Laster artikkel ...

EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene

EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene

Han avslørte nazistenes invasjonsplaner mot Sverige, og var villig til å sprenge sin kone i luften. Milorg planla å skyte ham fordi han visste for mye. Reidar Myhre var en av de viktigste i norsk motstandskamp, men er likevel nesten ukjent.

Natt til fredag 28. april 1944 står to begeistrede menn på taket av det gamle Rikshospitalet i Pilestredet og jubler mens britiske Lancaster-fly slipper sine bomber. Lysglimt og tunge drønn avslører at det er flyplassen på Kjeller utenfor Oslo som smadres.

De to mennene skåler heftig med et hjemmebrygg lagd på 96 prosent legesprit. De roper «Hurra!» da de skjønner at det er nazistenes flyfabrikk som ødelegges.

Det er etterretningssjef Reidar Myhre som står der og skåler med våpensjef Odd Øyen i Milorgs Distrikt 13, Stor-Oslo.



Myhre og Øyen hadde i lang tid foret britene med meldinger om fabrikken ved Lillestrøm. De hadde sendt beskjedene direkte med egen radiosender, og via kurer til hjemmefrontens kontakter i Sverige. De fikk meldinger tilbake om aktuelle mål.

ReidarMyhre1
EV13K

Reidar Myhre avbildet etter frigjøringen.

– Han visste forferdelig mye og hadde gode engelske kontakter. Han visste når angrepene var ventet Rolf Ottesen (90), som selv var aktivt med i Distrikt 13s illegale arbeid.

Reidar Myhre giftet seg med Ottesens søster Edel «Tusse» Margrethe Ottesen under krigen.

Myhre brukte sjelden sitt ekte navn. De fleste kjente ham som «Per Halvorsen», «Sigurd Knutsen» eller «EV13K».

«EV13K» var hans anonyme stillingsbetegnelse i Milorg. EV står for etterretningsvesenet, 13 er distriktets nummer og K står for «Knutsen».

– Han var ekstrem til ikke å fortelle noe til folk. Jeg tror ikke mange trodde han var annet enn en brannmann, sier Ottesen om Myhre som døde i 1983.

Ødeleggelsene var massive

Klokken 00.50 denne fredagen startet de britiske RAF-flygerne et voldsomt angrep. Det tyske hovedverkstedet for vedlikehold og overhaling av flymotorer for Norge og Finland ble totalt smadret.



lysbomber_horten_verft-23feb1945-festningsverk_morten_bexrud
Lysbomber

For at bombefly skulle finne sine mål slapp man ført lysbomber som ble hengende i fallskjermer.

Først slapp fire raske Mosquito-jagerfly lysbomber, som ble holdt oppe av fallskjermer og lyste opp området for neste angrepsbølge. Deretter kom 51 bombefly av typen Lancaster i puljer og slapp sin last.

Kjeller2
Montasjehallen på Kjeller

Slik så det ut på flyplassen på Kjeller etter bombeangrepet.

Kjeller
Kjeller flyplass

Slik så det ut etter bombeangrepet. Alt er knust.


På sykehustaket i Oslo gledet de to motstandsfolkene seg storveis.

«Vi drakk for hver bombe som vi trodde vi hørte smellet av. Og det var ikke få», skrev etterretningssjefen Reidar Myhre om kvelden på taket med Odd Øyen, i et 90-siders manus med minner fra krigen.

«Vi var mer eller mindre gale, men det var følelsen av å være med i spillet der vi sto, som betok oss. Og når det ikke var noen andre enn oss to til stede så kunne vi vel for faen ta en drink på et godt resultat», mintes EV13K.

«Vi skålte og drakk og ropte hurra som to idioter hele aftenen utover og så lenge vi så en lysning av brannen på Kjeller. Vi var i et så strålende humør at vi ikke forlot taket før alt var mørkt og brannene bekjempet.»

12 sivile omkom og 3 ble såret i det britiske bombeangrepet.

– Vi kan ikke skyte Knutsen!

rediess-til-v-med-quisling-og-terboven
Nazi-toppene i Norge

Politioffiser i SS Wilhelm Rediess, NS-lederen Vidkun Quisling og rikskommissær Josef Terboven (med hevet arm) inspiserer troppene i 1942.

Hadde deres mildt sagt merkverdige oppførsel blitt fanget opp av nazistene, kunne Polizeigeneral Wilhelm Rediess og de to SS-Hauptsturmführerne Ernst Weiner og Siegfrid Wolfgang Fehmer ha gjort et gjennombrudd i sin intense jakt på lederne av de norske motstandsgruppene.


For Reidar Myhre hadde kontakter i nær sagt alle retninger. Han var involvert i en rekke motstandsgrupper og hadde informanter langt inn i det nazistisk kontrollerte statsapparatet.

Ett år senere, i april 1945, havnet Myhre i fengsel i Møllergata 19. Trolig etter en tabbe begått av motstandssjefen i London. Arrestasjonen fikk alarmen til å gå i Milorg i Oslo.

I den første panikken ble det lagt planer om å befri EV13K, eller i verste fall drepe ham, før fienden kunne få ham til å røpe sine kontakter med tortur.

Rolf Ottesen, Myhres svoger, hadde varslet Milorg om at Myhre var arrestert, og han fikk oppdraget.

[video id="VbDzlTZsbm0a7D2K_EL9cA" width="680" height="382"]

I Milorgs rekker regnet de med at Myhre skulle fraktes til fangeleiren Grini etter øktene med tortur. Ottesen lå klar med et maskingevær, sammen med sin gamle skolekamerat Rolf Bøhm:

– Vi regnet med at han kom sammen med tre-fire gestapister. Vi skulle skyte for å stanse bilen, og så ville andre komme inn fra siden og ta tyskerne. Vi fikk beskjed om at Reidar måtte drepes for han visste så mye. Han var vel den i Hjemmefronten som visste mest av alle, sier Ottesen.

Situasjonen var intens, minnes han:

– Jeg sa til Rolf Bøhm at jeg ikke kunne skyte ham, forteller 90-åringen.

– «Det må du», svarte han, vi hadde fått ordre. «Jeg kan ikke, jeg kan ikke skyte ham. Er du gær’n, vi kan ikke det: Skyte Knutsen!», sa jeg. «Det må du. Jeg greier det ikke selv, men det må du», sa Bøhm.



Er du gær’n, vi kan ikke det: Skyte Knutsen!



Til slutt var det Myhre, eller «Knutsen», sitt omfattende sikkerhetsnett og snedige dekkoperasjoner som reddet ham. Hverken Gestapo eller andre skjønte at de hadde fanget en av Norges aller mest sentrale motstandsmenn.

Myhre satt i Møllergata 19 til dagen før kapitulasjonen, og rakk bare så vidt en liten tur innom Grini før frigjøringen.

Et eksempel på at sikkerhetsnettverket rundt Myhre var solid, er at kona, Edel «Tusse» Margrethe Ottesen Myhre, først fikk vite hans virkelige navn etter frigjøringen.

Da de giftet seg i Frogner kirke i 1944, sa hun «ja» til «Per Halvorsen» - ett av Myhres tre dekknavn.

Edels bror Rolf Ottesen var forlover og det var Ludwig Schübeler som forrettet. Han var en sentral motstandsmann og med i Den illegale kirkeledelsen.

Ottesen sier til ABC Nyheter at tillatelsen ble innhentet fra London og ekteskapet ble inngått ved midnattstider.

– Først måtte heltene dø

ABC Nyheter har fått tilgang til nytt materiale fra den norske motstandskampen etter Reidar Myhre. I nesten 70 år har om lag ett tusen sider som dokumenterer EV13Ks illegale liv, vært stuet bort i en lys brun koffert, som bare hans nærmeste familie har visst om.

[video id="yVjvFBHylrdi8_UtEGkdFw" width="680" height="382"]

– Da bestefar døde, sa min da nye bestemor at han hadde gravd ned en kiste i kjelleren der de bodde, sier Sigurd Myhre som er EV13Ks barnebarn.

– Vi tok den fram. Jeg måtte love at ikke noen av de papirene som lå der, skulle utleveres - eller komme til offentligheten - før alle involverte var døde, sier han.



sy664bbd
Motstandsmann

I mai 2012 døde lederen av Oslogjengen, Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

Etter at lederen av Oslogjengen, Gunnar «Kjakan» Sønsteby, gikk bort for to år siden, var tiden inne.



– Papirene var maskinskrevne og håndskrevne på matpapiraktige ark. Jeg leste noen setninger, og jeg forsto at dette kunne være noe stort, eller eventuelt komplettere historien, sier Sigurd Myhre til ABC Nyheter.

Edel-'Tusse'-Myhre-etter-krigen
Motstandskvinne

Edel «Tusse» Myhre var aktiv anti-nazist. I 1944 giftet hun seg med EV13K, men fikk likevel ikke vite hans virkelige navn før etter frigjøringen.

EV13Ks barnebarn oppsøkte på begynnelsen av 1990-tallet Norges hjemmefrontmuseum sammen med bestemor Edel Margrethe, som selv var aktiv i motstandskampen under dekknavnet «Rigmor».

Hun hadde i 1985 blitt intervjuet på museet om sitt – og Reidars – arbeid under krigen. Nå ønsket «Tusse» å deponere materialet, men snudde i døra etter en lite hyggelig opplevelse:

– Bestemor ville egentlig kvitte seg med disse papirene. Hun hadde ringt og avtalt med direktøren på Hjemmefrontmuseet, og hun spurte pent om jeg kunne følge henne. Vi møtte opp og skulle levere papirene. Da ble vi møtt med en arrogant holdning som jeg ikke reflekterte over der og da, men bestemor ble veldig sint.

– Vi hadde bare med oss noen papirer, men det som ble sagt – og det er et sitat – var: «Åh, enda flere papirer fra Milorg. Ja, vi får bare legge det på loftet.»

ABC Nyheter har spurt direktør Arnfinn Moland ved Norges hjemmefrontmuseum om han ønsker å kommentere den konkrete episoden, men han har ikke besvart våre henvendelser.

– Bestefar visste om Filipstad-eksplosjonen før det smalt

En muntlig beretning fra Sigurd Myhres far, Reidar junior, kaster nytt lys over en av de mest fatale dagene under den nazistiske okkupasjonen av Norge.



Den 19. desember 1943 eksploderte minst 800 tonn ammunisjon på Filipstad-kaia i Oslo. Eksplosjonen tok livet av mer enn hundre personer.

sp0ae1be
Rammet hele byen

I flere dager smalt det og brannene raste. Flere hundre mistet sine hjem i eksplosjonen på havna 19. desember 1943.


Historikere har vanligvis regnet eksplosjonen som en ulykke, og i Aschehougs konversasjonsleksikon fra 1952 står den listet under «Krigsbranner».

– Det har vært umulig å gi noe klart svar om denne eksplosjonen, sier historieprofessor Tore Pryser til ABC Nyheter.

Han viser til at hans kollega Lars Borgersrud i Norsk Krigsleksikon nøyer seg med å si at det kan ha vært sabotasje.

– Ingen ville ta ansvaret for eksplosjonen fordi det var så mange som døde, mener Pryser.

Myhres fortelling tyder på at norske motstandskjempere visste om ulykken i forkant.

Også den nærmeste medarbeideren hans visste om eksplosjonen.

Ruth Bentsen (gift Kockberg senere) hadde dekknavnet «Kari» og samarbeidet tett med Myhre. Hun mistet sin ekssvigerfar på Filipstad-kaia denne dagen. 

Hennes sønn forteller at hun etter krigen sa at «alle hadde blitt advart på forhånd».

– Ruth mente alle nordmenn som strøk med, var nazister eller medhjelpere, sier Svein Kockberg til ABC Nyheter.

– Det er rimelig å anta at han var nazist, sier han om sin egen bestefar.

Etterretningssjef Reidar Myhre hadde lite kontakt med sønnen, Reidar junior, under krigen. Men denne desemberkvelden i 1943 fikk den da åtte år gamle gutten en overraskelse av sin far:

Gutten fikk beskjed om å stå ved vinduet i bygården på Vålerenga og se mot Filipstad-kaia ved Aker Brygge.

Han gjorde som faren hadde sagt. Det han fikk se var «D/S Selma» som gikk i luften.

– Pappa sto der og så på at de sprengte og saboterte Filipstad, sier Sigurd Myhre til ABC Nyheter og legger til:



– Det ble et veldig fyrverkeri. Det syntes lille pappaen min var stas at min bestefar kunne fortelle, sier EV13Ks barnebarn.

filipstad1
Filipstad 19.12.43

Katastrofe på Oslo havn når et ammunisjonsskip eksploderer og mer enn hundre mennesker dør.

Enorme skader

Ingen har tatt på seg ansvaret for at ammunisjonsskipet ble sprengt denne kvelden like før jul 1943.

Eksplosjonen var enorm. Over 400 bygninger ble skadet, og 72 tyskere og minst 38 nordmenn omkom. De store konsekvensene kan være en av grunnene til at ingen ville påta seg ansvaret.

sp0b13ff
Oppryddingen

Filipstad-eksplosjonen ødelegger flere bygårder. Tvangsutskrevne folk fra Arbeidstjenesten må etterpå delta i opprydningsarbeidet.

De nazistiske okkupantene var usikre på årsaksforholdet, og kan ha trodd det var en ulykke. Eksplosjonen førte i hvert fall ikke til noen represalier mot nordmenn i ettertid, noe som var vanlig etter store sabotasjeaksjoner.

I et helt døgn etter det første smellet, fortsatte ammunisjon eksplodere. Det største braket kom klokka 16.30, da 400 tonn eksplosiver gikk i været.

Ifølge anslag ble mer enn 500 mennesker husløse. Oslo rasjoneringskontor utleverte hele 3060 rasjoneringskort til 1720 mennesker. Omtrent 60 skadde ble sendt på landet. Julaften måtte 120 mennesker feire sammen på Kristelig gymnasium i Josefines gate.

– «Selma» var ikke vår sak

I Leif B. Lillegårds reportasjebok fra 1963, «Filipstad i flammer 1943», er den kjente sabotøren Max Manus intervjuet. Han avviser at de sto bak eksplosjonen:



max-manus2
Avviste aksjon

Sabotøren Max Manus avviste etter krigen at Filipstad-eksplosjonen var planlagt av norske motstandsgrupper.

– Nei, «Selma» var ikke vår sak, og jeg vet ikke hvorfor den gikk i luften. At jeg tror det var et ganske alminnelig uhell som kunne skje overalt hvor ammunisjon losses og lastes, er en annen sak.Max Manus



Han sier også i invervjuet at de ikke ville fått tillatelse fra London til en slik sabotasjeaksjon, fordi «skipet lå midt i boligmassen, så å si».

Lillegård viser også til anonyme kilder som hevder at det var tyske sabotører som sto bak, deriblant hafenkapitän Bodenstein. Han skriver at sikkerhetspolitiet skal ha funnet dette bevist.

Lillegård forteller også om et tilfeldig møte han hadde med mann på en kneipe i Kiel. Her skal en tysker – som bare kalles «Wilhelm» – ha tatt på seg ansvaret for sprengningen.

En tidsinnstilt bombe skal ha blitt plassert i ammunisjonsskipet da det lå til kai i Danzig, ifølge den ukjente mannen.

Femten bygninger ble totalskadet, fjorten lagerskur tilintetgjort og 405 bygninger ble sterkt eller delvis skadet. Totalt skal skadene ha beløpt seg til 50 millioner kroner, noe som i dagens kroneverdi tilsvarer om lag en milliard.

Lillegård skriver at det helt opp til Majorstua og Sinsen var omfattende skader på glassrutene.

– Min far husket godt at han fikk beskjeden om at han skulle få en overraskelse. Han skulle åpne alle vinduene i leiligheten - også på baksiden - og se ut over mot Filipstad den kvelden, sier Reidar Myhres barnebarn.

– Edderkoppen som satt helt innerst i nettet

Materialet etter Myhre viser at EV13K ikke bare hadde oppgaver for den norske regjeringen og Milorg. Han leverte også informasjon til britenes etterretningsorganisasjon SIS (Sentral Intelligence Service, bedre kjent som MI6).

«Jeg var edderkoppen som satt helt innerst i nettet.» Slik beskrev Myhres sin egen virksomhet til familien etter krigen.

«Han hadde et kjempemessig etterretningsnett som gikk på tvers av alle andre etterretningsorganisasjoner», sier Rolf Ottesen i et intervju tatt opp på lydbånd 24. mai 1985.

«Jeg tror han etter hvert som opplysningene kom, delte dem ut til de organisasjonene som mest effektivt kunne bruke dem i gitte situasjoner.»

«Han hadde sitt eget etterretningsapparat, som rett og slett var hans eget», sier Ottesen videre i intervjuet.

«Dette apparat må være bortimot makeløs for en person i Norge under krigen», skrev våpensjef Odd Øyen i et brev til forfatteren Ragnar Ulstein, som står bak trebindsverket om norsk etterretningstjeneste under krigen.

Med Øyens brev fulgte en fire siders oversikt over de informanter og medarbeidere som Myhre/EV13K hadde å trekke veksler på. Oversikten ble skrevet av Myhre selv i mai 1945.

Her nevnes ansatte i NSB, brann-, feier- og havnevesen, det tyske og norske sikkerhetspoliti, innenfor militær etterretning og fengsler, hvor han i tillegg hadde kontakter blant de innsatte.

Tett samarbeid med de allierte

Den norske motstandskampen var ikke isolert. Særlig Milorg samarbeidet nært med regjeringen som hadde søkt tilflukt i London. De britiskkontrollerte gruppene hadde på sin side oppdrag for etterretningen i Storbritannia.

Ett av eksemplene på dette nære samarbeidet, er hvordan Milorg og MI6s representant i Oslo nærmest bestilte et nytt angrep på Gestapos hovedkvarter i Victoria terrasse nyttårsaften 1944.


7183311765_6a6af14d0d_o
Det samme som i København

Som i Oslo, angripep allierte Mosquito-fly Gestapos hovedkvarter i København. Flyet til venstre viser hvor lavt de fløy. Gestapos hovedkvarter er det hvite bygningen nede til høyre i bildet. 

På formiddagen søndagen 31. desember 1944 lå det an til en god nyttårsfeiring i Oslo. Det var klarvær. Like før klokken 09.30 i Skottland tok 12 lette bombefly, av typen Mosquito, av mot Oslo. Flyene var bygget i tre og så lette og raske at de ikke trengte støtte fra andre fly.

Den kanadiske piloten Bob Boyden var med på flyangrepet den nyttårsaftenen. Han forteller på nettstedet til sin skvadron at de fløy fra Petershead, nord i Skottland. Det var en amerikansk flybase. På forhånd hadde de fått vite at Oslo var målet og at de skulle fly på dagen, i motsetning til de andre oppdragene, som ble fløyet på natta.

«Jeg fløy bare tre turer på dagen. Det er veldig annerledes, fordi du føler at du er svært synlig», sier han ifølge nettstedet.

Flyverne hadde også fått beskjed om at dersom de styrtet i havet, var det så kaldt at de bare ville overleve et par minutter.

«Men jeg kan ikke huske at jeg bekymret meg for det, det var en nydelig dag. Vi bare satte pris på landskapet under oss - snøkledde fjell og strålende solskinn. Vi snakket ikke så mye, hvis vi gjorde det i det hele tatt. Vi var bare opptatt av våre egne tanker.»

Flyene kom inn over Oslo i to bølger. De første seks slapp tolv bomber. Ikke én av bombene traff Victoria terrasse.

Ifølge Bob Boyden ble de møtt av antiluftvernsild da de kom ned mot Oslo:

«Alt skjedde så fort. Vi hadde bombedørene åpne, ventet på det rette øyeblikket, trykket på knappen, måtte holde flyet på bare 3000 meter. Jeg kjente flere eksplosjoner som fulgte hverandre tett. Det var ingen røyk.»

«Jeg fløy lavere over byen og husker jeg så en skøytepark der folk sto på skøyter, uvitende om kaoset og eksplosjonene like ved.»

Den andre bølgen fly slapp ingen bomber, for pilotene i de lavtflygende bombeflyene kunne ikke lenger se målet.

victoria_terrasse-Arbeiderbevegelsen_arkiv_og_bibliotek
Ruseløkkveien 22 brenner

Brannmannskapene slåss mot flammene helt til dagen etterpå.

Jeg fikk ikke vite det før flere år senere at den andre bølgen ikke hadde sluppet noen bomber. Alt de så var røyk og støv. For nå sto Oslo i brann. Bob Boyden

Alle flyene ble skadet i angrepet, en av pilotene fikk skader, men alle kom seg tilbake til basen i Skottland.

«Alle hadde små skader. Mitt (fly) hadde fått ett ødelagt landingslys. En pilot ble skadet.»

Trikk full av mennesker ble utslettet

Selv om det for Bob Boyden var et vellykket tokt, så var det en av de verste hendelsene i Oslo under krigen. Bygården i Ruseløkkveien 22 var blant de hardest rammede bygningene. Lenge har det blitt opplyst at det døde 78 nordmenn i angrepet. Filolog og skribent Eystein Halle, som har skrevet bok om flyangrepet, mener det riktige antallet er 79. I tillegg døde 20 tyske kvinner og 7 tyske menn.

En full trikk ble helt utslettet. Alle om bord døde.

Med totalt 106 døde var dette det nest dødeligste bombeangrepet i løpet av hele okkupasjonen.

I arkivet til agent EV13K ligger det 20 bilder som viser det grusomme resultatet av bombingen. Disse bildene har ikke tidligere vært offentliggjort.



Innrømmet å ha bedt om angrepet

Det var Milorg som hadde bedt om at Victoria terrasse ble bombet av britene. Gunnar «Kjakan» Sønsteby innrømmet like før jul 2012 at han hadde vært med på møtet med britene. Flere av toppsjefene i motstandsbevegelsen hadde bekreftet til britene at det var få nordmenn i området. De sa også at det ikke satt flere enn ti personer på ventecellene i kjelleren i Victoria terrasse, og de hevdet at disse ville støtte bombingen.

Basert på det man kan lese i loggene fra Statspolitiet (Stapo) fra sommeren 1944, som ABC Nyheter presenterer gjennom sommeren, virker det sannsynlig at det i kjelleren i Victoria terrasse til enhver tid satt flere enn ti personer.

Det var heller ikke slik at alle som satt fengslet der, var hardbarkede motstandsfolk, som etter all sannsynlighet gjerne ville ofret livet av propagandahensyn. I løpet av sommeren satt for eksempel syv personer der som gisler, fordi deres ektefelle eller slektning hadde gjort noe som satte dem i Stapos søkelys.

I et intervju med NRK Brennpunkt sier Sønsteby dette om beslutningen:

«Vi måtte foreta oss noe. Vi kunne ikke sitte med hendene i fanget.»

Han forteller at de vurderte å plante en bombe i kjelleren, men at det ble vurdert som svært risikabelt og at risikoen for hevnaksjoner fra tyskerne var lavere dersom angrepet kom fra britene.

«78 nordmenn er ganske mye, selv om man kalkulerte med sivile tap», sier intervjueren.

«Det ble ganske mye, ja, men det viste seg at det var verdt det», svarer Sønsteby. Han påpeker at bombingen ga en sterk propagandaeffekt fordi man viste at man gjorde noe drastisk.

Propagandakrigen som fulgte

Begge sider rapporterte heftig om bombingen av Victoria terrasse.

[video id="NEeWYYhnTRks-hVAEPJJWw" width="680" height="382"]

Presentasjonen av dette klippet fra den tyskkontrollerte Filmavisen, viser tydelig hvordan man ønsket å fremstille angrepet på Victoria terrasse som et angrep på den norske befolkningen.

«Dette var de alliertes nyttårshilsen til det norske folk», avslutter reporteren.

Samtidig prøvde de illegale avisene å rettferdiggjøre angrepet, eller legge skylden på tyskerne for det høye antallet sivile døde. I den illegale avisen Vårt Land ble det på siste side, 3. januar 1945, skrevet følgende om flyangrepet:

«Dessverre krevde også angrepet mange norske sivile menneskeliv.»

I utgaven av Radio-Nytt som kom ut 1. januar 1945, heter det:

«Etter de meldinger som foreligger, ble Viktoria Terasse dessverre ikke rammet, mens derimot en rekke hus i det omliggende strøket og en sporvogn fullsatt med passasjerer ble rammet. Antallet av drepte angis til 3. Det er beklagelig at angrepet ikke ble like vellykket som i Århus (red. anm. en annen alliert bombing av Gestapos hovedkvarter), men vi vet at held og uheld veksler under en krig og tar våre tap av menneskeliv som uundgåelige ofre i kampen for friheten.»

Reidar Myhre nevner i sine notater alle de skuelystne «Jøssingene» som stimlet til ødeleggelsene i Oslo sentrum utover nyttårsaftenen:

«Ta bare alle de «Jøssinger» som nyttårsnatta var så modige å spasere opp til Victoria Terasse efter bombingen, i smoking og selskapskjoler. Hva hendte med dem? Jo de ble satt til å skuffe jord og bere stein.»


V (10) Bombingen av Victoria terrasse
V (10) Bombingen av Victoria terrasse
«Billeder fra Drammensvn. som viser bombenedslaget og at oppryddingen begynner.»

Myhre syntes tyskerne her hadde hatt en god idé. Han var ikke så lite bitter på alle de som uten å risikere noe selv, satte Milorgs operasjoner i fare med sin nysgjerrighet.

«Men det er lett å tilgi dem i dag. (...) Senere efter i årene kan de sitte i en go peisprat og fortelle om det de så den og den gang, og dengang de nesten gav en avis til naboen. Ja, kjære hvorfor ikke? Det er sikkert flere helter i Norge i dag, enn noe annet land kan oppvise.»

– Jeg benyttet meg av makten og fullførte dommer

Om ikke alle disse var virkelige helter, er det uten tvil flere av Myhres spioner som fortjener denne betegnelsen. Og det er ingen tvil om at de i motstandsbevegelsen tok mange tøffe beslutninger om hvem som kunne ofres og hvem som måtte tas.

Blant de nesten tusen sidene med materiale fra Myhre/EV13K finnes detaljerte rapporter fra Statspolitiets øvelser, oversikt over nazistenes utrustning og ammunisjon, samt en rekke interne instrukser.

Men her er også omfattende lister med navn på potensielle angivere og farlige personer. Mye ser ut til å danne grunnlaget for «Liste nr. 1» over personer mistenkt for landssvik, som ble utarbeidet i Stockholm.

I tillegg finnes beskjeder om hvilke mennesker det er gitt aksept for å likvidere.

I en avskrift fra en kassett som Reidar Myhre leste inn etter krigen, om sitt arbeid, heter det følgende om å drepe sine motstandere:

sp0b0a69
Tjørn skutt

Tjørn ble skutt på åpen gate på hjørnet av Åsaveien og Kirkeveien på Majorstua i Oslo.

Jeg benyttet meg av makten og fullførte dommer ved flere anledninger, dommer som var godkjent fra overkommandoen. De som utførte - avsluttet - disse handlinger var folk som meg selv, som hadde prisgitt seg til helt og fullt å ofre alt for et fritt land. Reidar Myhre

Unike lister

Milorgs distrikt i Stor-Oslo, D13, holdt godt øye med okkupantene, nazistene og deres hjelpere.

Til sammen hadde Myhre nærmere 800 navn i sine lister over norske «farlige personer». I tillegg finnes det også lister over tyskere i nazistenes ulike maktorganer.

– Denne typen lister har jeg aldri tidligere sett før fra Milorgs side, sier historieprofessor Tore Pryser som har fått se listene ABC Nyheter sitter med.

Pryser har skrevet en lang rekke bøker om tyske og norske agenter under andre verdenskrig – deriblant «Hitlers hemmelige agenter» og «Svik og gråsoner».

I listene er det ført opp avslørende detaljer om torturister, angivere og farlige nazister.

Navn på angiverne har Milorgs etterretning blant annet hentet fra det norske nazipolitiet Stapos egne hemmelige dagsrapporter.

sissel04
Spion for Norge

Sissel Knudsen (senere Lødner) arbeidet som norsk spion i det NS-kontrollerte Politidepartementet. Først 31. mars 1945 ble hun arrestert av nazistene.

Sentralt i Quislings maktsystem satt spionen Sissel Knudsen. Hun lot Hjemmefronten få kopier av dokumenter som blant annet avslørte hvem som tipset okkupantmakten.

Dette var en av kildene til informasjon om mulige angivere. Men listene baserer seg også på en rekke andre kilder. 

I en av listene som er satt opp, er hele 156 av 326 navn merket med en X som «angiver og/eller farlig».

Det opplyses hvorvidt personene hadde våpen og bosted, og om personlige kjennetegn og vaner. Alt sammen nyttig informasjon i det øyeblikk det ble tatt en beslutning om å drepe en av dem.

Reidar Myhre beholdt store mengder detaljert informasjon selv etter krigens slutt. I et 90 sider langt maskinskrevet manus, med tittelen «Minner», beskriver Myhre motstandsarbeidet ved det han omtaler som «et av de beste efterretningskontorer som Norge hadde under krigen».

martinsen
Stapo-sjefen

Den nazistiske sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen, ble likvidert av norske motstandsmenn i februar 1945. Han ledet blant annet arrestasjonene av over 700 norske jøder.

Myhre så på det norske Statspolitiet, Stapo, som «gestapos lakeier», og mente det var «den usleste og mest forbryterske organisasjon som kjempet mot oss».

I norsk krigshistorie er det akseptert at ulike motstandsgrupper drepte minst 82 personer under okkupasjonen.

Det fremkommer i «Over grensen» (1999), skrevet av historikeren Arnfinn Moland som reaksjon på Egil Ulateigs «Med rett til å drepe» (1996), hvor antallet drap hevdes å være over to hundre.

Moland tidfester likvidasjonene til perioden fra mars 1942 og helt til uka før frigjøringen, den 1. mai 1945.

Oversiktene i Myhres private arkiv viser at dette tallet kunne ha vært adskillig høyere.

Det sto ikke på manglende etterretning, men heller en bevisst vurdering av nytten ved den enkelte likvidasjon, som krevde aksept fra høyere hold.

– Synd vi ikke plukket flere

I sine «Minner» oppsummerer Myhre at de klarte å holde Stapo i sjakk og verget motstandsgruppene så godt det lot seg gjøre under den farligste delen av krigen.



General Marthinsens siste biltur
General Marthinsens siste biltur

Statspolitisjef Karl Marthinsen ligger skutt og drept i en bil, 8. februar 1945.

De av Stapos karer som viste seg å ha litte grann evner og en del hjerne, ble etter hvert plukket, og resten av dem ruslet da rundt i lange tider som en saueflokk Reidar Myhre

General Marthinsens siste biltur
General Marthinsens siste biltur

Karl A. Marthinsen, statspolitisjef i Oslo under den tyske okkupasjonen av Norge. Skutt av motstandsbevegelsen/Hjemmfronten/Milorg 8. februar 1945.

Det var bare synd at vi ikke plukket flere av dem da vi hadde anledning. Reidar Myhre



I flere rapporter fremkommer det også ønsker om at enkelte av nazistenes håndlangere skulle likvideres, uten at det skjedde.

Ut fra Myhres materiale fremkommer ikke alltid årsakene til at de fikk leve, men det kan virke som om både vurderinger knyttet til nazistiske represalier og praktiske forhold spilte inn.

De fleste er ukjente

Til sammen er nesten 720 personer å finne i de ulike listene, som ble utarbeidet fra 1943 til inn på nyåret i 1945.

Flere navn går igjen, og det går derfor an å tidfeste dem sånn noenlunde ut fra blant annet når de «verste» møter døden.

En liste har for eksempel tittelen «Angivere, provokatører og farlige folk», mens en annen ramser opp hundrevis av «Angivere, eksekutører og torturutøvere».

De aller fleste av navnene var ukjente før «Liste nr. 1» ble gitt ut som bok i mars i år. Enkelte navn fra Myhres materiale står ikke på listen over mistenkte landssvikere.

Bare noe over 140 av dem er, etter det ABC Nyheter erfarer, tidligere omtalt i bøker og/eller artikler.

Av de cirka 720 navnene på angiverlistene er det mange som får betegnelsen «farlig», og i denne gruppen ble flere tatt av dage eller forsøkt likviderte.

At nærmere 20 av de «farlige» som nevnes i listene, etter krigen dømmes til døden eller livsvarig fengsel, viser at Milorg hadde en svært god oversikt over sine fiender.

2300 nazinavn lagret

I tillegg til listene over «farlige» finnes det også en liste med 842 norske statsborgere ansatt i det tyske sikkerhetspolitiet, med informasjon om fødselsdato, bosted, stilling og når de ble ansatt.

Myhre/EV13K hadde også detaljert oversikt hvor sentrale medlemmer i Nasjonal samling (NS) bodde privat og jobbet.

De 28 medlemmene i riksledelsen av Vidkun Quislings parti er naturlig nok blant disse, men også 53 andre ledende medlemmer av NS.

sp0af2b4
Quisling

1. februar 1942 får NS-lederen Vidkun Quisling tittelen Ministerpresident, og han lar seg hylle utenfor Grand hotell.


I tillegg listes det opp 656 NS-medlemmer i Hirden, Germanske SS, blant offiserene, i departementene, blant leger og i andre ulike nøkkelstillinger.

[video id="UTinhplqtwFfTmkNTAM3KQ" width="680" height="382"]

Milorgs etterretningssjef i Stor-Oslo har tatt vare på lister med til sammen om lag 2300 personer, deriblant et par hundre som ble regnet som farlige, mulige angivere og torturister.

Enkelte navn finnes riktig nok på flere av de enkelte listene, men antallet viser den betydelige oversikten Reidar Myhre hadde over fienden.

Om enkelte av de mest sentrale nazistene, hadde Myhre og hans folk oversikt over alt fra kaliber på våpen, til type og nummer på bilene de kjørte.

At partiførerens bror for eksempel hadde en pistol kaliber 7.65 visste Myhre, men legen Jørgen Quisling står likevel ikke oppført på «Liste nr. 1».

«Litt jödetype»

Måten D13 beskrev kjente nazister og kollaboratører, viser også hvordan motstandsbevegelsen så på sine motstandere:

«Brune öine, svart hår, litt jödetype», skrev Milorg for eksempel om Karl Ludvig Adding som ble drept på St. Elisabeths hospital i Trondheim 30. desember 1943.

Kåre Torgersen, som ble dømt til 20 års fengsel etter krigen, var tysk agent. Han ble beskrevet  som «liten blek ca. 30 år Vaterlandsgutt, frontkjemper».

Milorg var ikke nådig i sin beskrivelse av Jacob Frederiksen som senere fikk livstidsdom:

«Ca. 175 cm höy, lett kjennelig på sterkt utstående öine (strumaöine), stor nese, store örer, snakker avslepet stavangersk, glatt og överströmmende. Tysk agent og angiver, provokatör, farlig.»


    Les neste kapittel >