ABCNYHETER

Vårt lille land flyter tydeligvis over av unge, friske mennesker som uten å tvile kaster både stolthet og klær for å få sine 15 minutter på TV. Nå kunne jeg brukt mye tid på å filosofere over den gjennomsyrende idiotien i disse programmene. Hvordan jeg gang på gang sjokkeres av den totale mangel på selvinnsikt og intelligens blant dette folkeslaget av realitydeltagere som alle har diffuse yrker som «vertinne», «glamourmodell» eller «partyarrangør». Men let's face it. Å kritisere reality-TV er omtrent like utfordrende som å sparke opp en vidåpen låvedør. Dessuten ser jeg jo på det selv.

Mer interessant er derfor spørsmålet om hvorfor vi ser på. I går sjekket 342.000 seere innom «Paradise Hotel», «Ungkaren»-tallene skuffet produsenten, men likevel var det 280 000 som så premieren. Hva er så fascinasjonen? Eller «hva er greien», som realitydeltageren ville ha sagt det?

Gode historier

Danske Michaela Krigsgaer, som er nybakt cand. mag, fra Københavns Universitet mener å ha funnet deler av svaret. Etter å ha analysert alle 56 episoder av den danske utgaven av «Paradise Hotel» konkluderer hun med at vi fascineres av reality fordi det ligner på eventyr.

- Det er noe i hjernene våre, i vår kognitive struktur, som gjør at vi forteller og lytter til gode historier med en bestemt oppbygning, og den har «Paradise Hotel», forteller Krigsgaer til forskning.no.

I oppgaven « Et visuelt eventyr - Paradise Hotel» lister hun opp en rekke elementer som er felles for reality- show og tradisjonelle eventyr.

Begge har helter, skurker, typer som er lett å gjenkjenne, forbud som blir brutt, konkurranser, oppgaver, medgang, motgang, straff og belønning.

Ikke minst så er det målet om å vinne prinsessen, prinsen og halve kongerriket eller i alle fall en solid sum cash som lokker i det fjerne.

Å jadda. Eventyr-analysen stemmer ganske så riktig overens med det vi har sett av den norske «Paradise Hotel» så langt. Nå er det usikkert om deltagerne har fordypet seg i Krigsgaers studie, men de referer i alle fall til deltagelsen i programmet som å være i et «eventyr», med seg selv i hovedrollen selvsagt.

- Jeg liker å bli behandlet som en prinsesse, kniser 18 år gamle Noor.

- Alle jenter er prinsesser og skal bli behandlet slik, sier 22 år gamle Øystein med alvor i stemmen.

Språk som historie

Men den danske forskeren stopper ikke der. Hun bruker også teorier om hvordan tale skaper handling (talehandling) og hvordan språket utvikler seg i det enkelte mennesket og i samspill med andre (biosemiotikk).

- Vi smitter hverandre med språk. Man finner opp ord og uttrykk som sprer seg, akkurat som slang. I «Paradise Hotel» går det ikke særlig lang tid før du har 12 mennesker som snakker samme språk og snakker om å «spille spillet», som de alle sammen fokuserer på, sier hun.

Og ganske riktig. Etter å ha blitt flasket opp på reality er de ferske, norske deltagerne allerede godt drillet i terminologien og fullstendig klar over hva rollen de selv spiller innebærer.

Ellers i livet blir det sett på som negativt å være falsk og kalkulerende, men i dette universet hylles disse egenskapene.

- Jeg føler jeg har full kontroll når det kommer til å manipulere mennesker. Det kommer jeg også til å bruke i «spillet», gliser jenta i bikini og dermed er ordkrigen i gang.

Nyter det flaue

Ok. Så vi blir hektet på eventyraspektet.

Men hva er det som får oss til å fortsette å se på, selv om det er så utrolig flaut?

Svaret ligger i det fullstendig ferske uttrykket «pinlighetsfetisjisme». Det defineres som nytelsen ved å iaktta amatørene, taperne og andres privatsfære.

- Sladder og intriger er ikke ukjente fenomener. Dette har folk dyrket alltid. (...) men nå blir de private konfliktene eksponert på landsdekkende tv. Og deltakerne i reality-programmene blir castet etter hvor stort konfliktpotensialet de har, sier Gunhild Agger i et intervju med vitenskab.dk. Hun er professor i dansk mediehistorie på Institut for Sprog og Kultur ved Aalborg Universitet.

Skal vi stole på vitenskapen, så har TVNorge og TV3 truffet blink. De har funnet frem til skjønnheter som ikke lar seg målbinde og lettkledde askeladder som ville fått Ari Behn til å rødme i sin heseblesende jakt på Prinsessen og halve kongeriket.