ABCNYHETER

Deep Purple spilte sin NEST siste konsert med Ritchie Blackmore i Oslo Spektrum 15.11.1993, og sin siste konsert med Purple hadde Blackmore i Helsinki 17.11.1993. Deep Purple spilte ikke i USA på denne turneen. Konserter var planlagt, men ble avlyst.

Joe Satriani tok over på Japan turneen, samt at han var med å turnerte her i Europa/ Skandinavia. Pga avtaler med sitt plateselskap kunne han ikke ta over å permanent basis. Deep Purple besluttet derfor, i løpet av 1994, å få med Steve Morse. De ga ut sitt første album med ny besetning, Purpendicular, i 1995, forøvrig en bandets beste plater noensinne. I 1998 kom studioplaten Abandon, også en meget bra plate.

Keyboardist Jon Lord besluttet å forlate bandet tidlig i 2002. Don Airey (Rainbow, Ozzy Osbourne, Gary Moore etc) tok over tangentene (etter å ha vikariert for Lord en periode i 2001 da han hadde gjennomført en kneoperasjon). Don Airey ble sett på som den eneste verdige arvtakeren til Jon Lord, og den eneste som faktisk kunne klare det. Det at Airey tok over har vist seg å være et lykketreff. Mannen er istand til å tilføre noe nytt, samtidig som han bevarer og har respekt for "det gamle".

Bandet har siden gitt ut to studioplater (samt en del live CD's og DVD's som anbefales på det varmeste), Bananas og Rapture Of The Deep, med dagens besetning, som består av Ian Gillan, Roger Glover, Ian Paice (alle 3 fra den beste og mest berømte 70-tallsbesetningen referert til som MarkII), Steve Morse og Don Airey. Bandet har nå vært på turne i snart to år med sin nye CD Rapture Of The Deep, og uansett hva den uvitende norske pressen finner på av historier om dem, så selger Purple som aldri før (spesielt på konsertfronten). Bandet har blitt kraftig revitalisert de siste årene, og får stort sett strålende kritikker. Rapture Of The Deep er den CD'n som har solgt mest siden Purple's gjenforening i 1984.

Den enseste kritikken jeg vil gi dagens Purple er at de har valgt feil produsent for sine studioplater. Michael Bradford har rett og slett ikke peiling på å produsere klassisk engelsk hard rock, og jeg synes at de to siste studioplatene lider kraftig under hans dårlige produksjon. Bandet viser på sin siste plate at de fortsatt kan komme opp med bra materiale (med noen få unntak), men Bradford klarer å ødelegge helhetsinntrykket. Bandet har også fått kritikk for dette i utenlandsk musikkpresse. Å høre bandets sanger fra de 2 siste CD's kontra å høre de samme sangen live, er som himmel og helvette. I en livesammenheng kommer sangene til liv, og vi slipper den elendige produksjonen til Bradford!