ABC Nyheter

Hollywood slipper ikke unna med den samme gørra lenger. Det er ikke lenger nok med et par stjerner noen gedigne smell, en tam kjærlighetshistorie og en dårlig unnskyldning av et manus for å gjøre oss fornøyde. Å se «Wolverine» er som å gå minst ti år tilbake i tid.

Produsentenes tid

På 80- og 90-tallet kunne vi la det passere. Med blant annet Jerry Bruckheimer («Con Air», «Armageddon») i spissen kom produsentenes storhetstid. Salgsuksesser ble produsert på samlebånd for et ukritisk kinopublikum. Regissører, måtte om de ville lage film være pent nødt til å legge vekk sine «kunstneriske nykker». Cash var ikke bare konge, men også diktator. Når en film hadde gått gjennom den enorme Hollywood-mølla kunne du være sikker på at alt som var av personlighet eller støtende innhold (unntatt vold, som selvfølgelig er helt ok) var fjernet. Slik er det i stor grad fortsatt, men når det gjelder superhelt-filmen så har noe vesentlig forandret seg.

Independent-regissøren tar styring

Paradoksalt nok var «X-men» faktisk en av filmene som sørget for dette. Da den første moderne X-men filmen kom i 2000 gav regissør Bryan Singer superhelt-sjangeren en sårt tiltrengt vitamin, eller skal vi si adamantium- innsprøytning. Singer hadde fem år tidligere etablert seg som en av independent-filmens mest spennende regissører gjennom blant annet «De Mistenkte» (Hvem er Keyser Söze?).

Han fikk fritt nok spillerom til å gi filmen personlighet og tyngde. Bryan Singer ble ikke bare regissør, men han var også med på på å skrive filmmanus. Med Singers navn på plakaten fikk «X-men» både tyngde og troverdighet.

To år senere gjorde produsentene av «Spiderman» noe lignende. De hentet inn «Evil Dead»- regissør Sam Raimi, og hovedrollen gav de til Toby Maguire, kjent for sine hyperfølsomme dramatiske roller i smalere filmer. Siden har inedpendent-filmen gjennom både skuespillere og regissørere invadert supeheltsjangeren. Det har gjort filmene store, gode og nyskapende.

I fjor toppet det seg med Christopher Nolans «The Dark Knight», som endret mitt syn på action-film for alltid. Jeg går ikke lenger ut av en kinosal og tenker, ja ja, den var dårlig, men det gjør ikke noe. Jeg sitter ikke og halvsover i en kinosal og tenker at det er slik det skal være.

Hva skjedde?

«X-men Origins: Wolverine» er en såkalt «prequel» til X-men. Bryan Singer har for lengst forlatt skipet, om med ham er også kvalitetsstempelet borte.

Filmen forteller historien om Wolverine, før han ble en av X-men. Wolverine er i utgangspunktet en av de mest komplekse figurene fra den opprinnelige filmen. Rettferdighetssans kombinert med ulveegenskaper gir ham den rette blandingen av mørke og lyse sider som gjør en superhelt interessant. I «X-men Origins: Wolverine» kommer dette aspektet overhodet ikke til sin rett.

The lumberjack man

Wolverine har dratt til Canada og blitt tømmerhugger. Der har han funnet en søt mørkhåret jente som ligner litt på Liv Tyler, men ikke er det. Det står «jeg skal dø» i panna hennes. Jeg sier ikke hva som skjer, men selvfølgelig forblir ikke Wolverine tømmerhogger lenge.

Wolverine er en blodharry helt. Han går harry, snakker harry og han har harry skinnjakke. Den mest harry scenen er når han må slå ut en feit fyr i bokseringen for å få ham til å snakke, og enda mer harry er det når den feite fyren lander og de har lagt på lyden av et tre som faller. Jeg tenker at de som ler her, og kanskje også spiller av scenen igjen og igjen er 13 årige kvisete gutter som lever på potetgull og Cola, og aldri går ut av huset, untatt når de skal kjøpe dataspill. Jeg hører dem allerede le rått inne i hodet mitt.

Jackmans egotripp

Jeg mistenker at en av produsentene har rotet det til her, og denne produsenten heter Hugh Jackman. Som både hovedrolleinnehaver og produsent fremstår «Wolverine» som et krampeaktig forsøk på å fremme egen karriere. Gjennom Jackman fremstår «Wolverine» som en trettende selvrettferdig helt.

«Those were innocent people you killed back there!»

Beklager Jack, men replikker som dette fungerer ikke. Faktisk fungerer ingen av replikkene særlig godt, og heller ikke skuespillerne.

Forståelig nok er det irriterende for skuespilleren som spiller helten når det er skurkene som blir den mest interessante (Heath Ledger - the Joker). Jackman har ikke det problemet. Han har hanket inn skurker som er minst like uinteressante som ham selv. En av dem er faktisk Ryan Reynolds som spiller Berg i Pizzagjengen (!). Han har vært noen timer på treningsstudio (og giftet seg med verdens hotteste dame), uten at det har gjort ham nevneverdig tøffere eller skumlere. Da er Liev Schreiber bedre. Som den tvilsomme broren til Wolverine gjør han den beste skuespillerprestasjonen i filmen.

Mislykket

«X-men Origins: Wolverine» er en film som på alle måter har de dramatiske forutsetningene for å bli en god film. Men med et dårlig manus i bunn har skuespillet blitt ubehjelpelig og karakterene grunne. Resultatet er en actionfilm som fremstår som en dårlig blåkopi av mange andre.