ABC Nyheter

(ABC Nyheter): «Fire mennesker omkom på Roskilde-festivalen grunnet sterkt press mot scenen under Pearl Jam-konserten. I tillegg ble 20 mennesker skadd. Konserten ble avlyst etter ulykken».

Slik lød den første hastemeldingen fra nyhetsbyrået NTB, natt til 01.juli 2000.

Det hadde regnet i flere dager, og gjørmenivået steg for hver dag. Slik er det ofte på festival. Det betydde ikke så mye. Vi, undertegnede og hennes venninne, skulle se Pearl Jam live. Det var egentlig hele grunnen til at vi hadde reist ned til Roskilde. Vi hadde snakket om det i flere uker. Skrytt av det til venner og familie. Vi skulle stå helt foran, og synge med på alle favorittlåtene.

Selv om kalenderen viste juli var det surt og kaldt. Godt pakket inn med ulltøy, kamuflert av en Roskilde regnponcho, diskuterte vi over noen øl inne i teltet om vi burde dra tidlig for å få plass helt foran ved scenen. Været gjorde at stemningen ble en litt annen. Vi trasket bortover i gjørmen like før konserten var ment å starte, mens vi sang Pearl Jam-låter for full hals.

Da vi kom fram til konsertområdet så vi fort at vi med fordel kunne komme litt før. Det var allerede fullt. Håpet om å stå helt foran, å oppnå øyekontakt med Eddie Vedder, virket nytteløst. Vi presset oss inn i mengden og havnet like bak lydmiks-basen midt på.

Konserten var ikke engang begynt. Men folk dyttet på fra alle kanter. Det var ubehagelig og vi måtte kjempe for å holde oss på beina. Vi var 17 år og visste at det som regel var trangt om plassen på konserter. Vi trakk oss enda lenger bak der vi fikk mer plass, og konserten startet like etter.

Kaos: Politiet har nettopp ankommet sceneområdet, der kaosen råder. Foto: Scanpix

- Hjelp meg

Vi var i lykkerus. Men etter bare to sanger stoppet plutselig musikken. Helten vår Eddie Vedder ber publikum om hjelp.

– Dere må hjelpe meg. Når jeg sier ifra, ta tre skritt bakover.

Vi tok tre lydige skritt bakover, men jeg tror ikke vi klarte rikke oss mer enn bare noen centimeter. Musikken startet igjen. For så å stoppe like etter. Nå skjønte vi at noe var på ferde. Eddie Vedder sin stemme var anstrengt, og det hørtes ut som om han var på gråten. Igjen ber han publikum om å bevege seg bakover. Helten vår Eddie Vedder synker ned på knær og gråter.

Vi skjønte ikke alvoret der vi stod. Da de ikke begynte å spille igjen trakk vi oss tilbake fra sceneområdet og ble stående like utenfor. Det jeg sitter igjen med i dag er dårlig samvittighet over at vi sang Pearl Jam-sanger også på vei ut fra konserten. Lite ante vi om det store omfanget ulykken hadde.

Dagen derpå. Politiet har satt opp sperringer rundt hele området. Foto: Scanpix

Gråtende mennesker kom mot oss. Da politiet kom skjønte vi med en gang at noe alvorlig hadde skjedd.

Ringte hjem

Mamma visste hvor mye jeg hadde gledet meg til konserten, og at jeg skulle garantere meg en plass foran. Plutselig så jeg for meg avisoverskriftene som kom til å møte henne på dørstokken dagen etter. Det var midt på natta og jeg ringte hjem og la igjen en beskjed på telefonsvareren. «Det har skjedd noe alvorlig på Pearl Jam-konserten. Jeg tror noen er døde. Men jeg har det bra». Det angrer jeg ikke på. Dagen etter var hele mobilnettet sprengt. Det var så å si umulig å få ringt. Alle skulle ringe hjem og si at de hadde det bra.

Noen pårørende fikk aldri den telefonen.

Festivaldeltakere legger ned blomster foran den Oransje scenen, der ni mennekser mistet livet natt til 01.juli 2000. Foto: Scanpix

Dagen etter kunne vi høre over festivalradioen at åtte mennesker var trampet i hjel under konserten.

Fire dager senere hadde ulykken krevd sitt niende offer. En 24 år gammel mann fra Australia. I tillegg var tre dansker, tre svensker, en nederlender og en tysker, alle gutter, døde.

De første meldingene gikk ut på at flere av ungdommene hadde tatt dop, men dette ble senere avkreftet av rettmedisinerne.

Obduksjonen viste at ungdommene omkom av kvelning. Ifølge rettsmedisinerne hadde ungdommene inntatt heller beskjedne mengder alkohol.

Dagen derpå

Stemningen var tung dagen etter. Det var også et preg av sjokk i luften. I Dagbladet husker jeg et bilde av festglade mennesker med overskriften «Hvordan kan de fortsette festen?».

Mange hadde ikke tatt inn over seg det som hadde skjedd. Noen valgte også å pakke sakene og reise. Vi valgte å bli. Men det ble ikke særlig flere konserter på oss.

To år etter var jeg tilbake på festivalen. Sikkerhetsberedskapet var større enn noe annet jeg har sett på festival og konsert. Vakter stod klare med vannflasker, og kikket med haukeblikk inn i folkemengden. De var også raskt på pletten hvis du av utsiktsmessige hensyn ville sitte på skuldrene til andre.

- Våre liv vil aldri bli de samme. Men vi vet at det er ingenting sammenlignet med den sorg som familier og venner til de berørte opplever. Det er så tragisk. Det finnes ingen ord, skrev Peal Jam i en uttalelse etter ulykken.

Hedrer de omkomne

I morgen åpner Roskilde-festivalen for 39. gang.

Artisten og kunstneren Patti Smith markerer ulykken torsdag 1.juli. Foto: Scanpix

Ti år etter ulykken vil festivalen minnes dem som omkom med en helt spesiell opptreden av den amerikanske multikunsteren Patti Smith.

- Patti Smith vil sammen med oss andre minnes Roskilde-festivalens verste natt noensinne. Det foregår ved åpningen av Orange scene før musikkprogrammet begynner, sier musikksjef Rikke Öxner i en pressemelding.

Patti Smith var ifølge Öxner med på å reise publikum fra sorgen og meningsløsheten med en livsbekreftende konsert i 2001, året etter ulykken.

- Hun ga alle tilstedeværende livs- og festivalmotet tilbake, sier Rikke Öxner.