ikke publikum på alvor, den eneste han tar alvorlig er David Lynch. Det er heller ikke slik at han forteller deler av en historie – han forteller hele historien og litt til, men bare slik han ser den.

Om Shakespeare-oversettelsene til Andre Bjerke ble det sagt; at de var gode, men at de kom i Bjerkeramme. Altså at gjendikterens personlige signatur var tydelig til stede i den oversatte teksten.

Lynch er ofte mer til stede i sine egne filmer enn det fortellingene hans er. Han insisterer så kraftig på å bli sett at det er lettere å se hvem som har laget filmen, enn det er å skjønne hva den dreier seg om.

Lynch får meg til å ville rekke opp hånden å si; lærer, jeg trenger nok litt hjelp med det stykket her.

Jeg har imidlertid aldri vært særlig komfortabel med å rekke opp hånden. Ikke i forelesningssalen og ikke i klasserommet. Nei, ikke gjør det, synger Lars Lillo – ikke gjør det nå som alle ser det. Vent til etterpå, alle mine venner er til stede.

Og det var det jeg gjorde. Ventet til timen var over og nappet læreren forsiktig i armen når han var på vei til lærerværelset. Hvorfor gjøre det så vanskelig? Hva var det jeg var så redd for å vise frem? Det hendte stadig vekk at jeg glemte hva det var jeg hadde lurt på.

Det gjorde meg ingenting å snakke i en forsamling dersom læreren ba meg lese noe, eller svare på et spørsmål jeg kunne svaret på. Det å rekke opp hånden for å spørre om noe jeg hadde vanskelig for å forstå – det var imidlertid en luksus jeg bare unntaksvis unnet meg.

Det merkelige var at jeg aldri synes det var irriterende eller teit når andre gjorde det. Jeg hadde bare en forestilling om at det ville bli teit dersom jeg gjorde det selv. Jeg antar at jeg hadde en slags frykt for å bli avslørt, at med-elevene mine skulle forstå hvor lite av det jeg ga meg ut for å kunne som var faktisk kunnskap.

Og hvor lite av det igjen som jeg var kommet frem til på egenhånd. Nå, når jeg ser tilbake på det, er det noe nesten heroisk over å sitte der bak pulten å nekte seg selv muligheten til å lære på eget initiativ.

Jeg vet ikke om Jonas er redd for å rekke opp hånden eller ikke, men at han stoler på egen kunnskap hersker det ingen tvil om. Han har en helt overlegen måte å forholde seg til disse tingene på.

Jonas vurderer simpelthen ikke muligheten for at han kan ta feil. Så dersom jeg stiller spørsmål til noe av det han sier, ser han bare rart på meg, og gjentar det han har sagt litt saktere.

- Men Jonas det finnes ikke drager på ordentlig.

- Gjør det vel, svarer han. De stammer fra dinosaurene.

- Hvor har du lært det?

- Jeg bare vet det.

Jeg er ganske sikker på at Jonas og David Lynch kunne funnet hverandre i samtaler ført utelukkende på førstnevntes premisser.

Og at det er deri sistnevntes geni egentlig ligger.