ABCNYHETER

I går ledet Jens A. Riisnæs (60) siste sending av reiseprogrammet «Ut i verden». Etter å underholdt lytterne med folkeopplysning i snart 17 år var det slutt. P2-sjef Herborg Bryn mener at det folket trenger er mer poesi.

Jens. A Riisnæs (60) har reist rundt om i verden i over 40 år. Foto: Privat.

Den kjente reiseguruen, og nå også eksprogramleder, kaller det hele for en arbeidsulykke. Men han bedyrer lettere ironisk at han synes mer synd på NRK og P2 enn på seg selv.

– Jeg prøver å forholde meg objektiv og ta det med et skuldertrekk. Jeg mister riktignok en fast inntekt, men for NRK og P2 er det en tragedie som aldri skulle ha skjedd, sier han og begrunner det med at P2 og NRK som allmennkringkaster har et folkeopplysningsansvar.

Programserien han startet med i 1993 kan beskrives som et underholdende, men innholdsmessig saftig tungt dannelsesprogram, og Riisnæs mener det sier litt når så kresne og krevende lyttere som P2-segmentet holdt ut i så mange år.

– Hele saken er bare pinlig. Men for meg personlig er det nesten en lettelse at det nå tas av lufta, fordi jeg kommer ut av en bedagelighetssituasjon og er nødt til å gjøre noe annet.

Bibelsk scene fra Nord-Syria, utenfor Aleppo. Foto: J.A.R.

Riisnæs lener seg bakover i stolen og later ikke til å være så veldig bekymret over hva han nå skal fylle tiden med. Den ivrige reiseguruen mangler nemlig ikke ting å gjøre. Han er en ettertraktet foredragsholder og planlegger en bok om verdens fineste reiseruter sammen med Arne Hjeltnes.

– Dessuten har jeg kjøpt 700 filmer fra Amazon. Det er både spillefilmer og dokumentarer. Men jeg klarer nok ikke se alle. Gjør jeg det blir jeg neppe ferdig før jeg er 120 år. Jeg har også bestilt et strategispill jeg gleder meg skikkelig til å prøve, Civilization, sier Riisnæs entusiastisk og smiler som om han skulle være fjorten.

Som en rolig James Bond

Aller mest minner han om en litt yngre og solbrun utgave av Odd Børretzen, kledt i khakifarget kortermet skjorte, barføtt og med mørkeblå shorts. Men det er nok stemmen til Jens som er mest karakteristisk. Den litt rustne stemmen som mange radiolyttere har et forhold til og som gjør at han stadig blir gjenkjent så fort han åpner munnen.

For Jens A. Riisnæs er reisetrangen politisk og historisk motivert. Han reiser for å finne ut av ting, som en politisk feltagent av den vennlige sorten, en slags rolig James Bond, og mener nysgjerrigheten er en eksistensiell greie hos oss.

Sir Edmund Hillary, på Everest-trek 1984. Foto: J.A.R.

– For å skjønne hva som skjer her og nå må vi forstå fortiden. Uten historien er vi lost. Men skal du få grep om tiden, altså historien, må du ha grep om rommet og geografien, sier han.

Skulle vært en abort

Det var slett ikke gitt på forhånd at det var reising livet til Jens Bond skulle bestå av. Det var faktisk ikke en gang gitt at han skulle ha vært. Som siste skudd i en søskenflokk med betydelig eldre søsken, fikk moren sjokk da hun skjønte at et nytt barn var på vei.

Ifølge Jens skulle han egentlig vært en abort. Slik gikk det ikke. Moren ga ham en sjanse. Riisnæs beskriver henne som en sterk dame med sydlandsk temperatment, som en som aldri stivnet, og tror han har arvet mye fra henne.

Storebroren Knut var skolelys og ble etter hvert direktør i Philips. For å slippe sammenligninger, valgte Riisnæs en annen vei.

Han vet nøyaktig når det var utferdstrangen begynte i ham selv. Den 21. august 1968 rullet russiske tanks inn i Praha og okkuperte Tsjekkoslovakia. Samme dag startet den unge Jens Aksel Riisnæs sitt frie liv som student ved Universitetet i Oslo. Nå skjønte han at viktig historie ble skrevet bare en togreise unna, og la på tur bak jernteppet så fort han kunne.

Nomadejente fra Amdo, Tibet, Kina. Foto: J.A.R.

– Det ble en voldsom ilddåp, men trangen til å reise ut for å oppleve og å forstå ble mitt liv. Jeg prøvde faktisk å få kål på reiselysten min ved å reise jorda rundt, men jeg kasta bare bensin på bålet, forteller han.

Over 500 land

Siden sekstitallet har det blitt utallige reiser til fjern og nær for den norske nomaden. Selv anslår han at han har vært i over 500 land, bortsett fra Teppeland. Men da tar han også med alle smånasjonene som finnes.

Likevel vil han ikke kalles en globetrotter.

– Nei, det blir helt feil. Globetrottere reiser for reisens skyld, det har jeg dessverre gjort for lite av. Jeg pleier heller å si at jeg er en helnorsk kosmopolitt. Og for å være kosmopolitt må du ha røtter noen steder, noe å vende hjem til. Hjemlengsel skal man sette pris på, for det betyr at man hører hjemme et sted.

For Jens vil det si Oslos sentrale østkant. Her lever han sammen med kona Kari i tolvte etasje med god utsikt over byen han mener er fantastisk å bo i, men kjedelig å være turist i.

– Normalt er jo hovedstedene blant de mest interessante byene i et land. Det er ikke tilfelle med Oslo, sier han og trekker paralleller til Bucuresti i Romania. Men han synes Oslo er et glimrende utgangspunkt for sommerreising i nærområdene, og sykler gjerne ned til Oslo S for å ta toget ut av byen dersom et høytrykk skulle melde seg.

Kurdisk familie ved foten av Ararat (5100moh), fjellet der Noas ark strandet. Foto: J.A.R.

– Når jeg er ute og reiser, forsvinner jeg bare. Jeg sender ikke postkort, tar ikke bilder. Det er reise på gammelmåten. Men nå når man har mobil og internett, blir man tilgjengelig på en helt annet måte enn før. Man får liksom ikke helt fri i hodet.

Unngår helst fly

Riisnæs unngår helst fly om han har mulighet. For som han sier det «det skjer ikke noe spennende inni en boks». Han mener vi opplever mer jo billigere vi reiser. Om han kunne velge reisemåte, ville han helst reist med tog eller kanalbåt.

– Har du noe du alltid må ha med deg på tur?

– Ja, jeg tar alltid med meg kortbølgeradio for å høre på BBC World. Så om jeg kjører meg fast på et øde sted, blir jeg utrolig oppdatert på verdenssituasjonen. Før brukte jeg også å ha et munnspill for hånden. Musikk skaper relasjoner og kan nå dypere enn ord.

Riisnæs reiser seg opp for å lage te, eller chai som han kaller det for, og kommer tilbake med de to største tekoppene undertegnede har sett. Når det kommer til te, mener han at det skal drikkes lenge og mye.

Verdens vennligste

Den siste store reisen han var på gikk til Iran i vinter. Han synes landet er vakkert og spennende, og det politiske dyret på toppen av blokka i Kværnerdalen følger interesert med på den politiske situasjonen der borte.

– Iran er den eldste sammenhengende sivilisasjonen i vår del av verden. Og nå tør folk å gå ut på gatene igjen for å si hva de mener, det er bra. Det viktigste vi kan gjøre er å handle med landet og reise dit som turister for å vippe dem inn på riktig spor, sier han og tar en slurk av teen.

Riisnæs mener også at det er i Iran man finner verdens vennligste folkeferd.

– Ja, det må være i Iran og Burma. Men i begge landene er det et grotesk misforhold mellom de styrte og de styrende, sier han.

Du store alpakka, Machu Picchu, Peru. Foto: J.A.R.

Ifølge Riisnæs har mange fått et skjevt bilde på hvordan ting er ute i verden.

– Siden jeg begynte å reise på sekstitallet har teknologien utviklet seg slik at det i dag knapt er en bloddråpe som faller til marken uten at det kringkastes over hele verden. Derfor er det så viktig å reise, for å se og oppleve selv at verden tross alt går framover.

– Handler det om å bryte fordommer?

– Ja, erru gærn! Det er jo hele formålet med reisen. Derfor er det viktig å starte så tidlig også, før man sitter der og er fanget i jobb eller med familie. Man kan ikke starte tidlig nok. Verden blir stadig mindre, men ved å reise skjønner vi at den er enormt stor.

Leser 70 timer i uka

Ved siden av å reise er det lesing som er den største lidenskapen. Om bibliotek kunne snakke, ville de trolig høre ut som Riisnæs. Han anslår at han leser sytti timer i uka. Dermed blir det nærmest en umulig oppgave å få korte, tabloide svar fra den helnorske kosmopolitten.

Derbent, grensen mot Aserbaidsjan, Dagestan, Kaukasus, Russland. Foto: J.A.R.

Når Riisnæs svarer på spørsmål kommer det gjerne en liten avhandling med på kjøpet, der linjene trekkes til kulturhistorien, jernteppet, eldgamle handelsruter, Snorre, politikk eller teppevevingens historie.

Vi prøver likevel.

Hva er Norges styggeste by?

– Førde og Lillestrøm, kanskje ... Men spørsmålet er jo veldig dårlig fordi det er uinteressant uten å kjenne bakgrunnen, forteller Riisnæs før han gyver løs på en forklaring med kompasset vendt mot kulturhistorien.

I korte trekk handler det om at det tar minst et par hundre år å bygge seg vakker, og at Norge mistet 500 år under unionstida. At Bergen og Trondheim ble vakre, skyldes ene og alene rikdom basert på handel.

– Man kommer ikke til Norge for byenes skyld. Men vi har noen formidable bondegårder, og det har mange turister skjønt. Bjørnstjerne Bjørnson sa det også. «Norge, Norge / hytter og hus og ingen borge». Reiselivet i Norge bør først og fremst tuftes på bondeaktiviteter. Og da tenker jeg like mye på fiskerbonden, sier Riisnæs, som mener Norge egner seg dårlig for masseturisme. I stedet må vi konkurrere på kvalitet, bondekvalitet.

Nye reisemønstre

Etter førti år på reisefot har det den siste tiden blitt en ny omdreining i reisemønstre til den norske vagabonden. Gjennom kona Kari har Jens blitt bestefar til fire.

Ved vulkanen Tungarahua i Ecuador (5050moh). Foto: J.A.R.

– Nå reiser jeg helst med Kari eller med barnebarna. I sommer skal jeg på tur til de greske øyene sammen med eldstejenta på ti for å se hvor filmen «Mamma Mia» ble spilt inn. Og så skal jeg på en rundreise i Sentral-Europa med broren hennes, for han er veldig opptatt av riddere og borger for tiden.

– Blir det til at du opplever reisingen gjennom deres øyne da?

– Ja, det gjør nok det. Det er en ny reisemåte for meg som skal bli veldig morsom å få bli med på. Jeg gleder meg veldig.

Jens A. Riisnæs mener det er en stor forskjell mellom det å være reisende og det å være turist. For en turist ser det han eller hun blir vist. En reisende ser det han eller hun ser.

– Hvordan blir man en reisende da?

– Det handler mye om research. Gjør du grundig forarbeid, reiser du ikke til uinteressante steder. Men det er også viktig ikke å ha overdrevne forventninger før du legger ut på tur. Den gode reisen starter alltid i bokhandelen med en god guidebok eller et kart, mener Riisnæs og drikker opp siste slurk av te.

– Betyr det at du aldri har blitt skuffet?

– Vel, det var et høl i Calcutta uten aircondition som ikke var noe særlig, og i Port Sudan lå jeg en gang og svettet i en alt for varm dunsovepose. Men da går det kun på dårlig søvn. De trivielle kjedelige stedene har jeg vel glemt, sier han.

I det undertegnede står i døren og skal til å dra, fortsetter Riisnæs sporet han er inne på. Et spor som går ut på at reising tradisjonelt sett ikke bare har vært sett på som en forlystelse.

Denne gang trekkes linjene til lingvistikken.

– Ordet travel kommer fra det franske ordet travail, ikke sant, altså «træl» som igjen har sin opprinnelse i det latinske ordet for det tretaggede arbeidsredskapet til smådjevlene, «tripalum». Det er altså et ord som tradisjonelt ble forbundet med hardt, fysisk arbeid og slit, sier Riisnæs og trekker pusten.

– Før var reising en lidelse. Det var et ork, noe man grudde seg til. Slik er det jo ikke nå lenger.

Her kan du laste ned Ut i verden som podcast.

Jens A. Riisnæs mener at det er essensielt med grundig forarbeid før du legger ut på tur. Foto: Sverre Bjørstad Graff.