Laster artikkel ...

«Man skulle tro de arbeidet for tyskerne»

«Man skulle tro de arbeidet for tyskerne»

«De stred livet av seg for å ødelegge ... Det gikk som det alltid gjør her i verden. Den som har makta og de rette forbindelsene vinner», skrev Reidar Myhre om det norske eksilmiljøet i Sverige.

I 1943 fulgte Myhre selv en «syk dame som Gestapo var ganske interessert i», over til Sverige.

Han ønsket å oppleve forholdene i Stockholm og se hvem han sendte sine meget verdifulle rapporter til.

På denne tiden var det interne stridigheter i det norske eksilmiljøet. Reidar Myhre var kritisk til hvordan de dominerende kreftene håndterte situasjonen, og at de valgte å skifte ut ledelsen ved Sambandskontoret, som var informasjonssenteret for motstandsbevegelsen.



Man skulle tro de arbeidet for tyskerne, slik de stred livet av seg for å ødelegge et av de beste sambandskontorene som Norge hadde under krigen. Det gikk som det alltid gjør her i verden. Den som har makta og de rette forbindelsene vinner. Sambandskontoret fikk ny sjef, en lege, og vi trakk oss tilbake. Reidar Myhre



Han ga også et stikk til dem som jobbet fast på den norske legasjonen under krigen:

(…) man skulle tro alt ville bli gjort for Norge, ikke for den enkelte i Sverige. Men mitt inntrykk av det jeg så og hørte var at de alle hadde glemt tiden forut hjemme og nå bare tenkte på den største stilling og ikke ga en cent for måten de fikk den på. De dro hverandre ned og slåss så godt de kunne. Dette var det vi gikk og ventet på skulle komme å løse oss av ved roret hjemme. Reidar Myhre

Myhre var så desillusjonert at han bare ville reise rett hjem til Oslo, men så kom en advarsel:



Ikke kom tilbake. Stapo vet alt om din hjemreise. Ruth «Kari» Bentsen



Ruth 'Kari' Bentsen:
Ruth «Kari» Bentsen:
Hun arbeidet tett med Reidar Myhre under krigen. Her er hun etter frigjøringen i 1945.

Dagen etter kom forklaringen. Ruth Bentsen, Myhres høyre hånd som gikk under dekknavnet «Kari», fortalte at Statspolitiet visste at «Sigurd Knutsen» hadde kommet til Sverige sammen med syv andre.

Stapo skal ha fått informasjonen fra tyske kilder og en spion i Sverige. Det fikk Bentsen vite gjennom en sentral kilde i Stapo.

Det var bare to mulige kilder for den potensielt farlige informasjonen: det norske rettskontoret ved legasjonen eller Socialstyrelsen i Sverige.

IMG_4879
Med dekknavn

Et av Reidar Myhres illegale identitetskort. Som regel skrev han det falske etternavnet med «t» og ikke «d» som her. 

Hos nordmennene fant motstandsbevegelsen ingen som lekket informasjon til nazistene.

Svenskene derimot avslørte dobbeltagenten Robert Paulson og medarbeideren Johan Lönnegren. Paulson jobbet som kontorsjef ved Socialstyrelsen, og hadde kontroll på flyktningene som kom til det nøytrale Sverige.

Han hadde også oppdrag for svensk E-tjeneste (Säpo) og Forsvarsstaben. Paulson var så betrodd at han fikk i oppdrag av Säpo å spionere på Lönnegren. Naturlig nok fant ikke Paulson noe mistenkelig med ham.

I november 1943 startet likevel svensk E-tjeneste opp med telefonavlytting av Lönngren.

I desember 1944 ble han arrestert etter at et møte med Paulson ble avlyttet i smug. Og i januar 1945 ble også Paulson fengslet.

Denne skandalen førte til hele tre ulike offentlige utredninger etter krigen (særlig i SOU 1946:36).

I tiltalen mot Paulson ble det anslått at han tjente om lag 10.000 kroner på å gå i tysk tjeneste og rapportere om de politiske flyktningene.

De to ble dømt i 1945 for å ha rapportert om hvem som flyktet til Sverige, til den tyske etterretningstjenesten Abwehr, såkalte «Büro Wagner».

Abwehr brukte på sin side informasjonen om hundrevis av flyktninger mot familiene deres i Tyskland eller naziokkuperte områder, som Norge.

I tillegg hadde Paulson hatt oversikt over engelske og amerikanske flygere som hadde nødlandet i Sverige, og norske flygere som skulle til eller fra Storbritannia. I avhør av norske flyktninger skal han også ha prøvd å finne ut om deres kontakter i Norge. I kontaktene med den norske legasjonen skal han ha vært avvisende.

«En farlig spion var luket ut og alle var tusen ganger mer forsiktig i tiden fremover. Da arrestasjonen fant sted, fikk jeg telegram fra gutta med gratulasjon fordi de sa at det var gruppens forbindelser som først ga støtet til opprullingen», skrev Myhre som oppsummerte med at «den store familie gledet seg over dette kupp».

«En kjempefadese»

Etter noen av motstandsbevegelsens «kupp» holdt det på å gå galt. For eksempel da en av meldingene som mesterspion Sissel Knudsen hadde kopiert i hemmelighet, ble lest opp ordrett i patriotenes radiosendinger fra London.

Den sensasjonelle nyheten omhandlet den beryktede Stapo-betjenten Arne Usler. Han hadde fått nerver etter motstandsbevegelsens mange likvidasjoner i 1944, og søkte seg bort fra tjenesten.

«Det var et under at jeg ikke åket inn da, for det kunne ikke ha vært så mange som hadde sett den», skrev Knudsen selv.



sissel01
Mesterspionen

Flere ganger var Sissel Knudsen nær ved å bli avslørt, men hun fortsatte sin agentvirksomhet helt til arrestasjonen 31. mars 1945.



En norsk agent som arbeidet for det britiske Spesial Intelligence Service (SIS), mer kjent som etterretningsorganisasjonen MI6, mente etter krigen at offentliggjøringen av meldingen var grunnen til at Knudsen ble pågrepet ved en senere anledning:

«En kjempefadese fra de norske myndigheter. Den norske frihetssenderen i London lot en av hennes meldinger gå på luften», skrev Torbjørn Falch under en rapport datert 26. mai 1945 hvor Myhre omtaler sine kontakter.

NS-ministeren
NS-ministeren
Jonas Lie var leder for Germanske SS Norge og fra 1942 også politiminister i Quislings annen regjering.

I denne rapporten roste Myhre naturlig nok jobben som Sissel Knudsen gjorde i det nazikontrollerte Politidepartementet, under NS-sjefen Jonas Lie.

Men «EV13K» frikjente myndighetene på dette punktet. Han mente ikke at Milorgs agent ble tatt på grunn av en uforsiktig behandling av meldingen om Usler. Derimot frydet han seg over reaksjonen som radiosendingen utløste hos Statspolitiet (Stapo).

«Da det ble kjent av alle at den var ordrett gjengitt ble det månelyst i Stapo: Hvem hadde sendt den over? Det var ikke godt for Judas Lie å finne ut dette», skrev Myhre.

Søknaden fra Usler var sensasjonell og meget propagandavennlig materiale.

«Jeg forsøkte altså å snappe opp det jeg kunne. Det var kanskje ikke så mye, men iblant et funn, som en sensasjonell avskjedsansøkning fra en kjent hird eller vaktmann»,  skrev Knudsen beskjedent om sin egen innsats.

Hirden var en ideologisk, paramilitær særorganisasjon i det norske nazistpartiet Nasjonal Samling (NS) fra 1934 til 1945. Hirden fungerte som partiets politiske tropper, som man kan se i dette nyhetsklippet fra Filmavisen:

 [video id="Wg5hfRqqN5Sw6gNSEjRaMg" width="680" height="382"]



sp0b0a69
Stapo-betjent likvidert

Johan Tjørn ble likvidert på åpen gate på Majorstua i 1944. Han var en av nesten tyve tilknyttet Stapo som led samme skjebne dette året.

I 1944 trappet de ulike norske motstandsgruppene opp sin aktivitet. Nesten tyve menn tilknyttet Stapo ble drept. Blant de som ble drept, var kjente Stapo-navn som Sverre Thorhus, Johan Tjørn og Gunnar Lindvig.



Formålet med disse likvideringene var nettopp å skremme. Og det lyktes de åpenbart med, noe Uslers avskjedssøknad beviste:

«Etter at vi hadde hatt represalier mot Stapo noen ganger, begynte nervene hos mange av dem å slå klikk. Dette viste seg på flere måter. De turde f.eks. ikke bo i kaserner eller for mange på samme sted, da de var redde for sprengninger», skrev Myhre.

«Men det viste seg også i utmeldelser av NS og ansøkninger om å slippe tjeneste i Stapo. Usler var en av de som nervene slo helt klikk på, og innsendte søknad om å bli overført til Kripo.»

Myhre var også fornøyd med at Stapo-betjentene etter en av henrettelsene gikk rundt «med bleke ansikter» og ikke visste hva de skulle gjøre.

Milorg hadde bedt om at London skulle være forsiktig med meldingen Knudsen hadde lurt ut av Stapo. Men da den likevel ble brukt i propagandaen mot nazistene, så hadde den en utilsiktet virkning - den førte til at Stapo-konstabel Usler ble arrestert!

For den interne jakten på kilden hadde ikke ført frem.

«Det var derfor en lettelse for dem alle at en eller annen lys hjerne fant ut at det var Usler selv som hadde sendt den over. Vi fikk oss en god latter da vi hørte det endelige resultatet av Stapos fabelaktige evne i Sherlock-saker, og vår respekt for dem sank ennu litt mer», oppsummerte Reidar Myhre.

Han beskrev Stapo som «Gestapos lakeier» og «den usleste og mest forbryterske organisasjon som kjempet i mot oss».

På venstre siden av Victoria terrasse:
På venstre siden av Victoria terrasse:

Her hadde Stapo sitt hovedkvarter siste del av krigen.

I Eirik Veums bok om «Nådeløse nordmenn. Statspolitiet», kommer frem det at Arne Usler ble arrestert i desember 1944 anklaget for sabotasje og samarbeid med Milorg. Han satt fengslet til 8. mai 1945.

I rettsoppgjøret etter krigen ble han dømt til åtte års tvangsarbeid. Han sonet mindre enn ett.

Intern kamp om informantene

Myhre var ikke den eneste som hadde gode kontakter. Men det var strid om de gode informantene blant motstandsgruppene, og enkelte steder overlappet de hverandre.



Norske SS
Norske SS
Sjefen for det tyske politi, Heinrich Himmler, inspiserer Norske SS i Oslo. Sittende i salen på første rad fra høyre: Olaf Lindvig, Aslak Rønning Nesheim (sveitfører i Hirden i Trondheim), politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs.

Astri Thommessen jobbet for eksempel som privatsekretær for Sverre Riisnæs, justisminister i NS-regjeringen, men hun jobbet mest for områdesjef Georg Scheel i Milorg D13s underavdeling 210.



[video id="S1FkQU5zJLcEAyFUW6C96w" width="680" height="382"]

Det var SIS-agenten Hjelm Thun-Basberg som videreformidlet hennes opplysninger til London.

Thommessens største etterretningskupp kom i januar 1944. Da kopierte og avslørte hun Riisnæs' planer om å omgjøre Arbeidstjenesten (AT) til en norsk mobiliseringshær som skulle bli brukt på østfronten.

En annen sentral kilde for norske motstandskjempere var den tyske majoren Fritjof Hammersen ved Wehrmachts generalstab på Lillehammer.



sx83d212
Makta vant

Jens Chr Hauge ledet Milorgs sentralledelse mot slutten av krigen. Reidar Myhre havnet etter hvert i opposisjon til ham, men også til de som hadde mottatt hans etterretningsinformasjon i Stockholm og London.

Han hadde hovedansvar for etterretning og forbindelser til det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo og SD), og samarbeidet fra høsten 1944 med Jens Chr. Hauge og ledelsen av hjemmefronten.

Dette var avgjørende for å sikre en fredelig kapitulasjon i Norge.

Da Myhre ble arrestert 31. mars 1945, var det fordi noe hadde sviktet i «den store familie».



Den interne revirkampen innenfor motstandsbevegelsen førte til at et ledd i kjeden ble avslørt. Mange sentrale etterretningsledd ble rammet.

Etter krigen ga både Reidar Myhre og Sissel Knudsen Milorgs Sentralledelse (SL) ansvaret for at de ble arrestert og utsatt for tortur.

«Sissel satt på Jonas Lies kontor og tappet alt hun kom over. Rapportene herfra var meget viktige for sikringen av våre folk og de ble også tildelt SL – og var en av årsakene til at SL ville oss til livs og overta det hele», mintes Reidar Myhre.

«Det kan sies mye om SL-gjengen i Oslo, men fra min side vil det bare bli negativt, så la det være. De lever i troen på at det var dem som vant krigen», skrev han.

Ifølge Myhre var Milorg sentralt lite villig til å delegere myndighet og ville heller sentralisere. Det ville han ikke akseptere. Han nektet å overlate kontakten med Sissel Knutsen til SL.

Myhre mente Milorgs Sentralledelse, på nyåret i 1945, brøt seg inn på hans enemerker i jakten på informanten i Statspolitiets hovedkvarter:

«Da de ikke fikk hennes kontakt til Kronprinsens gate (Stapo hovedkvarter, red.anm.) sonderte de det ut. De fikk kontakt. Og jenta som fikk denne, var årsak til at Sissel ble tatt og utsatt for den hardeste tortur», mente Myhre.



Møllergata 19:
Møllergata 19:
Luftegården i Oslo kretsfengsel sett fra en av cellene.

I boken «Hjemmefront» hevdes det at jenta, som hadde dekknavnet «Vera», ble torturert med slag, spark og mishandling etter arrestasjonen 25. mars.



Myhre hevdet derimot bittert at SLs jente sprakk ved håndspåleggelse, «uten tanke på de virkninger dette ville få».

«Hadde Sissel og/eller jeg sprukket på samme måte, så hadde hele SL-staben og Oslo-delen av Lingekompaniet måttet forlate landet. Men Sissel holdt», påpekte Myhre.

Fikk kjeden til å rakne

Selv bekreftet Sissel Knudsen at hun ofte ble kontaktet av folk fra andre illegale grupper:

«Det var særlig folk fra SL, som jeg måtte si at alt mitt stoff ble levert gjennom min kontakt (Myhre).»

Knudsen bekreftet også at hennes kontakt i Stapo ble utsatt for press til å levere materiale til SL. Hun mente dette var årsaken til at kjeden raknet. 

Jenta som Sissel Knutsen og Reidar Myhre mente sprakk, het i virkeligheten Inger Johanne Finch, og hun var sentral i Milorg-hovedkvarterets sikringstjeneste.

Per Frivik som pappa:
Per Frivik som pappa:
Han var agent for Milorg inne i Stapo. Men var likevel en god pappa, skriver sønnen i boka "Før alt er glemt".

30. mars 1945, fem dager etter at «Vera» ble pågrepet, ble tre medlemmer av en illegal gruppe innenfor det nazikontrollerte politiske Statspolitiet arrestert: Per Carsten Frivik, Arne Kårtvedt Solum og Ottar Mjærum.

I boken om motstandsbevegelsens hemmelige gruppe i Stapo – «Før alt er glemt: Om Per Frivik» - står det at de ble avslørt fordi «tyskerne fant et bortgjemt arkiv» og «sensitive opplysninger» i et hemmelig rom hos «Vera».

I denne versjonen skal «Vera» ha blitt tatt som følge av en anonym anmeldelse til Stapo. Men i kilden til dette – Kjeldstadlis bok om Hjemmestyrkene  – står det at angiveriet først skjedde i april 1945, altså etter arrestasjonene.

Sissel Knudsen mente det var hennes Stapo-kontakt som røpet henne, etter «hard behandling». Dagen etter at Stapo-betjentene ble arrestert, 31. mars klokken 14.00 ble Knudsen pågrepet. To timer senere startet SS-offiseren Fehmer med tortur og isbad.

Knudsens leilighet ble ransaket i Stapos jakt på dokumenter og papirer. Og samtidig som Knudsen ble torturert på loftet i hovedkvarteret i Victorias terrasse, dukket Myhre opp til en avtalt middag hos henne. Han ble pågrepet og senere torturert.

Heldigvis hadde han på seg sitt egentlige legitimasjonskort med navnet og fødselsdatoen til Reidar Myhre. Gestaposjef Fehmer var på jakt etter «EV13K» og «Sigurd Knutsen», to av Myhres dekknavn.

«Jeg ble arrestert som Reidar Myhre, et navn som det ikke var knyttet noe illegalt til», skrev han etter krigen.



Tortur:
Tortur:
Slik mishandlet Statspolitiet folk under forhør.

Til tross for intens tortur, avslørte Myhre ingen ting.



– Bestefar hadde mareritt

– De satte elektriske ovner på ham og han ble voldsomt torturert, sier Myhres våpenbror, den i dag 90 år gamle Rolf Ottesen til ABC Nyheter.

Reidar Myhres yrke var brannmann. Rolf Ottesen forteller at Myhre brukte skader han hadde fått på hendene, etter en redningsaksjon i 1939, som nær kostet ham livet, for å komme unna Gestapos tortur:

– Da sa han helt rolig: «Se på disse forbrente hendene. Det nytter ikke med mer tortur for jeg har brent opp hendene mine», sier Ottesen.

rolf
Myhres svoger og medarbeider

Rolf Ottesen ble Reidar Myhres svoger under krigen. De to arbeidet sammen mot nazistene.

Reidar Myhres barnebarn Sigurd Myhre husker at bestefaren slet med grusomme mareritt i årene etter krigen, og at besøkene om somrene kunne ha sine sider:

– Da de ble pensjonister kom det noen personlige erfaringer frem. Mens bestefar drakk. Han måtte drikke brandy, enten en halv eller en hel flaske om kvelden før han la seg. Og så kom marerittene ved fire-fem-tiden om morgenkvisten.

– Vi forsto jo at det var noe stort de hadde opplevd som de holdt inne i seg og ikke ville fortelle om, forteller han.

– Jeg husker også marerittene fra de gangene jeg var på besøk, sier Reidar Myhres siste svigerdatter, Sigrun Opheim, til ABC Nyheter.

[video id="2Bo__fI-GWlO_9i0aWxPBw" width="680" height="382"]

– «Sigurd» var kontroversiell

Etter krigen var våpensjef i Milorgs distrikt 13 Odd Øyen – «Gamle-Erik» – selv med på å avhøre SS-torturisten Siegfried Fehmer. Nazisten bekreftet da at Gestapo ikke hadde fått noe ut av Myhre, til tross for harde forhør.

I boken om Milorg D13 oppsummeres dialogen mellom dem i kapittelet «Gestapos overmann»:

«Hadde vi bare fått tak i denne Sigurd Knutsen, så ville mye ha vært lettere for oss», sa Fehmer til den tidligere våpensjefen.

«Dere hadde han jo», svarte Øyen og forklarte hvem det var.

«Fehmer ble stum for en stund», heter det så i boken.

«"Sigurd" var kontroversiell for norske myndigheter», skrev Odd Øyen i et brev fra 1990 med detaljerte opplysninger om Myhres etterretningsnett, til krigshistorikeren Ragnar Ulstein.

«Han innordnet seg aldri den sentrale ledelse av norsk etterretningsvesen», skrev han.

Reiste fra Norge i frigjøringsåret

De siste ukene av krigen satt Reidar Myhre fengslet. Men kvelden 7. mai ble han hentet ut for å være med på overtagelsen av Oslo.

Reidar Myhre i Kina etter krigen.
Reidar Myhre i Kina etter krigen.
 


Allerede høsten 1945 havnet han i Kina på oppdrag for  flyktningeorganisasjonen UNRRA. Kona Edel Margrethe, fikk også oppdrag for samme organisasjon, men hun dro til Tyskland som sykepleier.

Da Sigurd Myhre spurte sin bestemor hvorfor de dro fra Norge allerede i frigjøringsåret, svarte hun at det var for å slippe Jens Christian Hauge, som da hadde blitt forsvarsminister, og for å slippe alt styret om hvor «flinke vi hadde vært».

Reidar Myhre skrev selv om konflikten som hadde bygget seg opp, og at hans forhold til Milorgs sentrale ledelse og Hauge ble stadig dårligere fra og med 1944.



Jeg hadde imot SL fra begynnelsen fordi de hele tiden førte den samme politikk imot oss småfolk som den politikk vi bekjempet av alle krefter: “Jeg alene vite”. Reidar Myhre



Myhre fortalte at de egentlig ga blaffen i pålegg som kom ovenfra, fordi sentralledelsen ikke forsto «at en spion ikke kunne arbeide etter opptrukne linjer, men måtte ta den sjansen som tilfeldig kom, og da slå til for fullt».

Men ikke bare innad i Norge var det konflikter på gang. Myhres forhold til myndighetspersoner som hadde vært i utlandet, var heller ikke harmonisk. 

«Da så det hele endelig var over, og de kom hjem fra England og Sverige, de utroligste mennesker i flotte uniformer, med mange stjerner og brøstkassa full  av regnbuebånd, og vi her hjemme ble satt helt utenfor…», skrev han.  

Myhre ble tilbudt stillingen etterretningssjef i Finnmark med løytnants grad. Det takket han nei til. Årsaken var bitter: 

«Mens han som hadde sittet i England på en kontorkrakk og tatt imot alle våre rapporter skulle være den store boss.»

I et brev til tidsskriftet «Vi menn», som i 1960 fortalte litt av Myhres historie, skrev han om sitt virke:

 «Jeg drev spionasje, ikke innsamling av laurbærkranser.»

Og til tross for konfliktene insisterte han altså på at alle papirene skulle ligge skjult til aktørene hadde gått bort. 

Lojal til det siste, likevel.


Tekst hovedhistorien: Ola Karlsen og Hanne Løvik

Research: Ola Karlsen

Prosjektledelse: Hanne Løvik, Anders Arntsen og Tor Strand

Utvikling: Glenn Abrahamsen og Nicolas Mendoza

Design: Marianne S. Dodson og Dean Breaker

Brukeropplevelse: Dean Breaker

Videoredigering: Miriam Schjetlein og Magnus Fossen

Korrektur og redigering: Leni Aurora Brækhus og Kathleen Buer

Digitalisering og tilrettelegging av Politiloggene: Hanne Løvik

Tekst logger: Ola Karlsen, Hanne Løvik, Mats Løvstad, Nils Silvola og Geir Råve



Les forrige kapittel



Kilder

Orginalmateriale etter Reidar Myhre. Ikke tidligere publisert.

Hos Riksarkivet, Oslo:

 - Stian Bechs landssviksak

- Helge Nyfeldt Wiigs landssviksak

- Siegfried Fehmers krigsforbrytersak

- Mappe fra Peter Munthe-Kaas

Hos Riksarkivet, Stockholm:

Mapper om transittspørsmålet o.a.

Hos Nasjonalmuseet:

Diverse aviser 1945-1950

Hos Norges Hjemmefrontmuseum, (NHM):

- Intervju på lydbånd med Edel Margrethe “Tusse” Myhre, Rolf Ottesen og Odd Øyen fra 1985

- Odd Øyens brev til forfatteren Ragnar Ulstein. Datert 27.12.1990.

- En avskrift fra en kassett hvor Reidar Myhre skal ha lest inn deler av et ukjent manus. I Ulsteins arkiv.

- Ragnvald Kranz, politiavhør datert 3. juli 1945.

- Siegfried Fehmer, politiavhør fra sommeren 1945

- Albert Weiner, politiavhør høsten 1945

- Franz Dirrank, politiavhør januar 1946

- Brev fra Sissel Knudsen til Magnar Skodvin, 7. mai 1960

- Mapper tilknyttet D13 og Lorentz Brinch

- Mappe tilknyttet Kjell Larsgaard

- Reidar Myhres mappe

Litteratur:

Ulstein, Ragnar: Etterretningstjenesten i Norge 1940-45.

Bind 1: Amatørenes tid (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009052904032 )

Bind 2: Harde år (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010091608004 )

Bind 3: Nettet strammes

Kristin Hatledal: “Kvinnekamp”

Munksgaard, Oddvar: "Gestapo-kameraten" (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071701050 )

Hagen, Ingerid: “Oppgjørets time: om landssvikoppgjørets skyggesider”

Nøkleby, Berit:

“Gestapo: tysk politi i Norge”  

“Skutt blir den-: tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010072003006 )

Sæter, Einar: “XU: i hemmeleg teneste 1940-1945” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022704026 )

Ulateig, Egil: “De gode mot de onde: verdenskrig, partisankrig, likvidasjoner og folkerett” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008082200034 )

Moland, Arnfinn:

“Over grensen” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010070608173)

“Milorg 1941-43: fremvekst, ledelse og organisasjon” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120400015 )

Øyen, Odd: “Gutta på skauen” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012020908009)

Kjeldstadli, Sverre: “HS – Hjemmestyrkene” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121708041)

Kraglund, Ivar: “Hjemmefront” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073004087 )

Sveri, Elisabeth: “Kvinner i norsk motstandskamp” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011010608015 )

Schübler, Ludwig: “Kirkekampen slik jeg så den” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007021601064)

Diesen, Terje: “Milorg i Stor-Oslo – distrikt 13s historie” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010052003094 )

Hauge, Jens Chr.: 

“Milorg under okkupasjonen 1940-45 (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071705157 )

“Rapport fra mitt arbeid under krigen” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008030300127 )

Bergfald, Odd: “Hellmuth Reinhard: soldat eller morder?” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006110801027)

Guhnfeldt, Cato: “bomb Gestapo-hovedkvarteret!” 8 http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022804050 )

Veum, Eirik: “Nådeløse nordmenn: Statspolitiet 1941-1945”

Furuseth, Ingrid: “Kvinne mellom frontene: mellom Hjemmefronten og Wehrmacht”, med innledning av Tore Pryser og Anton Fredrik Andersen.

Pryser, Tore: “Tyske hemmelige tjenester i Norden: spionsaker og aktører 1930-1950”

Pryser, Tore: “Hitlers hemmelige agenter: tysk etterretning i Norge 1939-1945”

Pryser, Tore: “Kvinner i hemmelige tjenester: etterretning i Norden under den annen verdenskrig”

Pryser, Tore: “Varulven og andre agenthistorier: svik og gråsoner under 2. verdenskrig”

Pryser, Tore: “Svik og gråsoner: norske spioner under 2. verdenskrig”

Oppslagsverk:

Ottosen, Kristian: “Nordmenn i fangenskap” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008032600011 )

“Våre falne: 1939-1945”, bind 1: (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020801077)

“Våre falne: 1939-1945”, bind 2: (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020801076)

“Våre falne: 1939-1945”, bind 3: (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007020500018)

“Våre falne: 1939-1945”, bind 4: (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042900069)

“Norsk krigsleksikon 1940-45” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010113005006 )

“Krigens dagbok: Norge 1940-1945”

Annet:

“Norge fritt: hilsen og minde fra fredsdagene” (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013100708071)

DVD:

“Strengt hemmelig: alle familier har sine hemmeligheter“