ABCNYHETER

Jeg skal ikke påstå at jeg ikke kjenner en viss glede inni meg når du dukker opp i stuen min hver fredag. Du er jo litt som en gammel venn som dukker opp igjen og igjen. Men i det siste så har du liksom mistet gløden. Du vet hvordan det er. Du har en gammel venn som du møter jevnlig. Dere snakker sammen om de samme gamle ting. Men til slutt så blir det såpass kjedelig at du tar deg selv i å tenke: Hvorfor ble vi venner i utgangspunktet? Har vi egentlig noe til felles? Burde jeg strengt tatt bruke det lille jeg har av fritid til andre ting?

Før i tiden var du en essensiell del av fredagskvelden. Jeg husker at jeg kunne komme på jobb mandag og ytre setningen:«Så du Skavlan på fredag, eller?» med stolthet. Dette ville ofte bli starten på en livlig konversasjon ved kaffemaskinen eller under lunsjen om du vil. Nå er jeg nesten flau for å innrømme at jeg har sett på deg. Du har blitt den vennen jeg skjuler for andre venner.

For all del, jeg synes ikke du er en kjønnsfascistisk gris slik som enkelte påstod for noen år siden.

Ærlig talt. Det er da helt normalt å flørte litt med de kvinnelige gjestene dine, særlig de pene. Hvorfor skulle du ellers ha invitert dem? En liten flørt kan jo også live opp stemningen og virke dempende på den intense kjedsomheten du føler der du sitter i stolen din, år, etter år, etter år.

Jeg forstod heller aldri helt beskyldningene om at du skal ha for tette bånd til kongehuset. Han Erik Aasheim gikk alt for langt den gangen i 2001 da han rett og slett fikk deg til å miste fatningen totalt på skjermen i programmet «Nyhetsblikk»

Plutselig fikk vi se en Skavlan som vi ikke kjente igjen. Hvor var sjarmøren med det gutteaktige smilet som aldri blir vippet av pinnen? Du ble så sint at jeg ble skremt. Ja, det var nesten som om noen hadde tatt deg på fersken i å gjøre noe du ikke burde ha gjort. Hvordan våget de?

Også i år har du blitt beskyldt for å henge for mye med kongelige. Jeg mener, du som har vært kongen av fredagskvelden i så mange år må da vel få kunne omgås dine likemenn uten at det skulle gå på integriteten løs? Ja, for det er vel lenge siden «Først & Sist»-redaksjonen har stått i en journalistisk vaktbikkje-posisjon, og ergo er din politiske makt nærmere frysepunktet. Det du beskjeftiger deg med for tiden er jo stort sett hvilken bok som har kommet ut denne uken. Eller hvilken cd man bør kjøpe for å kunne synge med på P4. Så effektiv er denne profileringen din at den til og med fått et eget navn - «Skavlan-effekten» heter det så fint. Ikke at det er noe galt i det.

For la oss være ærlig, Fredrik - du nådde toppen i 2002. Da fikk du intervjue den fineste av de fine. Selveste Nicole Kidman. Jeg husker det som om det var i går. Du rødmet lett, fikset litt på luggen og stotret fram spørsmålene dine. Den gode gamle stolen din var byttet ut med en mer ukomfortabel en i plast, der du satt under Hollywoods stekende sol. Du var så spent og oppglødd at du til og med glemte å flørte. Jeg satt i sofaen med et glass vin i hånden og nerver i magen og hvisket til skjermen: «Dette klarer du Fredrik. Dette går bra». Ja det var tider det.

På fredag traff jeg deg igjen.Du snakket med en dame som skulle gi ut en bok. Du hadde invitert noen av NRK-kollegaene dine og en ny syngedame som er ute med CD i disse dager.

Du kastet blokken i været på slutten av programmet. Du så ut som om du gledet deg til å gå hjem og ligge på sofaen med et glass vin. Der du kan være deg selv uten det gutteaktige smilet og de irriterende kjendisene som du gikk lei allerede for mange år siden.

Ta deg en velfortjent pause du, Fredrik. Først som sist.