ABCNYHETER

«Hovedpersonene har dessuten fått et snev av småborgerlig desperasjon etter at de rygget inn i middelalderen. (..)selvsentrerte lykkejegere drevet av «meg først»-innstilling og abnorm handlemani - men nå er de i tillegg verpesyke og fokuserte på å bygge kjernefamilie», skriver den fresende sinte anmelderen i Dagsavisen. Fylt av testosteron vrenger han ut sin vrede under overskriften «østrogenbomben».

«Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet. Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød. Filmen handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden.», roper den mannlige stemmen fra Stavanger Aftenblad.

Hvorfor så sint, lille mann? For all del, det er ingen ting i veien med disse skribentens talent, det er flinke folk. Og la det være sagt at jeg nærmest kan høre det single i glasshuset jeg sitter i. Det er helt greit å gi dårlig omtale til en film man ikke liker.

Likevel er det noe med den aggressive tonen som overrasker.

Jeg griper meg i å tenke at kanskje, bare kanskje blir det litt for mye for noen at 40 år gamle damer i høye hæler våger å utfordre klassiske helter som Indiana Jones og Iron Man i sommervarmen.

For å fortsette på parallellen. Det ser ut til at det største problemet disse mennene har med våre kvinnelige superhelter, er deres interesse for mote og klær. Et argument like håpløst som at jeg skulle kritiserer Jernmannen for å være for opptatt av rustningen sin, eller Indiana Jones for å ha et overfladisk forhold til pisken.

Selve premisset for «Sex and the City» er jo at dette er en glossy flukt for oss hverdagsjenter, inn i en verden av LaCroix, Westwood og andre merker vi knapt har hørt om langt mindre har råd til. Er nå det så ille? Hva i alle dager skal man vente seg av denne filmen? En dyptgående analyse av kjærlighetsforhold á la Bergman? Filmkunst på linje med Krzysztof Kieslowski?

La oss stikke fingen jorden. «Sex and The City» er ikke mer enn en søt underholdningsfilm som gjør akkurat det den lover: Underholder.

Hvorfor må Carrie og venninnene forsvare seg på alle områder, fra feminisme til den vestlige verdens materialisme, mens vi svelger rått hva de middelaldrende mannlige heltene gjør uten videre analyse?

Samme anmelder som raser over de «patetiske» kvinnene hyllet for noen uker siden Indiana Jones. Terningen trillet til seks og han utbrøt ekstatisk: «Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer».

OK. Så det er greit å holde seg til formelen så lenge det er en mann i hovedrollen. Fint å notere seg for framtiden.

En annen ting mine mannlige kolleger i inn og utland tillater seg når de omtaler «Sex and The City», er en slags selverklært ignoranse når det kommer til stoffet. De setter seg selv utenfor målgruppen og hever seg over «uviktighetene» som presenteres.

Derfor kommer det halvkvedede viser som: «dette er et fenomen som nærmest ekskluderer heterofile menn », «jeg burde jo egentlig ikke anmelde denne filmen ettersom jeg ikke engang vet hvem Vivian Westwood er.»

Og hvem kan vel egentlig klandre dem for å mangle innsikt i damers liv? Statistikk viser at av de topp 50 filmene som kom ut av Hollywood i 2007 var kun fem fokusert på kvinner.

Hva skjer så når det endelig kommer en film med kvinner i hovedrollen som ser ut til å slå alle rekorder? I månedsvis og årevis har man fokusert på hvordan de fire skuespillerne mest sannsynlig hater hverandre og krangler som små bitcher dagen lang. I likhet med de frustrerte fruer og 40 år gamle ungkarskvinner er det de samme gamle mytene som gulpes opp i media. Putt mer enn to damer i samme rom og det blir bråk. Så små og ynkelige er vi nemlig.

«Jeg er allerede så drittlei det ansiktet til hun Sarah Jessica Parker», snerrer en mannlig kollega, og jeg har en snikende følelse av at det er en hel del flere menn der ute som hater denne filmen allerede før de har sett den.

I boken «Bitterfitte» som kom ut tidligere år, beskriver forfatteren sine problemer med å finne sin rolle som kvinne i det moderne såkalte likestilte samfunn. Mye av dialogen rundt «Sex and The City»-filmen får meg til å lure på om det finnes en hel del usikre bitre kuker der ute også. Som føler seg merkelig truet av overfladiske kvinner i høye hæler.