ABCNYHETER

- Jeg har store forventninger til fjerde sesong. Gjennom de siste sesongene har «Mad Men» vært noe av det beste amerikansk tv har hatt å by på, sier medieviter og pressetalsmann i TV2 Alex Iversen.

En amerikansk drøm

Det handler om livet rundt PR-kontoret Sterling Cooper på Manhatten på begynnelsen av 60-tallet. I sentrum finner vi den suksessfulle reklamemannen Donald Draper. Han lever tilsynelatende den amerikanske drøm til det fulle. Han har en godt betalt jobb, er respektert på arbeidsplassen, elskerinnene venter på ham i lunsjpausene og trygt plassert hjemme i forstadene finner vi en vakker kone sammen med deres to barn.

Men den tilsynelatende perfekte overflaten har et heller råttent fundament, som bare trenger et lite dytt for å falle sammen.

- Et gjennombrudd

«Mad Men» har gått på diverse kanaler på norsk tv, men det er først og fremst dvd-salg som har gitt den en trofast fanskare her hjemme. Med i overkant av to millioner seere i USA regnes serien fremdeles som relativt smal, men det kan komme til å endre seg tror Iversen. Med en glamorøs set-design og garderobe har Mad Med fått en ikonisk status innen TV, en trend som er i ferd med å spre seg ut på gatene og inn i hjemmene.

- Jeg tror at «Mad Men» må stå foran et stort gjennombrudd. Den er allerede anerkjent av kritikere og seriekjennere, men dersom man nå ser på artikler og omtale i forkant av denne sesongen så tror jeg at mange nå er nysgjerrige, sier medieviteren.

Obama er fan

Til og med Barack Obama ser på «Mad Men». På kontoret sitt har serieskaper Matthew Weiner, som tidligere blant annet har jobbet som skribent på Sopranos, hengt opp en hilsen fra presidenten der han gratulerer med suksessen og forteller at han likte den forrige sesongen. I august kan «Mad Men» for tredje år på rad vinne en Emmy for beste dramaserie på tv i USA.

Risikabel utvikling

Det eneste potensielle skjæret i skjøen har tv-skaperne selv skapt. På slutten av tredje sesong utviklet handlingen seg i en retning som vil etablere helt nye rammer for flere av hovedpersonene. Utfordringen blir å bygge videre på suksessen samtidig som handlingen eskalerer inn i noe nytt.

- «På noen måter føles det veldig risikabelt og skremmende, sier serieskaper Weiner til Mercury News.

- Jeg er spent på hva de vil gjøre med karakterene og handlingen. Jeg er ikke redd for at de ikke skal klare å lage en suksess til. Det er lagt så mye jobb ned i dette og det er de samme menneskene som lager serien nå som før. Jeg tror at de lager så få episoder per sesong at de klarer å opprettholde kvaliteten, sier Iversen.

Kostymer skaper trend

I USA ble det denne uken arrangert storstilt gallavisning før søndagens premiere på fjerde sesong. På den røde løperen står serien skuespillerinner i kjoler med tidsriktige snitt fra 60-tallet. Likevel virker de på et underlig vis moderne nå etter at designhuset Louis Vitton og deres designer Marc Jacobs presenterte en sterkt Mad Men-inspirert kolleksjon for høsten.

Det er nokså uvanlig å se på serier fra 60-tallet som kostymedrama, men Iversen mener at det er en betegnelse som passer for «Mad Men».

Det stilfulle, klærne og omgivelsene er en viktig del av serien. Måten karakterene beveger seg rund i stilfulle drakter er i seg selv noe som er veldig attraktivt for serien, sier han.

Dramaet på innsiden

En av grunnene til at Mad Men er en serie som har bygd seg opp nokså sakte over tid uten den fenomenale øyeblikkelige suksessen den kanskje har fortjent er at det er en serie som ikke benytter seg av dramatisk ytre handling, men som i stedet krever tålmodighet av seeren.

Mens hovedpersonene pusser på fasaden og kjører maktkamper på høyt plan ser vi hvordan de dolker hverandre i ryggen og rives opp innvendig av ambisjoner, begjær og behov for kjærlighet.

- Den er et karakterdrama som tør å la mye av dramatikken foregå på innsiden av karakterene. Det gjør «Mad men» til en serie for vokse folk som har tålmodighet og modenhet nok til å skjønne hva som foregår. Det er en serie som krever mye. Her er er det et spill mellom ytre og innhold. Jeg kjenner ingen kvinner som ikke mener at Don Draper er verdens kjekkeste mann. Samtidig er han en ulykkelig mann i dyp eksistensiell krise. Under overflaten ligger en elendig sump av løgn og svik, forteller Iversen.

Et tidsbilde

Som er serie satt til 60-tallet fungerer «Mad Men» både som et portrett av en epoke og som et speilbilde og forklaring på tiden vi lever i nå.

- Jeg tror at det er noe av kontrasten mellom den tiden og vår tid som blir deilig, de røyker som skorsteiner , stapper i seg fet lønsj og drikker på kontoret ut en skamflølelse, sier Iversen.

I «Mad Men» møter vi blant annet den ambisiøse Peggy Olsen som representerer en moderene type kvinne som forsøker å avansere i arbeidslivet. For å gjøre det balanserer hun på en stram linje mellom feminine idealer og et ønske om å hevde seg i en forretningsverden kontrollert av menn.

Serien har både blitt kritisert og hyllet for å vise den brutale behandlingen kvinner fikk hjemme og i arbeidslivet  på den tiden.

- Slik mistet vi vår sjel

Heather Havrielsky fra nettstedet Salon.com tror at en av grunnene til at serien er så populær er fordi den speiler dagens livsstid og idealer.

- På en eller annen måte understreker «Mad Men» avstanden mellom den amerikanske drømmen og vår egen virkelighet ved å destillisere vår dype frustrasjon som nasjon til smertefullt gjenkjennelige vignetter, skriver Havrielsky.

Hun mener at kontrasten mellom seriens stilige glossy overflate problemene karakterene må håndtere er noe av det som gjør så dypt inntrykk.

«Vi tiltrekkes av «Mad Men» uke etter uke fordi hver episode stiller spørsmålet: Hva mangler i dette vakre bildet? Skriver Havrielsky.

På denne måten mener hun at serien med sine ulykkelige hovedpersoner og deres nyskapende PR-arbeid for å gjøre enkle forbruksvarer til en del av oppskriften på lykke, viser baksiden av den amerikanske drøm.

- Den amerikanske drøm er en pent innpakket sjelløs affære. Man forsøker å koble sammen en drøm og en håndfull forbruksvarer. Dette gjorde reklameindustrien så effektivt på 50 og 60-tallet. Til slutt kunne vi ikke lenger skille våre egne behov fra behovene gitt til oss av profesjonelle manipulatører. De skaffet oss eskapistiske fantasier for å komme unna våre egne påstått kjedelig vanlige liv. Slik forteller serieskaper Matthew Weiner oss hvordan reklamealderens fødsel også blir fødselen til vår misnøye som nasjon. Det som gikk tapt i det hele var sjelene våre, mener Havrielsky.